Internt referansenummer: 08.09.2012 – BOK
Kilde:
BJØNN OG ELGJAKTER
Johannes Kjesbu
F. BRUNS BOKHANDELS FORLAG
TRONDHEIM 1942
TRYKT HOS A. HOLBÆK ERIKSEN & CO A/S TRONDHEIM 1942
Klikk her for å lese ”FORORDET”

Bjønnjakt i Lierne – Jo Nynes…

 

I Sandøladalen døde for om lag tyve år sia en av de fremste bjønnjegere i Nord-Trøndelag fylke. Jo Nynes het han, var gårdbruker og i årrekker skogformann hos C. Gulbrandsen, som hadde store skogeiendommer i øvre Namdal. Jo felte i alt atteu bjønner. Fjorten av disse skaut han med en munnladningsrifle, en «Tos-botnbørse» — navnet skriver seg fra at de var laget av en børsesmed ved Tosenfjorden i Bindalen. Riflingene i disse børsene var dreid andre leia mot som ellers brukt i gevær, fortelles det. Nynes holdt på disse børsene fra Tosbotnen som jaktvåpen, men han hadde dårlig tro om Krag-Jørgensen geværet. «De’e de støsst skitbørsa som finn’s på jakt, træffe’n ittj bein, spreng dyret lik’, godt,» sa han.

Jo og broren var tidlig en vår i lag for å skyte en bjønn som de visste om. Men da de kom til stedet hadde den reist sin veg. Så slapp de begge hundene på sporet, og da de kom innpå bjønnen, ble den sinna og ville ta på dem. Dermed fikk jegerne høve til å områ seg. Jo skulre skyte først, men da han trekt av klikka det, og da han spente hanen andre gangen, sprang fjæra i låst. Så skaut broren, og med det samme skottet gikk, rente bjønnen til for å ta hunden. Jo skaut også straks etter med en annen børse de bar med, og før de visste ordet av, stod bjønnen like innved dem. De kasta så begge børsene og greip hver sitt bjørnespyd som de også hadde med. Jo prøvde å stikke først, men bjønnen slo spyddet vekk med framlabbene. Broren passa da på å stikke spydet sitt i brystet på bjønnen, og de ble stående og tørne mot ‘hverandre. Bjønnen beit over spydskaftet, så kar’n fikk det hverken ut eller inn. Jo gikk borttil for å slå bjønnen i skallen. Da han slo første gangen, kjente han at bjønnen slengte til og beit etter leggen på ham, men den rev bare sund boksa, og fikk således ikke noe tak. Så banka Jo i hel bjønnen med en øks de bar med. Det var et stort beist til bjønn, de fikk to sledefeller av hua.

Engang var Jo los til en tysker som gikk på bjønnjakt i Sandøladalen. Denne tyskeren var en flink og dristig jeger, «men han va så hoga te å skjøt føggel, ner vi for og gjikk etti bjønna. Og bjønn’ tåle ittj nå mykkji smella omkreng seg,» sa Jo. «Om du går i noinner år, fe du ikkj sjå bjønn, ner du skjøt føggei,» sa han til tyskeren. Denne lovte da bot og bedring.

Så en dag gikk de på ferskt bjønnspor, og var like innpå dyret. Men med det samme flaug der opp noen ryper, og tyskeren var ikke god til å bare seg, han måtte skyte. Og bjønnen fikk de naturligvis ikke se.

Til slutt ble de dog absolutt enig om at tyskeren ikke skulle skyte på fugl, uten når Jo gav lov til det.

Straks etter kom de så innpå en bjønn. Men da bjønnen fikk se jegerne, luska den sin veg og sprang så fort at det ikke ble tid til å skyte. Tyskeren ble ivrig og la på sprang etter, og han kom så nær innpå at det bare var et lite stykke som tvers over et stuegolv mellom ham og bjønnen. Han skaut, men før han fikk tid til å slå inn nytt skott fra magasinet, hadde bjønnen gjort et hopp og stod på bakføttene like innved ham. Så tok tyskeren over børspipa med begge hender og kilte den inn i kjeften på bjønnen, slik at han hadde en hånd på hver side av hodet til den. Slik stod de og «pærrast» en stund. Jo som også kom med det samme, turde ikke skyte, for han kunne ha resikert å skade kameraten. Men plutselig spratt tyskeren tilbake et stykke. Så slapp bjønnen børsa, snudde om og vilde luske vekk. Da sprang tyskeren fram, tok børsa og skaut bjønnen. Børspipa fikk merker etter bitet, og stokken hadde bjønnen kløvet med tennene.

Jo Nynes var ellers mange ganger utsatt for sint bjønn. En del bjønn blir sinna med det samme den får skottet, især hvis den har teften av skytteren, sa han.

I Sandøladalen var det «bjønnland» mest overalt, og bjønnen gjorde ofte skade på buskapene der. På gården Berg, hos Roland Berg, hadde bjønnen slått ei ku ganske nær gården. Roland la så ut «jern» (glekse) for å fange bjønnen. Og en kveld etter det var blitt mørkt fikk de høre et fryktelig leven med bælj og brak borte fra den kant hvor jernet var lagt ut. Roland fikk da med seg en skomaker Hans Peter Blekastad som tilfeldig var der, for å se etter om bjønnen satt i jernet.

De tok med seg bjønnbørsa, en alm. flintlåsbørse, og en sjåløkt for å lyse med. Da de kom til jernet, satt der en stor bjønn fast med den ene framfoten, og holdt i fullt sinne på å daske jernet mot en gran som det var gjort fast til. Bjønnen prøvde å komme laus på den måten, og det hadde nær lyktes. Roland skulle så prøve å skyte, mens Hans Petter lyste med sjåløkta, men så viste det seg dessverre at eldstålet på flintlåsbørsa var borte. Det var slemt, men så ble de enig om at Roland skulle sikte inn børsa på bjønnen og Hans Petter ta lysstumpen fra sjåløkt og holde borti kruttet på «fengpanna». Det gikk bra, skottet brente av og bjønnen seg i hop. Da de tok bjønnen ut av gleksa, synte det seg den hadde daska den mot grana så lenge at der hang igjen bare en sene av framfoten som satt fast, resten var avslitt.

Jo Godejord var også i sin tid en kjent bjønnjeger i Sandøladalen. Han og Roland Berg skaut mange bjønner, men drev mest med å fange den i glekse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *