Internt referansenummer: 08.09.2012 – BOK
Kilde:
BJØNN OG ELGJAKTER
Johannes Kjesbu
F. BRUNS BOKHANDELS FORLAG
TRONDHEIM 1942
TRYKT HOS A. HOLBÆK ERIKSEN & CO A/S TRONDHEIM 1942
Klikk her for å lese ”FORORDET”

Bjønnjakt i Lierne – Jo Persen Holand…

Dame_som_jakter

Østerriks dame med los på bjønnjakt i Liene.
Fotograf ukjent.

Jo Persen Holand, Aunet i Sørli, var kjent jeger og forteller. Han døde for 12-15 år sia. Helt fra tidlige gutteår dreiv han jakt og fiske. Og jaktlysten satt i ham all hans dag. «Når i ittj fekk te skogs på jakt, va e som i skull vårrå klein», sa han.

I tiårs-alderen fikk han en liten rifle hos Jens Kvelien, søskenbarnet hans, og øvde seg med å skyte, seint og tidleg. «Snart skaut i så godt at i skaut føggel’n i luften», sa han i en samtale. En kar som gikk på frieri til søster av Jo, hadde også lyst på å skyte, og en gang han var på Holand, holdt de på med børsa. Om det fortalte Jo:

«Han låg på bukja å sekta og skaut bom. I skratta at om.

Skjøt likar, du gut, sa’n. Ja i te børsa. No ha’n sån’n ein fin fyrstikdås og ei ny pip. De va riktig fin friarstellinga. Å så sa i: Vil du våg friarstellingan din så kan e vårrå de såmmå! — Føst la’n fyrstikdåsen på i tuv. I skaut’n tå tuven. Å så la’n dit pipa. Men jå, han fikk vårra piplaus!»

En vår da Jo var i trettenårs alderen kom han og gikk på skolen. Så møtte han fastermannen sin, som fortalte om at det var bjønnspor borti marken. «Du e flenk te å reinn, du kan reinn op’n, du Per», sa han. Gutten snudde om. Men da han kom et stykke på heimvegen, traff han faren som jaga’n tilbake til skolen. Straks etter kom der en finn som for med en børsstump tre kvart lang. Han jaga opp bjønnen og skaut den. Det erga Jo seg over. Og når han fortalte om dette sa han: «Ha i fått reist skull i fell ha fått i hel’n, det kunn dem ha gitt se jækeln på!»

Da Jo var 17 år gammel skaut han sin første bjønn. Han skulle tilfjells for å ta et haukreir, og hadde med en haglbørse. «Stussarn», bjønnbørsa, la han igjen i seteren. Med det samme han for i veg sa han: «I skjøt fell ein bjønn med hægla å, i!» Og han hadde tatt tre rundkuler i vestlomma for alle tilfellers skyld. Da han gikk opp mot Hestkjøln var det sterk vestavind, så været stod bent i mot. Ret som det var hørte han det «smålå» i en kvist, og da han lutte seg ned, stod det en stor, brun bjønn bortmellom trærne. Om den situasjonen forteller Jo:

«Ska i skjøt bjønn nokon gauin så må e bli no, tenkt i. I tok kulan uttu veslommen og ramla dem ni børsa. Seinar vart i vars at de ha dotti ei brædme. I luta me ne, og skaut. Bjønn vart liggan med bak’æn og reiv med framføten. Og han bar seg som i mænnisj. I hi skøtti mang’ bjønna, men aller haurd noko slekt».

Jo Danielsen Devik skaut på en bjønn ved Klokkklompen, og så kom han til Jo Persen for å få hjelp til å leite etter den. Det var ut på ettermiddagen, og Jo Danielsen mente de kunne dryge til dagen etter. Men Jo Persen sa: «Ska vi hå bjønn, må vi i vein strakst!»

Seint om kvelden kom de inn på bjønnen. Den hadde lagt seg for til natta oppe ved et bergskar, og de holdt vakt der til det ble lyst. Men da var bjønnen borte. Langt ut over dagen for de etter sporet. Til slutt kom det bort, og så tok hundene til å dra på rein. Da ville Jo Danielsen vende om. Men Jo’ Persen sa: De bli ittj i dag i snu». Og straks etter så de bjønnen komme veltende ut av et berghol, fikk ikke tid til å skyte, men slapp den ene hunden. Snart ble det er farlig leven, for bjønnen tok til å skysse etter hunden.

«Så sa i at’ om Jo Danielså:

Knyt hointaumen omkreng deg, så du hi hæ’n fri. Men spring ittj framfor me, hjen! Vi bussa hoinnan på’n og rett som de va kom’n, og skydd ittj noko skåpånes grain, og rauta så det lødd i fjellom. Huinn sprang rundt ikreng’n Jo Danielså, rykt’n overæn og batt’n så fast med tauma, at’n vart liggan og kunn ittj rør se. Me de såraå’n staup, kasta’n børsa. I legg te å skjøt, men børsa klikka. Så rauk i ti børsa hans og fekk legg te igjen. I såg ker strupen rørdes, når’n gjikk på bakfotom og belja, og dit sikta i. Så tigd’n me ein gan, men sprang i lite stykkj og vart liggand’. Kula ha gått at hjerti.

Når’n kom op’n Jo Danielså så sa’n: «Å ja, i skull ha havt’n Per pilt me mæ no, så ha me vørri dau ba to». (Per pilt var nemlig en annen jaktkamerat, som Jo Danielsen pleide å gå sammen med).

Det var en fælt stor bjønn dette, fortalte Jo. Persen.

Huda var 3 alen og 4 kvart lang. «I hi kjørd mang’ elgoksa, men ingen på noko vis så tong som dein bjønn, og gammal måt’n vårå, fer han va så stygg».

Jo var en gang los til en tysker. «Men så sint som i vart på kokkjen hans hi i ittj vørti på nå mænnisj», fortalte han. «Me skull ut å skjøt røp. Så kom me på bjønnspor. Å i villa i veg. Men kokkjen vart så skitrædd, i fekk ittj reis æt bjønna. I ska vårå me de neåt sjøa, sa i, så kan du ro sjøl. Men næi, i mått vårå me om heim, og da vart e for seint å reis æt bjønn. Hi du haurd så’n tosk te kar!»

Jo Persen sa at han aldri hadde vært redd bjønn. Som guttunge var han derimot redd lensmannen, for han kom helst til gårds, når noen hadde forbrutt seg på ett eller anna vis. Og når ungene var trollet, ble de trua med at lensmannen skulle ta dem.

En gang mens Jo var guttunge kom lensmannen til Holand. «Pinade vart ittj i så rædd, i krau punn bure, og der låg i te’n ha reist».

Lensmannen hadde betaling for å skrive stevninger, og derfor ville han naturligvis gjerne lage flest mulige av det slaget. Det var i hvert fall tilfellet med en lensmann i den tid da Snåsa og Liene lå under en og samme lensmannsbestilling. Han hadde ett og samme råd i alle tilfeller, når den ene fikk noe å si på den andre, om det var bare rent ubetydelig: «Devel’n ta, stæm færkjinn!»

Såvidt en vet, er det ikke felt bjønn i Liene sia 1901, da en engelskmann gikk på elgjakt i Sandøladalen og vestre Liene, med Johannes Nordbak som los. Under den jakten ble det skutt en bjønn.

Kaffepause

Kafferast under jakten.
Fotograf ukjent.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.