Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Bjørn i havreåkeren

Nedskrevet av Peder Sæther

Bjørn i havreåkeren

 

Illustrasjon: Kolbjørn Lien.

Mellom Mostadmark og Lånke ligger ei lita grend som heter Jøsåsgrenda. Vel en kilometer fra Jøsås er det en gammel boplass som heter Nævervollen. Det var to beboere på denne plassen. Navnet kom antagelig av at plassen lå ved ei lita elv som heter Nævra.

En høst hadde de på den østligste plassen en riktig fin havreåker. Det hadde vært en varm og god sommer, så kornet ble ferdig tidlig på høsten. De hadde meiet kornet med skjuru, og kornstaurene sto tett over hele åkeren. Men nå begynte de å legge merke til at det hadde vært ubudne gjester i havreåkeren. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at det hadde vært bjørn. Den hadde rappet av havren på en hel del kornstaur, som sto lengst borte fra husene. Da ingen hadde gevær, var det ikke godt å vite hvordan de skulle bære seg åt. Til slutt ble de enige om at de skulle prøve å skremme den på et eller annet vis. De bestemte seg for å tenne opp et veldig bål ved åkerkanten. Kornet måtte berges for enhver pris, det var jo det de skulle leve av når vinteren kom.

Dagen etter samlet de sammen en veldig haug av fururøtter og forskjellig annet rask. Når kvelden kom, skulle det tennes på, og da kunne bamsen komme.

Omkring klokken 8 om kvelden fyrte de på den store vedhaugen, og nå følte de seg sikker på at bjørnen kom til å holde seg på avstand. Det nærmet seg sengetid. Klokken nærmet seg alt halv elleve om kvelden. Da kom en av sønnene inn og meldte at bjørnen var kommet. Hele familien stormet ut, og nå fikk de se et syn de aldri glemte. En veldig bjørn spaserte rolig og besindig på to mellom åkeren og bålet. Hver gang bar den med seg en kornstaur, som den lempet på varmen. Folkene gikk langsmed åkerkanten i retning mot bålet, og mens de gikk, huiet de og skrek alt de orket. Bjørnen sto litt og så på dem. Så gjorde den helt om og forsvant inn gjennom skogen.

Den kom ikke igjen flere ganger, og således berga de avlinga denne høsten og.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *