Bjørn På Hølvollen Og Andre Fortellinger

Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Bjørn på Hølvollen og andre fortellinger

Ved P. Avelsgård

 

Mor, som hette Ane Elisabeth, var budeie på Hølvollen. Datteren på Sirum, Mali, var gjeter. Geitefjøset var uten tak og så nærmest ut som en stor tømret kasse, 4-5 kvarv høg.

Ei natt vakna de ved en sterk dur, og forsto at det var geitene som sprang veggimellom. De hadde om kvelden før de la seg hørt kauking fra Gråvassvollen, og dette varslet at det var bjørn i nærheten.

Mor sprang straks opp og ut og vant ikke en gang å ha att budøra. Nå så hun i det klare måneskinn en stor bjørn som sto på to ved geitfjøsveggen og kika ned på geitene. Hun skrek og kauka alt hun var god for, og nå kom også hunden, som hadde ligget og sovet under ei bugran nede på vollen, settende. Hunden satte straks på bjørnen, som da måtte rømme. Ei stund etter hørte de kauking fra Langsetvollen. Da var nok bjørnen kommet dit.

*****

Eva hette hun som var budeie på Ånvassvollen. Der kom en bjørn og hogg tak i bakdelen på ei geit. Eva sprang til og grep fatt i hodet på geita. Slik sto de ei stund og trakk til hver sin kant, og Eva skrek: «Du ska itt hå a! Du ska itt hå a!» Og sannelig måtte bjørnen gi seg.
På Ånvassvollen kan en ennå se på det halvveis nedfalne fjøset hvordan døra var særlig forsterket, så bjørnen ikke skulle komme seg inn.

*****

Vi hadde losji på Stor-Kvellovollen mens far, mor og bror Lars drev med slåtten nede i Børdalen. Jeg var med for å passe min lille bror, Jens, og ei ku, og vi var igjen på vollen om dagene. En dag så vi ei stor, fremmed, rau ku ute på Bjørga på andre sida av dalen. Kua vi passa, så ut til å bli svært redd og holdt seg tett inn til oss, og vi ble også redde. Det bar inn i seterskjulet både med oss og kua, og vi stengte døra. Der inne var vi fremdeles da far og mor kom hjem fra slåtten.

Fra den dag torde far og mor ikke la oss være alene på vollen. Storebror Lars måtte være tilbake med oss. Den store, raue kua vi hadde sett, var en bjørn.

*****

Svigermor, Mali Sirmo, som nå (1958) er 97 år, forteller: Jeg var gjeter på Voldsetvollen ved Kvitfjellet. Vi hadde et såkalt skyterør som vi hver kveld skaut med for å skremme bjørnen. Vi ladet med svartkrutt, og det ble svare til smell. Jeg var den som tente på (engkruttet med en fyrstikk. En gang var jeg uheldig. Jeg satte ansiktet for langt ned-til og fikk brent av meg øyehåra.

En kveld kom sjølmannen på Voldset, Haldosen, på besøk til kona, som var budeie. Denne kvelden skaut vi ikke noe skremmeskudd før vi la oss. Kreaturene lå ute ved fjøsveggene. Ut på natta vakna vi av en fryktelig styr av kreaturene og hunden. Haldosen sprang opp og ut i bare underbuksa. Jeg synes ennå jeg ser baken hans da han smatt ut gjennom skjuldøra. Jeg kom meg også ut i skjuldøra, og da sto Haldosen mellom kreaturene og en stor hjørne¬binne med 2 unger. Hunden jagde binna, men da ungene ikke fulgte, kom den tilbake. Den var nå fryktelig å se til, flekket tenner og brummet. Endelig strauk de sin vei uten å ha gjort noen skade.