Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

Bjørnehistorier fra Tydal og Selbu

Nedskrevet av J. Næsvold

 

Bjørn er forlengst en saga blott i Tydal. I forrige århundre og lengere tilbake i tida var det nokså alminnelig å treffe denne skogens kjempe. Og på setervollene var det sommers tid om kveldene ofte nødvendig å gjøre litt ekstra larm for å bringe bamsen og eventuelt andre udyr på tilbørlig avstand for natta. Dette skjedde gjerne ved å slå på en storkjel, eller hvor det fantes pistol, å avføre ett eller flere skudd. Denne tid er forlengst faren. Likeså er det nå ikke en eneste gjenlevende — som enten selv eller i forbindelse med andre — har skutt bjørn. Bjørn og er blitt tradisjon, og forholdsvis få bjørnehistorier er det som fremdeles lever på folkemunne. Ett er helt sikkert: I gamle dager, i første halvdel av det attende århundre og utover en tid, var bjørnen nokså tallrik. De store arealer – 1.307,52 km2 – Tydal rår over, ga plass for mange.

Noen av de bjørnehistorier som tiden enno ikke har visket ut, skal her nevnes.

Stor-Tommas på bjørnejakt

Illustrasjon: Kolbjørn Lien.

Går vi riktig langt attover i tida, kan vi hente eksempler på at folk ikke var skvetne for bjørn. I begynnelsen av 1700-årene levde en mann som hette Tomas Olsen Aune. Han var bi. a. rekogno-seringsmann for nordmennene under Armfeldts og hans karoliners sørgelige ferd gjennom Tydal 1718. I bygda gikk han under navnet Stor-Tomas, da han var en mann med usedvanlige krefter og stort vågemot. Bjørn gikk han gjerne i kast med, utrustet med et så p,rifnitivt verge som spyd, – ja endatil så å si med tørre never.

En gang han gikk gjennom skogen mellom Aune og Lødelja elv — det var skogkledt der på den tid — traff han på en bjørn. Han hadde ikke noe våpen, men dro tolekniven ut av slira og satte etter den. Han var bestemt på å ta den med «handmakt». Men bjørnen slapp den gang unna. Den var raskere til beins enn Tomas.

Lars Hansen på Fossan levde i tida 1747-1836. Han var heller ingen reddhare. Han skulle være en av bygdas kjempekarer med krefter langt over det alminnelige. Således skalv han heller ikke for litt nærkamp med bjørnen. Det fortelles om ham at han borte ved Løvkleppen tok livet av en bjørn ved å gi den et velrettet slag i skallen med øksehammeren. Tildragelsen gikk ifølge tradisjonen slik for seg. Lars og en av hans sønner var på vedhugst. Herunder oppdaget de hvor en bjørn var gått i hi for vinteren. Nå var «gode råd dyre». Bjørnebiff var i gamle dager en delikatesse. Og om høsten, da bjørnen gikk i hi, var den alltid grundig feit, så den kunne skaffe en stor porsjon flesk. Med tanke på all den gode maten besluttet Lars seg til å forsøke seg på bjørnen. Sønnen ble beordret til med en staur å hefte bjørnen når den kom ut gjennom himunningen, og Lars skulle gi den det dødbringende slag med øksen. Alt gikk heldigvis etter beregningen, og det ble bjørnekjøtt og bjørneflesk for lang tid.

Den tydalingen som sannsynligvis har vært med på å felle det største antall bjørner, 19 stykker, er Peter Pedersen Græslimo. Han levde i tida 1805-1884. Hans høyeste ønske var å kunne felle den tjuende, men den gleden oppnådde han ikke. Hvor mange det var av bjørnene som falt for Peters munnladningsrifle, vites ikke, men all sannsynlighet tilsier at han skaut de fleste, som den første-klasses, uforferdede jaktmann han var.

En bjørn felte Peter under en ganske snurrig omstendighet. Han hadde fått teften av bjørnen, og under en slik situasjon er jo jegerens nerver og sener spent til det ytterste. Men selv da treffer det at naturen melder sine krav. Det traff seg slik også for Peter, han måtte «løse buksa», som det heter. Mens han satt i denne positur, kom bamsen farende forbi. Men skytteren lot seg ikke bløffe. Han tok børsa som han hadde liggende ved siden av seg, og ved et velrettet skudd lå bjørnen der. Peter skaut altså bokstavelig talt med buksa nede på hælene.

Peter Græslimo fikk et nokså tragisk endeligt. Den 5. desember 1884 satte han skiene på seg i Græslimoen og skulle ta en tur over Bukkhammerfjellet for å besøke en datter som var gift og bodde i Aunegrenda i Haltdalen. Peter hadde gjort turen over fjellet mang en gang før, såvel vinter som sommer, og var forsåvidt godt kjent. Været skulle være så som så, muligens skiføret også. Peter var nå i 80-årsalederen, og i den alder er man tilbøyelig til å overvurdere sine krefter. Det var nok tilfelle med Peter også. Han kom ikke fram. I Græsligrenda begynte de å ane at det hadde gått galt. Det var ikke telefon i den tida, så de rente over fjellet til Haltdalen og fikk høre at han ikke var kommet fram.

De satte i gang allerede 12. desember med 20 mann for å lete etter ham. Han fantes ikke. Dagen derpå var 40 mann ute på leting. Da også uten noe resultat. 4. juli 1885 var mange folk i fjellet for om mulig å finne Peter. Heller ikke da lyktes det. Men straks etter kom Beret Midtaune (Hans Midtstuens kone) over ham, mens hun gjette kreaturene borte i Haltdalen. Det var nokså langt i østlig retning fra den alminnelige trafikkvei over fjellet til Aunegrenda. Han hadde altså tapt retningen, og da kreftene sviktet, satte han livet til. Det viste seg at han hadde satt seg ned, helt utkjørt selvfølgelig, ordnet seg med pipe og tobakk for en røyk, og dermed sannsynligvis sovnet inn Han ble gravlagt ved Haltdalen kirke.

Hans Petersen Græsli, Perhansagården, — en bror av Peter Græsli — skjøt i sin tid 8 bjørner. Hvorledes det i hvert enkelt tilfelle gikk for seg, vites ikke. Han levde i tida 1802-1888.

En i særlig grad utpreget jakt- og fangstmann var Faste Andersen Auneaker. At han var med på å felle mangen bamse, er helt sikkert, selv om vi nå ikke vet det nøyaktige tall. Likeså vet man heller ikke hvorledes det alltid gikk for seg, men noe kan da berettes.

En gang hadde Faste og et par andre karer lurt inn en bjørn oppfor Aunegardene. Trass i alle bestemmelser fikk de den ikke ut eller fram i himunningen, og de begynte å dra i tvil om det fantes noen bamse der inne. Nå var Faste en kar som ikke ante hva redsel var — og det fantes ikke nervøsitet hos ham. Han tok resolutt på seg å bringe på det rene hvorledes det forholdt seg. Han laget seg en fakkel av furuved, tente den og kraup inn i hiet. Faste var bare en liten og spinkel kar. Først kom han inn i et større rom. Det var tomt. Men så viste det seg å være et rom til sides fore det første, og da Faste stakk fakkelen inn i åpningen av dette, fikk han erfare at far sjøl var heime. Nå fikk både Faste og husets herre det travelt med å komme seg ut i det fri, og de kom jevnsides ut gjennom himunningen. Faste kom velberget fra det hele, men bamsen måtte bøte med livet.

Et annet vågelig tilfelle hadde også Faste med et godt utfall. En vårdag var han oppe i skogen straks ovenfor husa heime på Auneaker. Her traff han på to små bjørneunger. Resolutt og uten noen som helst spekulasjoner tok han en unge under hver arm og sprang heim fortest mulig. De små skreik selvfølgelig, slik at mora ble varslet om at noe galt var på ferde. Den kom settende etter det beste den kunne. Men Faste rakk heldigvis i hus med sitt bytte. Slikt kan bare personer av Fastes støpning våge seg til med. Han levde 1811-1894.

Faste og bjørnen

Illustrasjon: Kolbjørn Lien.

Den nest siste bjørn som ble skutt i Tydal, ble tatt oppe i Vessingdalen i nærheten av Vessingsjøen. Dette var en gang i 1870-åra. Den hadde av en eller annen grunn på vårparten gått ut av hiet og gravd seg inn i en bakke på nytt. Lars Løvøen (Stor-Lars) oppdaget dens nye tilholdssted, og han dro straks heim og fikk med seg nødvendig karhjelp, vel utrustet med våpen. De som var med, var Lars’s bror Ingebrigt Nyhagen, Ingebrigt O. Ås (dreng — Ingebrigt) og Sakse Husvold — alle karer i fullmoden alder og slettes ikke noe spretne av seg. Framkommen til hiet tok Sakse stilling over, og dreng-Ingebrigt ved siden av himunningen. Lars plaserte seg like foran åpningen med en stor staur for å få bamsen ut. Han skulle også prøve å stanse den litt i farten, om det trengtes. Ingebrigt Nyhagen sto i nærheten med ladd reservegevær for alle tilfellers skyld. Det var jo bare munnladningsbørser karene var utrustet med. Bjørnen lot ikke lenge vente på seg. Stauren Lars holdt for himunningen, fauk unna, men under farten ut fikk barmsen straks en velvoksen blykule i nakken og en ved venstre øre, og dermed var den ferdig. Det skulle være en ganske stor rugg som denne gang ble tatt.

Ingebrigt Aunetrø var en av de siste bjørnejegere i Tydal. Han levde fra 1842-1931. En tildragelse under jakta snakket han spesielt om. Han hadde aldri sett så mange bjørner på en gang som da. Omkring 1860 var han som bare unggutten med far sin, Ole Aunetrø, (1816-1898) opp i Melshogna. De visste at det på disse trakter nettopp da skulle være bjørn. Jo, ganske riktig, – oppe i snaue fjellet traff de på heile 7 stykker, større og mindre. En riktig stor rugg lå på en bergrabb med hodet vendt mot jegerne, og dette på et passende skuddhold. Ingebrigt ville skyte, men til stor ergrelse for Ingebrigt nektet far hans. Han fant det altfor vågelig, når de hadde med så mange bjørner å gjøre, utrustet som de var bare med hver sin munnladningsbørse.

Hvor mange bjørner Ingebrigt var med på å avlive, vites ikke. Hans far, Ole, hadde sikkert også et respektabelt antall på samvittigheten.

Ingebrigt Aunetrø’s bror, Per, som levde i tida 1844-1933 innehar en ganske særegen stilling, for det var han som skaut den siste bjørnen som er tatt i Tydal. Det var i 1880-åra. Bjørnen var først gått i ei bjørnglekse oppe i Auneåsene, fått gleksa på en framfot framme ved klørne. Kjettingen gleksa satt i, hadde den fått løs, og med gleksa på labben kom den seg like på Hilmomarka før Per tok død på bestet.

Spikret på en vegg var labben av denne bjørnen lenge å se i Aunetrøa. Bjørnegleksa og en munnladningsrifle som bruktes under bjørnejakt, ble også tatt vare på. Riflen hadde et nokså grovt kaliber, pipa var tykk, men ikke lang. En hadde inntrykk av at rifla i sin tid hadde hatt flintelås.

I den tid det var så mye av bjørn og andre udyr, var det selvsagt ikke alltid så greitt for de mindreårige, som måtte passe buskapen på beite i utmarka. De fikk ganske sikkert oppleve mang en mindre trivelig situasjon. Men de ble, som rimelig kunne være, fortrolig med forholdene, herdet og ikke så snare til å bli redde og tape fatningen. Som regel hadde de en trofast og våken kamerat i en hund. Ragnhild Aune var blant de gjeterne som hadde stiftet nærmere bekjentskap med bjørnen, og det var særlig en opplelvelse hun på sine gamle dager snakket om. Det gikk slik for seg: En dag da hun med bølingen var bare ca. 1/2 kilometer fra gårdens innmark, kom en «bjønntasse» og slo seg på ei kvige. «Men da to e me en stor kvist å sprang te åt a å ropte: Du feråt på i fale vis.» Dermed slapp bjørnen kviga og hompet av gårde, forteller Ragnhild.

Flere lignende tilfelle forekom ganske sikkert, om ikke alltid med et så godt resultat. Ragnhild Aune levde i tida 1834-1931. Hun var født på Stuggudal, kom to år gammel til sin bestemor på Fossan og ble der i huset som et fast medlem av familien til hun i tjueårsalderen ble gift til Aune.

En av de siste jaktmenn som en nå med sikkerhet vet har skutt bjørn i Tydal, er Hans Ellingsen Åsdal. Han levde 1849-1932. I Roltbjørga i Selbu skaut han en, og han fortalte ualminnelig livfullt hvorledes bjørnen endstupte nedover den stupbratte bjørga og ned mot elva etter at den hadde fått det dødbringende skudd, og hvorledes han selv med stort besvær og med fare for liv og lemmer kravlet etter. Dette skjedde omkring år 1880. Hans var for øvrig på- samme tid med en svensk bjørneskytter på jakt i og omkring Verran i Nord-Trøndelag. På denne tur ble det også skutt bjørn, en eller flere vites ikke. Hans Åsdal var en mer enn alminnelig ivrig og flink jakt- og fangstmann.

Utover til omkring århundreskiftet forekom det at et og annet streifdyr av bjørn passerte Tydal. Siden er ikke en gang spor sett.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *