Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

Bjørnen på Rolset

Baro Rolseth, født 1861 og død 1947, forteller:

Far med bjørnungenII

Illustrajon av Kolbjørn Lien

Jeg kunne vel være 5 år gammel da jeg en høstkveld for ca. 70 år siden fikk være med bestemor Marit til Rønsberg. På tilbakeveien passerte vi kalvtrøa, som ligger ved hovedveien. Da fikk vi høre noen tasse bak oss. Jeg grep godt fast i stakken til bestemor, som satte opp farten. Det braket i skigarden ved siden av oss, og vi så en stor bjørn skreve over den. Bjørnen skulle ned til havreåkeren og ete havreåkeren og ete havre.

Oppi marka var det bjørnespor over alt. Kreaturene måtte passes godt. Bjørnen tasset etter buskapen og passet på om noen krøtter ble etter. Det var rett som det var at det kom bort noen småfe. Beret, som gjette i lag med meg, skulle ha ut sauene en morgen. Da skrek hun opp: «Der kommer en stor skinnfell.» Det var en bjørn som kom og tok en sau og satte oppover åsen med den.

En vår var jeg med bestefar oppå setra. Vi kom først over en killing som var revet ihjel av bjørnen, og lenger oppi åsen hadde bjørnen ødelagt 3 kyr for P. Rolseth. Ei ku var revet ihjel og lå stokkdød, ei sto og skalv og var så skambitt at vi måtte stikke den. Den tredje kua var bitt stygt, men den levde til høsten, da den måtte slaktes. Alle kyrne var bitt på manken gjennom bogfjøla. De som har sett bjørnen ta kyr, forteller at den biter seg fast i manken, slår labbene rundt framføtene på kua og velter den over på sida eller ryggen og river opp bringkollen og juret.

Far traff en hjørneunge en gang han skulle på setra. Den ble jagd av to bistre hunder vi hadde. De innhentet bjørneungen og rev og slet i den. Far grep da fatt i manken på bjørneungen og tok den fra hundene. Han hørte da at binna kom settende. Den brummet fælt. Hundene tok nå fatt på binna, og det var bra for far, som kom seg unna og opp til vollen med bjørneungen. Der tok han ei øks og slo den ihjel.

Den binna som tok kyrne til P. Rolseth (Brua), prøvde vi å få tak i. Vi satte opp selvskudd (gilder) med ei selvdød geit til åte. Selvskuddet besto av tre bøsse-løp inne i en kases, det ene ovafor det andre, og et gevær med flintlås som også skulle utløse de andre 3 løp. Nederste løp ble innsiktet i knehøyden til en mann. Binna kom og lyste gilderet. Alle 4 skudd gikk av, men bjørnen unnslapp.

Så måtte vi prøve å jakte på den. En svenske, John Gråsjøli, som hadde med to gilde gråhunder, Hans E. Ås, Gamle Lars, far og jeg dro så i vei en dag. Svensken dro i vei med hundene, og jeg, som den gang var 17 år, fulgte Hans. Oppi Stordalen innmed Roltla kom bjørnen plutselig settende utover bjørga med hundene etter seg. De var snart bak og snart ved siden av bjørnen og gjødde av alle krefter. Bjørnebinna sopte med framlabbene ut i lufta til ymse sider for å feie hundene fra seg. Den hadde 3 unger, og dem jagde den oppi ei gran. Da binna kom midt for oss, skaut Hans, og den forsvant nedover bjørga mot elva. Jeg mente at Hans hadde skutt for tidlig. Nå gav vi oss med binna og tok fatt på bjørneungene. Hans ladet og skaut, og en unge datt ned. Hundene gauv på den og rev så håra fauk. Ungen var så stor som en skikkelig hund. Så ble de to andre skutt. Den siste datt ikke ned fra grana, men hengte seg etter klørne i en kvist. Jeg måtte kløve opp og riste den ned.

Andre dagen så vi etter binna. Hundene fant den straks. Den hang over ei kroket bjørk. Den var død, og den hadde ikke gått langt etter den fikk skuddet. I ryggen på den var det et sår etter ei kule fra selvskuddet tidligere om våren.

Samme vår skaut svensken sjølve bamsefar inni Hersjølien. Den sprang i Hersjøen etter at den fikk skuddet, sa svensken, men det var sikkert den døde. De fant den aldri.

Oppi Grovene skulle vi senere hogge ned ei stor tørrfuru. Vi ble var en stor dunge kvist og jord attmed furuleggen, og dungen var hol inni. Det var hiet, og der hadde binna ynglet i flere år.

Noen tydøler, som kjørte etter elva på vårparten, fikk høre et skrik oppi bjørga ovenom der gamle Langsmogården hadde stått. De så opp, og fikk se en bjørunge som dansa og skrek. Far og Mons Kallar dro oppover og fant et bjørnehi. Mons la seg på kne og kikket inn i hullet. Da kom binna farende ut som ei kanonkule med ungen etter. Mons hogg tak i ungen med nevne og holdt den opp mens far skaut den. Sporet til binna fulgte de etterpå opp til Usma.

«Så du noen bjørnefar i dag?» spurte far hver gang jeg på vårparten var innmed Roltla etter høy. Og en gang hendte det. Bjørnen pleide å gå over Roltla ved Bønnleet midt for Bjørnbekken og bort i Rønsbergmarka, hvor det var grønt først om våren. Da jeg kjørte hjem, så jeg nye far. Bjørnen hadde gått mens jeg lesset høyet.

Etter at vi skaut binna og de tre ungene for ca. 60 år siden, har jeg sett bjørnefar en gang. Det var etter en liten bjørn oppe i Råndalen. Der var det i gamle dager hi etter hi oppover hele dalen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *