Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

Blåbær

Her en morgen våknet jeg ved høie og særdeles ivrige og ungdommelige guttestemmer i vår fredelige gate; inni¬mellem hørtes gny av raslende blikkspann. Det var litt over det almindelige, selv blandt freske guttær. Hva gikk det av dem?

Men så gikk det et lys op for mig: Det er jo først i august! Det er blåbærtid!

En av guttane var likesom selve chefen.

Han stillet med et trepottersspann hengende i en rem om livet; marsjalstaven — en liten stokk — i høire hånd og sankærskoppen i venstre.

Men som herren er, så følger ham hans svenner.

Og når guttane skal ut på en ekspedisjon, vil den ene være antrukken som den annen, og helst som anføreren. Derfor blev det spørsmål om reimær. Men ikke alle kunde gjøre utvei til et slikt bandolær, så det fikk greie sig med en tykk hyssing. For spannet skulde henge ved siden. Det var mest praktisk, når en skulde på så lang en tur.

De aktet sig rundt Sky.

Og di kunde vente dem hjem igjen — ut på kvelden engang…

Ivrig pludrende startet så flokken. Den ene gutten albuet sig foran den andre, og det var ingen grense for det kvantum de skulde pelle.

Å, du lykkelige tid! Å, du forlokkende og hemmelighetsfulle blåbærli!

Jeg var straks med på notene.

Men min vei gikk i tankene mot Ingeri.

Den gang var vi stort følge — jenter og guttær — og alle var besjelet av den rette iver og den lyse forhåpning.

Det var dengang en ikke liten ekstra spenning i det å gå for å, pelle blåbær rundt Ingeri. Vi kunde være så temmelig sikker på å møte Johan, som bodde i Dundre-bakken.

Allerede ved Kleiver kunde vi høre hans: ajt-ajt-ajt-eh!

Og vi formelig frøis over ryggen.

Men vi gikk allikevel trøstig fremad, for erfaringen hadde lært oss at Johan ikke vilde oss noget ondt. Han bare ruslet omkring der i traktene med sin staur og sitt rep — fiskegreiene hans — trodde vi — og han var blid og fredelig når han kom imot oss og betraktet oss fra isse til fot, mens han stadig forsikret oss: daj-daj-daj-dæh! for så å rusle videre på sin tunge skjebnevei.

Men når møtet med Johan var vel overstått, og vi hadde passert gamle Ola Ingeris gård der til venstre, hadde vi en attraksjon før vi skred til arbeidet: vi måtte stanse ved Heges hytte for å høre hvor mange klokka kunde være.

Hege var en ferm dame, som måskje loddet dybden i vårt spørsmål og som kjente dets hensikt, for hun ga alltid det svar som vi ventet og ønsket: — hu er ni, hu er ti, — og går til ellev.

Det var grei beskjed, og god nok for impertinente ongær.

Dermed var alle formaliteter ved innledningen gjort, og tilbake stod kun å trekke inn mot åsen, og fordele oss rundt blåbærtuene, og begynne å pelle.

Fra først av dunket en og en rødblå kart i sankærskoppens bunn, men efter hvert som vi aket oss innover blev risene blåere og blåere. Det begynte å monne i sankærskoppen, og snart kunde den første gå i spannet.

Innimellem måtte vi jo smake på et bær eller to, især på de svarte blanke, de som bjønn hadde slikka på.

Men så kunde ansvarsfølelsen — eller var det samvittigheten — våkne, og vi pella igjen i kopp.

Bare ett bær til: æsch! tvi! Nei nu må vi ta en hel håndfull, for å få vekk den infame smaken av nettop dette ene bæret.

Og så pella vi igjen. Og sola stekte i nakken. Og fluene surret i ørene. Og vi pella og smakte. Lebene blånet, og det skulde di. — Noen fremskyndet denne prosess ved å knuse bær mot munnen før de slapp dem innenfor. Og alle forbedret vi håndens lød ved å la bærene uforholdsmessig lenge trinse mellem de tre første fingrene. Det skulde sees og erkjennes at her var guten som hadde finni blåbær!

Det var dessverre ikke alltid at det blev fulle spann. Det kunde være flere omstendigheter som voldte dette: Noen kunde ha vært der, det kunde være manglende energi, og det kunde bero på en fremherskende appetitt.

Men det var jo ikke hyggelig å rangle nedover Langestrand med såvidt dytta båen…

Vi kamuflerte derfor en rikelig høst ved å fylle spannet med løgn — ja tomme ris da — og lot bærene ruve øverst, helst med kuv på, for de vilde gjerne sekke mens vi gikk.

Folk kika på spannene våre — jamen har di finni mange au — men den nøkne sannhet, og skuffelsen, åpenbarte sig straks vi hadde satt spannet på kjøkkenbenken.

Noen ganger blev det ikke mer enn til ei suppe. Men moro var det!

Og trette og blå og mette gikk vi til ro, og hørte i en lykkelig døs de monotone ajt-ajt-ajt-æh!

Og klokka blei ni, og hu blei ti, og hu gikk til ellev før vi slumret inn fra en deilig dag, mot en ny.