Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

Blomberg

Blomberg.
Tegnet av Otto Lie.

Han var svensk. Det var sagt at familien Blomberg kom hit til lands da Rørosbanen vart bygd. Da banen var ferdig, vart det så at han Blomberg, som her er nevnt, slo seg til i Orkladalføret som skorsteinsfeier. Jeg minnes han såvidt omkring 1920. Han gikk fra gard til gard, og han var svart av sot overalt.

Vi unger var redde når feieren var sett. Det hendte at foreldrene skremte ungene med feieren. «Ja, æ du itj bra no, så kjem’n Blomberg å tæ dæ».

Han Blomberg likte dårlig at han vart bruka som skremsel. Han var en overmåte punktlig og grei kar, men han kunne være svært så egen og sta. Han hadde faste plasser han tok inn på. Syrstadvollen var en av dem. Når han kom dit, så fikk han et rom der han fikk vaske seg og få på seg rene klær, som han hadde i ryggsekken. Men dagen etter kom sotklærne på att.

Jeg minnes en gang jeg og kameraten min gikk etter han. Vi kom fra skolen. Det hadde vært ei snøskur, så det var bare spora hans Blomberg å sjå framfor oss. Han hadde nok lagt innpå ei dugelig skrå akkurat da, for det låg brune ro¬setter ganske tett langs sporet hans. Jeg og kameraten min gikk og rekna de brune rosettene oppover Fossgjære. Da vi kom frampå Mosbryndbakken vart vi vars han. Han stod på toppen av den høge pipa på Kvamsmeieriet på andre sida av elva.

Han vart gift med et kvinnfolk i Oppdal. Ei som hadde et småbruk. Men jeg har hørt av gamle folk i Oppdal at han hadde sine bestemte meninger så lenge han levde.

Ei lita historie i den sammenheng. De hadde sauer på småbruket, og en gang hadde en sau fått tvillinger, to tikslam. «Oss va heldig no når oss fikk to tikslam», sa kona. «Nei, det er ju vædrar», sa Blomberg. «Nei, det er tikslam», sa kjerringa. «Nei, jag seger det er vædrar», sa Blomberg. «Men du ser vel at det ikke er noen pung på dem», sa kjerringa. «Det veksar på dem, gumma. Det veksar på», sa Blomberg.

Blomberg er også en som ennå lever i minnet til gamle folk, men som forsvinner med den generasjonen som lever i dag.