Borghild Pedersen Forteller, Født 1896 (fortalt 1986 – 1988)

Kilde:
Husker du
Gamle Trondhjemmere forteller
Forfatter: Esther Nordmark
Strindheim Trykkeris Forlag 1989
ISBN: 82-90551-48-7

Jeg vokste opp i Trondhjem. Vi va ni røsken, to gutta og syv piker. Jeg va nummer tre i rekken. Jeg tenkt at såsnart jeg ble konfirmert, villa jeg ut og tjen, for hjemme va det trange kår, og jeg syntes at jeg aldri fikk spis meg mett.

Det va to brødskiva i målet. Ei med mysost og ei med sirup. Mine brødre som va eldre, fikk tre brødskiva. Om vi spurt, va det ikke mer å få.

Mor og far hadd oppdrett av svin, og da brukt brødran min å hent avfall te grisan. Da sortert dem ut gammelt brød og la i ein pose for sæ selv. Disse posan mått vi betal 30 øre for. Da syntes vi at vi hadd det bra når vi kunn spis oss mett på det brødet!

Baker Hegdal i Munkegata solgt billigbrød på mandagan. Da kunn vi få ei full kurv med brød for ei krone, og da kunn vi spis oss virkelig mett!

Vi hadd oppte 100 svin i den gamle trikkstallen innafor. Det va Tobias Lund som eid den, men så fikk vi lov te å leie, og hadd både store og små grisa der. Far slakta to store grisa for året. Den eine hadd vi sjøl, men den andre solgt han for å få litt penga. Det va visst ei krone kiloet for flesket da.- De grisan han oppdretta, solgt han som smågrise te bondegårda og andre som avertert etter det. Jeg tror han fikk ti krona stykket for dem.

Vi va jo ein stor familie så vi mått ligge fler i samme seng. Fem piker lå i ei seng : tre ved hodegjerdet og to ved fotenden. Guttan lå i ein sengbenk som va brukelig på den tia. Og ein lå mellom mor og far.

Vi brukt hjemstrikka ullstrømpa den gangen. Da jeg va jentungen, mått jeg strikk strømpa og votta te søskenan min, og når strømpan blei slitt, strikka jeg ny tå og hæl i dem. Det gjor jeg for lærerinna mi også, og det fikk jeg 30 øre for. Den tia hadd vi bare ved- og kullovna. Vi hadd bare oljelampa også, og mått spar på parafinen. Derfor satt jeg nede ved ovnen når jeg strikka, sånn at jeg fikk lysskjæret fra åpningen i ovnsdøra te belysning. Jeg syntes at det va artig å stå opp når far sto opp, det va mellom fem og seks om morran, og da satt jeg foran ovnen og strikka. Han skull vær på arbeid på Trondhjems Mekaniske Verksted klokka seks !

Han hadd først begynt som naglegutt, men siden blei det litt forskjellig arbeid han gjor. Det va på skipsbyggeriet han holdt te. Det va så kaldt nedpå der om vinteren at de kalt det for Sibir. Når han skull gå på arbeid, hendt det at han sa : Nei, jeg får vel reis te Sibir igjen!

Ein gang va far sykmeldt i seks måna for han hadd forbrendt den eine foten på arbeid. Han va så flink med hendern sin, så når han satt der sykmeldt, snekra han fine ting som vi lodda ut. Vi gikk rundt og solgt nummer te ti øre stykket, men pengan va nesten oppbrukt før det blei trekning!

For at vi skull eksister gikk mor i skogen og plukka gran og løv og blåveis som hu laga kransa av. Så gikk vi rundt og tok opp bestilling på det. På sett og vis va det no det som blei levebrødet vårt mens far va sykmeldt.

Jeg gikk også og solgt blomster. Først va det i blåveistia, og ettersom det blei mer vår og sommer, og det etterhvert kom mer blomster i havan, gikk vi rundt og spurt om å få kjøp blomster. Vi laga små buketta av dem og solgt blomstern for 10 øre buketten.
Hjemme hos oss feira vi aldri gebursdagan. Det hadd vi jo heller ikke råd te.

I jula hjemme hos oss va det heller aldri gava. Da mått vi bare vær glad om vi fikk et par strømpa og et underliv. Underlivet va sydd av bomull, og på det va det festa strømpestrikk med knapphull i, og så k nappa vi det på strømpan. – Å nei, det va litt annerledes den gangen!

Den tia brukt vi piker linnet. Det va det mor som brukt å sy. Hu hadd full sjau når hu skull sy te alle oss. Hu hadd ei symaskin som hett Grover & Backer, og den va i huset te jeg gifta meg og enda lenger!

– Siden bytta hu bort den maskina i ei som hett Jones.

Den tia gikk vi ungan og lett etter ved i fjæra inni Strandveien. Dit ble det kjørt alt mulig, både ved og andre ting etter bygging og sånnt. Det ble kjørt dit med hesta. – Hvis vi va heldige, fant vi noe som kunn brukes te ved. Da putta vi det oppi jutesekka og bar det hjem. Og det vi ikke klart å bær, det dro vi da.

Det va jo langfjæra innover langs Strandvejen i den tia. Noen gang klædd vi av oss strømpa og sko, og så vassa vi utover. Det va no fint vann der da. Vi hadd no igrunnen ikke lov te å vass, men vi lurt oss te det likevel. Da hendt det nånn gang at vi falt helt uti, men vi bare tok av oss klærne og hengt dem te tørk, for vi torsa ikke gå hjem med våte klær.

Inne ved kirkegården på Voldsmine hadd Düvel sin reperbane. Vi ungan lekt oss på jordet innpå der, og gjemt oss i hersjan. Men da kom Düvel med ei børse og jaga oss bort! De sa at den børsa va lada med salt!

Ned- på Lademoen bodd det så mange særprega folk. Det va no hu Efasa og a Maria Lætt-på-tå. Og så hadd vi Gåsa og Stæggen. Det va mann og kone.

Lademoen den gangen va for det meste strøket innover langs Strandvejen. Det kunn vær litt utrygt innpå der, så vi va ikke så modige te å gå ut om kveldan. Vi bodd oppi Arbeidergata.

Nånn gang gikk det rykta om at folk hadd sett Den Sorte Dame! Det va både i den tia og seiner. Hu blei visst sett både på Møllenberg og anner steds i byen, men også innmed Gassverket! Det va no ikke langt fra der kor vi bodd, så vi torsa ikke å gå på utedoet om kveldan når det va mørkt, selv om vi aldri hadd sett-a. – Det sto mye om det i avisan og.

Te konfirmasjonen fikk jeg et pent bluseliv som va lys kremgult, og så va det pynta med hvite silkeband. Og så hadd jeg en hvit kledesdrakt som jeg fikk. Det va storartet å få så fine klær da! Vi kjøpt det hos en skredderforretning som lå på hjørnet av Søndre gate og Thomas Angels gate. Det va nesten sidt skjørt.

Hjemme hos oss va det aldri snakk om gava te konfirmasjonen. Det eneste jeg fikk va fem krona hos ei dame som vi kjent, og så fikk jeg tre krona hos ein mann. For femkronan kjøpt jeg et album som jeg har enno, og for de tre kronan kjøpt jeg meg et par kalosja. – Det va heller ikke råd te å gå te fotografen.

Jeg huske enno den første barnevogna som kom nedpå Lámon. Den va laga av bambus eller nå sånnt, og hadd store høye hjul! Og jeg huske den første mannen som kjørt barnevogn. Det va bare ein kar som gjord det den gangen, og det va han stolt av, ja!
Det va forresten ikke mang som hadd barnevogn innpå der den gangen. Det va nesten ein severdighet, det!

Den første jobben min va i ein hatteforretning. Lønna va femten krona måneden. Det va ein kald vinter og jeg frøys forferdelig. Jeg ble ikke der så lenge. Så fikk jeg ein ny plass i ein slakterforretning hvor jeg fikk åtte krona måneden og kosten. Det va godt at jeg hadd kosten, for da kunn jeg få spis meg mett. Jeg kan ennu huske den første kjøttsuppa jeg fikk. Ja, jeg glemme den aldri!

Men jeg hadd ikke lyst te å vær ærendspike bestandig, og jeg va så heldig å få jobb i et stort hus utenfor byen.

Så begynt jeg i den nye jobben min som stuepike. Da va jeg 16 år.

Det va et godt herskap jeg kom te. Det va et stort herskapshus på ti værelsa og kjøkken. Det hendt at de hadd besøk av familien sin. Da bar vi opp barbervann te gjestan og pussa skoene som va satt frem utenfor døra te værelsan.

Da dem sa adjø etter besøket, kom dem og hilst på oss piker og ga oss drikkepenga som takk for god servise. Det va nesten som på et hotell. For ein opplevelse for ei pike i den alderen.

Mange gang fikk vi to pikene fri på samme dag, fra klokka 1/2 1 te klokka 1/2 12 om kvelden. –

I den jobben va jeg i 2 1/2 år som stuepike og som kjøkkenpike og som enepike. Jeg begynt med 12 krona måneden, men variert siden i lønna: 13 krona som stuepike, 17 krona som kjøkkenpike og 20 krona som enepike.

Når jeg ser tebake, må jeg si at jeg har vært meget heldig når jeg skull ut i arbeidslivet. Mange piker fikk ikke fridagen sin før etter klokka seks på ettermiddagen, og det va stor misnøye blandt dem som va i private hus.

Vi gifta oss i 1915. Da kom lærerinna mi, frøken Kristine Dahl, med ein gave te meg. Det va ei nydelig kremskål i porselen, som va kjøpt i ein utstyrsforretning oppe i Nordre gate. Skåla va dekorert med gull og annen pynt. – Hos ein onkel av mannen min fikk vi ein plante, Aralia. Disse to gavan va alt det vi fikk te bryllupet!

Etter vielsen gikk vi hjem og drakk kaffe, og da ble frøken Dahl med også. – Å nei, det va ikke så mye den gangen, nei.

Da vi gifta oss, hadd vi ein "leilighet" på et værelse og del i kjøkken, og da hadd vi hver vår uke med rengjøringen. Vi hadd komfyr med to ilegg, så vi trengt ikke å vent på hverandre når vi skull lag mat. Vi hadd det bra sammen der.

Klesvasken den gangen, både før og etter at jeg gifta meg, foregikk på kjøkkenet med balje og vaskebrett. Ute på gårdsplassen va det et spring, og der satt vi baljen med klesvasken, så det sto der og ble skylit. Te klesvasken mått vi varm vann på vedkomfyren i kjøkkenet.

Da mannen min va arbeidsløs under første verdenskrig, det va vanskelig for mannfolk å få arbeid da, mått jeg få meg arbeid. Da va jeg på ein forsynsfabrikk, hvor jeg "slo forsyn". Det skull brukes te fiske.  

Der va det så kaldt mange gang at jeg frøs og hadd "neggelbit", og greid ikke å arbeid så mye. Da ble det mye overtidsarbeid, for jeg rakk ikke å gjør alt i løpet av dagen. Men det va ikke noe ekstra å få for overtidsarbeid, så jeg tjent bare 22-23 krona i uka. Av det skull jeg betal søster mi fem krona for at hu skull vær barnepike hos meg!

Da vi kom så langt at vi skull ha ei lysekrone, gjor jeg det på den måten at jeg la ein femogtyveøre på ei sparebøsse hver gang jeg bakt brød, og på den måten fikk jeg te ei lysekrone!

Da vi bodd oppi Suhms gate, hadd vi ein gammel omnibus som vi brukt te lysthus i haven. Det va flere som hadd sånne lysthus som de hadd fått kjøp etterat det va slutt med den gamle hesteomnibuskjøringen i byen. Vi hadd flaggstang i haven og, så vi heist flagg ved spesielle anledninga.

Ja, no e det lenge siden vi bodd innpå der. Tia går, og i august 1985 kunn vi feire Jernbryllup etter et langt ekteskap med både sorga og gleda! Vi har 4 barn, 16 barnebarn og 14 oldebarn!