Internt referansenummer: 30.01.2011 – A
Kilde:
HÆRTA TA HÅRT – Muntre historier og historikk fra Nannestad
Samlet og redigert av Asbjørn Tunold
Utgiver: Lions Club, Nannestad 1987
Klikk her for å komme til hjemmesidene til Lions Club Nannestad
Klikk her for å lese Forordet til boken

Bygdeborger – Ufredstider
Borhaugkampen 400 – 600 e. Kr.

Den gamle veien mellom Nannestad og Hadeland har vært beferdet fra uminnelige tider. Kanskje lenger tilbake i historiens halvlys enn den gamle bygdeborgen i det ulendte terrenget øst for Tøla.

Det var ikke for turen skyld folk søkte dit opp. Det var rett og slett for å redde livet i den urolige folkevandringstiden. En tid da hele folkestammer var i bevegelse, herjet og plyndret og fordrev de fastboende. Det var som en kjedereaksjon. Selv opp til «ultima Tule» nådde dønningene som rev opp hevdvunne regler og normer. Det å erobre var «in». Det var i forsvarsøyemed Raumernes område ble samlet til ett rike under felles konge, trolig før 500 e. Kr. Raumernes rike er i hvert fall omtalt av romerske historieskrivere på den tid. Men vi levde i et vepsebol.

I grenseland fantes flere småriker med aggressive herskere. Det var Vingulmork i syd, Hadeland i vest og Heidmark i nord. Sammen med sin hird var herskerne et konstant uromoment for nabofreden. Funn av ulike typer håndvåpen flere steder på Romerike, er tause vitner om en livsfarlig hverdag. Mest i øynefallende er likevel de mange befestede fjellkoller rundt omkring i det ganske land. Navn som Borgåsen, Slottsfjellet og Borhaugskampen røper fort hva de har vært brukt til, og prøver vi å nå toppen, blir vi møtt av en rekke mosegrodde steiner. Det er en bygdeborg, forteller arkeologene.

Mange steder finner vi bygdeborger som landemerker i landskapet. I alt er 150 avslørt hittil. Her har bøndene forskanset seg et utall av ganger i de hårde tider mot slutten av eldre jernalder. De lukket fjelltoppene med murer, og store tømmerstokker tegnet seg som grinende tanngarder mot åsene eller himmelbrynet der angrep kunne ventes. Bare i Mjøstraktene gren ni høyder med huggtenner over terrenget. Hvor befant Nannestad seg i denne tidsepoken?

Bygdestrukturen var nok en helt annen enn i dag. I Vesttorp (Nannestad- og Bjerkesogn) var dagliglivet konsentret om bronse- og jernaldergården, By ved skogkanten på Øk ri, mens de hadde beiter og innhøstingsmarker på vinene oppover langs den sydlige del av bygda, Nordlem, samlet seg om oldtidsgårdene Foss og Holter, og lenger nord om Eik, Jahr og Slattum. (Gjerdrum bygdebok ser Slattum som den sentrale). På 400-tallet etter Kr. var det gamle bomønstret under oppløsning. Av ca. 30 gårder langs Leira lå over halvparten i det nåværende Holter sogn. Det var etter alt å dømme innbyrdes fred mellom bygdelagene. Men de var heller ikke rustet til større kamper. Dersom det kom inntrengere på plyndringstokt, hadde de ikke annet å gjøre enn å ta med seg det de maktet og søke tilflukt til skog og utilgjengelige fjellkoller i berglendt terreng. En slik kolle var Borhaugkampen som gården Borhaug (Borgarhaugr) har navn etter.

Det ser ut som den sydlige del av bygda søkte trygghet hos de bedre organiserte samfunnene omkring Jasseimr og videre mot Vesong (Hovin og Ullinsho). I Vesttorp samlet de Sea altså på Borhaugkampen. Fra denne høytliggende plassen åpnes et strålende panorama over Leiradalføret, kranset av skogkledde åser med grønne pletter inn i mellom hvor bygdestien snodde seg fram sammen etter krøtterreksler.

I ufredstider hadde innbyggerne alltid utkiksmenn her oppe. Og når vardene oste mot himmelen, stormet de ned til bygda. Budstikka gikk, og i hui og hast tok de med seg kvinner og barn og alt som reddes kunne av husdyr og redskap og ilet mot Borhaugskampen. Deres beste forsvar lå i det utilgjengelige terrenget. Riktignok var der en del utstyr fra før i form av kampsteiner til å kyle i hodet på fienden. Noen matressurser var der også, og knep det, slaktet de av husdyrene. Men aller helst stolte de på at de ikke ville bli funnet.

Selvfølgelig var det ikke bare illgjerningsmenn som var ute på ferd, den gangen heller. Pa vårparten – i juni måned – kom i følgende århundrer folk i flokker som skulle til lagtinget i Eidsvoll. Etter hvert kom også handelsmenn med sjeldne varer fra sollandene lenger syd. Men da kom i høyden en trell flygende for å gi forhåndsvarsel – så de ble vel mottatt.

Gjennom mange, mange århundrer har sagn spunnet sin vev om Borhaugkampen. 1 dag har den trukket seg tilbake til seg selv, og ruger i sin forlatthet over sine sagnskatter. Det er en underfundig historiens lærdom – den bærer i sitt skjød – en lærdom som er tilgjengelig bare for fantasi og drøm.

Men bygdeborgernes rolle opphørte ikke med folkevandringstiden.,Fra historisk tid vet vi at hakadølene søkte tilflukt til sin gamle bygdeborg da Karl den 12. med sine 600 dragoner drog gjennom bygda i 1716, og i selvsamme år søkte bæringer til Svenskehøla ved Østernvannet, under heltekongens fremmarsj gjennom Lommedalen. Bygdeborgere var, ikke bare festninger, men befestede tilflukssteder for sivilbefolkningen som helthet…

Uten at jeg har noe direkte historisk belegg for det, tør jeg påstå at bygdeborgen på Borhaugskampen ble benyttet dengang Halfdan Svarte igjen samlet raumerne. Likeså under kampene mellom bagler/ribbunger og birkebeinere under mange av de kamper som ble utkjempet på Romerike, f.eks. etter slaget på Laaka og ferden over Skjerva til Hadeland. Folk i Vesttorp følte seg sikkert heller ikke så trygge dengang Hellig-Olav tvang kristendommen inn på Raumarikingene. Olav var jo både på Hadeland og Ringerike like før slaget ved Nisteelva som var et hevntokt fordi han følte seg lurt av «De heidenske raumarikingene». Olav var ikke kjent for å fare fram med mildhet. Jo, bygdeborgene kom vel med.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *