Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

”Bratlands Mølle” i Lurøy – Litt om kornmaling i gamle dager
Av Rune Bang

 

Dyrking og bearbeiding av korn har lange tradisjoner her i landet, ja helt fra vikingtida er det gjort funn som viser jevn korndyrking over det meste av vårt langstrakte land. Vi kan gå ut fra at det også var korndyrking på Helgeland senest fra denne tida. Bygg var den egentlige kornsorten i riktig gamle dager, selv om det nok også ble dyrket noe rug, og bearbeidingen av kornet var i overveiende grad kvinnearbeid. Gjennom det meste av forhistorisk tid, vikingtid og sagatid, ble kornet malt for hånd. Roterende håndkverner kom til landet i romersk jernalder. Den besto av en understein som lå i ro og en overstein som ble dreid rundt med ett håndtak. Senere kom kvern drevet med vasskraft, trolig introdusert her i landet en gang på 1200-tallet. Nå ble kornmaling mannsarbeid. Men, for en meget stor del av vår befolkning, måtte kornet fortsatt males av kvinnene på håndkvern. Det var ikke alle som hadde tilgang på vannkraft og i lange perioder var også mennene på bruket borte under fisket. Da måtte kvinnene fortsatt male kornet, og slike små håndkverner var derfor i aktiv bruk helt opp til vår tid. 

Innledning.
I gamle dager ble det meste av åkerlandet lagt ut til egen kornproduksjon. Hovedsakelig havre og bygg var de gamle norske kornslaga. Rug og hvete var langt vanskeligere, da de krevde de beste vekstforhold. Disse kornsortene ble derfor lite brukt andre steder enn i de mest ”varmekjære” områdene på Sør- og Østlandet. Her nord var det spesielt bygg som ble mye brukt, oftest i en blandet form med andre frøsorter og gikk under navnet ”blandkorn”. Kornet spilte en mye større rolle i nordmenns kosthold før enn nå og det var viktig for bøndene å i noen grad være selvforsynt. Likevel måtte de fleste her nord kjøpe store deler av årsforbruket, da helst i bytte for egen tørrfisk. En betydelig del av dette kornet ble også importert hit til landet fra Europa, helt opp mot 2/5 av landets samlede forbruk. Potetproduksjonen som tok seg opp her nord tidlig på 1800-tallet, spesielt etter kriseårene under Napoleonskrigen, reduserte i noen grad avhengigheten av melprodukter.       Men ennå var melet en meget viktig ingrediens i alle nordmenns kosthold.

Korndyrking og møllebruk hørte ofte sammen i eldre tid, da alt korn måtte bli malt hjemme på kvern. Det ble som nevnt brukt både små håndkverner og større kverner drevet av vannkraft, til maling av det sårt tiltrengte kornet. Kvaliteten på melet de klarte å produsere i gamle dager, som oftest var produsert av ”blandkorn”, en blanding av bygg og havre; var nok ofte så som så. Klarest ville vi ha sett det hvis en var blitt gitt muligheten av å sammenligne dette ”urene” melet med hva som i dag kjøpes i butikken. Dette ”gamle” melet var sammalt, grovt og ofte tilblandet stenstøv eller sand fra møllesteinene, enten kornet var malt på en gammeldags håndkvern eller i et kvernhus. Situasjonen ble ikke bedre ved at rensningen av kornet den gang alltid var ufullstendig.

I dag er alt dette en saga blott for de fleste av den nålevende generasjon Lurøyfjerdinger. Få har i sine omgivelser sett en bugnende kornåker og kanskje enda færre opplevd en håndkvern eller et møllebruk i drift. Slik var imidlertid ikke situasjonen tidligere, da alle måtte produsere sitt eget korn. De fleste bruk her i kommunen hadde som nevnt sin egen kornåker, selv om misvekst og uår nok kunne ødelegge avlingene litt for ofte, spesielt i områder hvor våren kom seint og frosten kanskje ”beit” først om høsten.

Hvor var det bekkekvern eller gårdsmøller i Lurøy?
Første gang vi hører om møller her, er så tidlig som året 1623. Da skattes det for fem vassdrevne kverner eller møllehus i kommunen, – ei på Lurøya, ei i Kongsvik og hele tre på Bratland (Gregers, Oluf og Anders Bratland). Dette er de eneste som er nevnt, og vi må anta at grunnen til at disse nevnes, er at de kanskje var så vidt ”store” at de malte korn for flere og derved var gjenstand for egen beskatning. Neste gang vi hører om vasskvern, er omtrent 100 år senere i matrikkelbeskrivelsene som ble gjennomført i 1723. Registreringene anviser at det fantes bekkekverner på følgende gårder i Lurøy, Stoksvik, Aldra og Stuvland, når det gjelder øyene i kommunen, mens det på fastlandet er nevnt Sila, Selnes, Aas, Kvina, Nedre og Øvre Kongsvik og Tonnes. Til sammen var det i denne tida ”møllehus” på 11 av gårdene i kommunen. Den mølla som er nevnt på Aas, antas å ha vært plassert ved elva Kjerringåga, grenseelva mellom gårdene Aas og Bratland, og da sannsynligvis på sørsiden.

Videre får vi noen opplysninger gjennom kvernskatten som ble innført for perioden 1774 – 1792, hvor et område markerer seg spesielt. Det er fortsatt Bratland som nå hadde hele 3 – 4 bekkekverner i drift gjennom hele denne perioden. Ingen andre steder i Lurøy kunne vise til en slik ansamling av møllebruk. Senere finner vi også nevnt gårdsmøller i flere av kommunens dødsboskifter gjennom det meste av 1700-tallet, uten at vi vil komme inn på alle her. Enkelte mølleanlegg var dessuten eid av flere gårder i fellesskap, men helst der det ikke flere enn to brukere.

De som ikke hadde tilgang på egnet vannkraft til maling av kornet, måtte som nevnt avhjelpe seg på beste måte med små håndkverner til bruk inne. Dette gjeldt de langt fleste brukerne i kommunen, ikke minst ute på øyene. Selv på fastlandet var altså de fleste vannfall små, hadde begrenset kapasitet og mølledriften måtte i stor grad baseres på drift under flommen vår og høst. Kapasiteten ved mølla var derfor liten. En god gårdskvern kunne male et par tønner korn eller mer i døgnet. De minste langt mindre. For å avhjelpe denne situasjonen noe, ble det enkelte ganger bygget egne dammer i utløpene fra ovenforliggende vann. Da hadde de i større grad sikret seg tilstrekkelig ”møllevatn” gjennom det meste av året, selv i perioder med lite nedbør hvor elva ikke gikk i flom eller hadde for liten vassføring.

Stengevatnet ovafor Kvina bærer således navn etter en slik opparbeidet demning i utløpet av vannet først på 1800-tallet og Mølneset gir sikre indikasjoner på hvor i bygda selve mølle- bygningen til Tollev Norum sto. Området ”Gammelmørnan” vitner dessuten om at bygdemølla i tidligere tider lå nedafor Kvinvatnet ved Eidjorda, og ikke på Mølneset som på 1800-tallet. Det er rundt om i kommunen mange stedsnavn som vitner om de mange gårds-møllene vi hadde her i eldre tid, for eksempel Mølledalen på Tonnes, videre Mølnhusdalen og Mølnhusåkeren på Stuvland m.fl.

Mølledrift i Kjerringåga.
Siden bruken av vannkraft til kornmaling ble aktuell, har nettopp elva Kjerringåga pekt seg ut som spesielt egnelig med sin stabile og store vannføring gjennom det meste av året. Mølle-bruk har derfor som vi har vist, hatt lange og sterke tradisjoner her ved grenseelva mellom gårdene Bratland og Aas.

Gårdsmøller var også en vesentlig tilleggsgode for gårdbrukerne i området som hadde slike elver og et viktig fortrinn oppsitterne utnyttet på beste måte i sitt selvhushold. Dette fortrinn ble naturlig nok lagt merke til av jordeiere og myndigheter, og de bestemte seg snart til å ta sin del av dette ”gode” i form av høyere leieavgifter eller ved spesiell beskatning. Alt i gammel tid ble det derfor tatt slike hensyn, ved verdifastsetting av eiendommene og i forbindelse med skattlegging. Det som er nevnt ovenfor, gir altså sikre dokumentasjoner på mer eller mindre sammenhengende mølledrift her i Kjerringåga fra først på 1600-tallet, kanskje enda tidligere.

Kjerringåga har den klart største vassføringa i vår kommune og elva ”flommer” stor og mektig gjennom stor sett hele året og her er flere egnelige små fossefall. Denne elva skulle således være helt ideell for etablering av mølle- eller kvernbruk og denne mulighet er som nevnt blitt brukt aktivt av beboerne i området gjennom flere hundre år.

Vår prest Gabriel Smith Faye uttaler seg således om situasjonen for møllehus her i 1836:

”… Ved Bratlands Elvens Udløb drives, under Gaarden Bratland, nogle Øvernbrug, de meste i Præstegjeldet, der have Overgangs Vand…”.

På denne tiden var det således hele tre møllebruk her, av de totalt 8 som da fantes rundt i kommunen.

I en beskrivelse til Statens Kornforretning høsten 1930 om eldre møllebruk i kommunen, uttaler Johan Kristian Aas seg på vegne av Lurøy Jordstyre om de to gårdsmøllene som ennå fantes her i Lurøy. Den ene var på Lurøygården, hvor Øystein Vik hadde en liten gårdsmølle, og den andre var den store og moderne ”Bratland Mølle”. I samme uttalelsen omtaler han også situasjonen i kommunen når det gjaldt kornmaling for en mannsalder siden, omkring 1850-70. På den tiden fantes det ikke så få gårdskverner i vår kommune. Når det gjelder møllebruk på andre steder enn på Bratland, sier han i brevet: ”… Disse var dog smaa og meget mangelfull og malte saa daarlig at melet vilde neppe nogen nu kunne benyttet til folkemat…”

Etter å ha innledet med denne noe nedsettende omtalen for de andre små kvernene rundt om i kommunen, som kun kunne drives i flomtiden, uttaler han videre følgende: ”Møllerne paa Bratland var dog ogsaa i den tid som sentrum for malingen her i herredet og for de nærmeste naboherrede, da vandføringen var noksaa stabil hele aaret i Kjerringaagen og utbygningen bekvem da der er flere smaa fald nede ved sjøen”. Det er tydelig at han som jordstyrets formann, har bare godt å si om de mer aktive mølledriverne i Kjerringåga.

Vi kan vel likevel anta at kvaliteten på deres korn ikke var vesentlig forskjellig samholdt med hva som ble produsert ved de andre gårdskvernene, selv om de tydeligvis sto for langt større melproduksjon. Vi skal her ta for oss de to møllebrukene på Bratland som folk i kommunen ennå husker, spesielt den største av disse.

Disse møllene, som en del nålevende personer har sett og kanskje ennå snakker om, ble bygget ved Kjerringåga i årene 1885 og 1897. Den minste av disse ble oppført av Ludvig Olsen og plassert ovenfor ”gammelbrua” her, mens det største var oppført av Johan Jørgen Johansen og da noe lengre nede ved sjøen.

Ludvig Olsens møllehus.
Den ble som nevnt oppført i 1885 på ei tomt som det tidligere hadde stått mølle på, rett ovenfor gammelbrua i Kjerringåga, av gårdbruker Ludvig Olsen. Han oppgir selv i sin rapport til kornforretningen i 1926, at nødvendig anleggskapital var på av kr 3.000,-. (Dette synes unektelig noe høyt!?)   Mølla ble drevet av vannkraft og selve møllebygninge var på 4 x 5 meter. I brevet oppgir Ludvig videre, at mølla ikke hadde innlagt tørke, den var heller ingen selvstendig bedrift og var direkte tilknyttet hans gårdsdrift. Selve møllekverna hadde 2 sammalingssteiner og var vanligvis i bruk høst og vår. Kvernstenene hadde en diameter 43 tommer, var av typen ”Selbustener” hvori det var innhogd navnet ”Stubbrud”.

Malingsmengde ved mølla i 1926:

Kornslag               Malt for eier (kg)             Malt for andre (kg)                Til sammen (kg)
Hvete      
Rug 100 7500 7600
Bygg 800   800
Havre      
Andre Kornslag 200   200
I alt 1100 7500 8600

For året 1926 og ut fra følgende tabell, oppgir Ludvig at han hadde en inntekt på 150,- kroner av mølla. Vi forstår av den oppgitte malingsmengde, at mølla hadde heller liten produksjon, ikke minst hvis vi sammenholder med hva som var tilfelle for den andre kornmølla nedafor i elva.

I et senere brev datert 20. oktober 1930 oppgir han at mølla nå var nedrevet, men at den skulle bygges opp igjen. I det nye møllehuset skulle det anbringes horisontalliggende hjul med innebygd rør til hver kverna. Disse planene ble i det vesentlige realisert noe senere, og mølla her ble således oppbygget igjen. Den skulle imidlertid ikke bli særlig gammel, idet Arvid Gjellum rev den ned i 50-årene, da han hadde tilhold hos Ludviks datter Marie i gården på Bratland. I dag er det således omtrent ingen spor etter dette tradisjonsrike møllebruk i Kjerringåga.

Bratlands mølle og elektrisitetsverk.
Det er imidlertid den nederste av disse to møllebrukene i Kjerringåga de fleste tenker på i dag, når det er snakk om ”Bratlands Mølle”. Denne møllebygning ble oppført av gårdbrukeren på Bratland i 1897, sto lengre nede i Kjerringåga enn Ludvigs mølle og ruvet svært godt i landskapet, – både ved sin størrelse og ved sin høyde på tre etasjer. Den stolte mølleeier var den initiativrike Johan Jørgen Johansen som senere skulle gjøre seg bemerket på så mange områder. Allerede fra starten var dette en, etter den tids forhold, stor og meget moderne møllebygning. Den var bygget av tre og naturstein på nordsida av elva, på tomta hvor den gamle mølla hadde stått, den mølla som i sin tid var drevet av hans svigerfar Jens Tønder Pettersen.

Folketellinga 1900 sier om Johan Jørgen at han var gårdbruker, selveier og ”mølleeier” på Bratland. ”Ved Bratland i Aldersunde findes et lidet møllebrug og desuden er der smaa kværne, …” heter det videre i Amund Hellands Topografisk-Statistisk beskrivelse over Nordlands Amt som kom ut i 1908. Han nevner bare et ”møllebrug” i kommunen, selv om det er føyd til ”lite”. De andre var kun ”smaa kværne”, uten noen vesentlig betydning.

I et innlegg i Helgelands Tidende skrevet av ”X” i Aldersundet den 16.11 1907, heter det blant annet: ”… Som bekjendt er her et større møllebrug her i Aldersundet, og fra Melø og Rødø kommer indbyggere for at male korn, men dersom Saltenskiberne gik til Aldersundet kunde muligens kornet og melet sendes med disse, ligesaa som fra bygderne sydpaa Helgeland …”.

Samme høst var avholdsforeningens fylkesformann, selv på ”oppbyggende” reise over store deler av Helgeland, og han har i Helgelands Tidende fått trykket sin overstrømmende reisebeskrivelse om turen. I avisutgaven fra 19.11 1907 omtaler han bl.a. sin vert for natten Johan Jørgen og skriver følgende: ”… Om kvelden fulgte hr. Karlsen mig til hr. gbr. J.J. Johansen Bratland, en gammel, god totalist, en virksom og dygtig gaardbruger, i hvis overmaade koselige, vel udstyrede hjem jeg tilbragte en udmerket hyggelig aften …”.

Den bereiste ambassadør i avholdssaken, lot seg også imponere av det oppførte møllebruk i Kjerringåga. I påfølgende nummer av avisen den 22. november, fortsetter hans beskrivelse fra turen: ”… Hr. Bratland har tatt elvens kraft i brug og ført op et tidsmessigt møllebrug, som har stor søgning, helt sør fra Vega. Her males aar om andet noksaa meget korn og folk, som havde erfaring herom, fortalte mig at Bratlands mølle leverer udmerket fint, godt mel..”

Videre beskriveren han her et problem som vel var fremtredende i de fleste møllebrukene rundt om, ikke minst de som var plassert i tilknytning til utmarksområder. Dette store ”spisskammer” gjør sitt til at de ”faar besøg af diverse smaa skogbeboere. Saaledes kan man se forsultne skogsmus komme ind i huset og sætte sig i ro paa gulvet og spise affaldsmel til de blir rund og mætte og saa forsvinder de fleste”.

For riktig å forsterke forholdet for den ivrige leser av avisen, utdyper han dette med følgende tilleggsbemerkning for foregående år, da det var et rikt lemenår her i kommunen: ”Det hændte saaledes ofte, at lemæn kom ind i møllen, og naar den saa fik fat paa affaldsmelet paa gulvet, saa tog den til sig med slig glubende apetit, at den ikke sluttede melspisningen før den – døde i meldyngen!”

Jeg er nå ikke så sikker på at den stolte mølleeier på Bratland var videre begeistret for denne spesielle markedsføring av hans ”moderne” mølleanlegg, en omtale som ble lest over store deler av Helgeland! Kanskje syntes noen av hans kunder at denne beskrivelse av forholdene ved mølla var heller noe uapetittelig?

Stadige annonseringer og fornøyde kunder, gjorde etter hvert sitt til at virksomheten ble utvidet ved mølla. Resultatet ble både maling av større kvanta korn og at han etter hvert fikk flere kunder, og snart tok Johan Jørgen i mot korn fra store deler av Helgeland.

Således finner vi ofte annonser i de tre Helgelandsavisene Ranens Tidende, Helgelands Blad og Helgelands Tidende fra rundt 1907/08 og utover, hvor han markedsfører sitt tilbud om maling til aktuelle kornprodusenter.

Ombygging, modernisering og elektrifisering av mølla.
Denne møllebygningen i Kjerringåga ble senere sterkt ombygget og modernisert i årene 1912/13, etter at Johan Jørgens landnotbruk hadde gjort store penger gjennom de rike silde-periodene rett etter hundreårsskiftet. Eksempelvis viser skatteligningen for 1908 at Johan Jørgen dette år hadde en inntekt på kr 2100, hvilket rangerte ham som nr. 6 på ”inntekts-toppen” dette år. For året 1912 hadde ingen i kommunen så høg inntekt som nettopp Johan Jørgen, idet hans inntekt nå var oppe i hele kr 5 000. Dette år var gjennomsnittsinntekten i vår kommune på bare kr 400! Selv de to store handelsmenn Knutsen på Lurøya og Haukenes på Kvarøy, kunne ikke oppvise mer i inntekt dette år enn kr 4 000. Den samme Johan Jørgen hadde nå opparbeidet seg den nest største formue i kommunen. Det var en velstandsmann som moderniserte møllebygningen på Bratland.

Mølla fremsto etterpå som en etter den tids forhold, – en topp moderne kornmølle. Den var nå i to etasjer, hvorav første etasje var på 7 x 19 m (133 m2) og andre etasje på 7 x 9,5 m (66,5 m2). Selve ”møllehuset” rakk faktisk opp i en mindre tredje etasje på 60 m2.

Helgelands Blad tar i 1914 for seg dette anlegg på Bratland, og vi kan her lese at det moderniserte møllebruket har vært i full drift siden november, når unntas de sterkeste frostdagene i jula. Anlegget har nå blitt ”utstyrt med nutidens nyeste forbedringer”. Den konkurrerende avisen, Ranens Tidende, vil ikke være dårligere, omtaler også denne ombygging og restaurering av mølla, og sier videre at eieren ”… har all ære av sitt tiltak”.

Det er spesielt et forhold disse avisene vier spesiell stor oppmerksomhet, – anlegget har blitt tilknyttet et eget gårdselektrisitetsverk! En turbin på 18 Hk skaffer nå kraft og lys til selve møllebruket. Det er også blitt fremført strøm til gården, hvor de har fått lys i alle rom. Disse to avisene hevder i sine omtaler, at dette var det første etablerte gårdselektrisitetsverk på Helgeland! Ut fra hva som beskrives i en artikkel i ”Meløyboka” for 1985 om Vassdal mølle i Meløy, skal denne ha blitt elektrifisert allerede i 1907/08, – altså omtrent fire år før mølla på Bratland. Men, dette lå vel utenfor disse avisers dekningsområde og var i denne sammenheng uvesentlig? Kanskje kjente de ikke til etableringen oppe i Meløy, som jo lå i grenselandet mellom Helgeland og Salten. Elektrisifiseringen på Bratland var uansett et nyvinning det var all grunn til å gi den største oppmerksomhet.

Under overskriften ”Bratlands mølle og elektriske lys” trykker Helgelands Blad en større artikkel om dette møllebruket på Bratland, hvor de spesielt tar for seg det nye lysverket som etter sigende skal være et av de aller første gårdselektrisitetsverk på Helgeland. I artikkelen gis det en meget fyldesgjørende beskrivelse på hvordan selve elektrisitetsverket er anlagt:

”Kraftvatnet samles i et inntak av muret og sementert dam på 34 meters lengde, 5 meter høy og 2 ½ meter dyp fra høgste vannspeil. Herfra går det i et jernrør av 63 cm; s tverrsnitt på en turbin, som er i stand til å utvikle 20 Hk Turbinen, som er enkel, gjør 520 omdreininger i minuttet. Fra denne overføres kraft direkte til møllen til drift av 2 melkverner og 1 grynkvern med sikt, rensemaskine, 2 elevatorer og heis. Alle disse maskiner i drift på en gang krever 18 Hk, så det blir kun 2 Hk til overs til lysværket. Med den nuværende turbin vil det således ikke bli tale om å drive hele møllen samtidig med lysværket, men rørdimensjonen er tilstrekkelig til indskiftning av større turbin nårsomhelst det måtte ønskes.

Fra turbinaksen overføres til lysværket kraft til en dynamo på 15 Hk. Bare til lys er dette langt mer enn nok til eierens bruk, men eieren har nok tanke om å anvende elektrisiteten til mer end lys, når han først får en vinters erfaring, og da vil denne dynamo visselig kunne gjøre regning på full belastning.

Fjernledning, som er ca. 400 meter lang, er nemlig lagt både for lys, koking og oppvarming på gården”.

Det er tydelig at medarbeiderne i avisen har latt seg imponere av dette nymotens vidunder på Bratland, et elektrisitetsverk til å produsere kraft og lys til et større mølleanlegg, og som i tillegg skaffet strøm for belysning, koking og oppvarming på gården. Avisen regner med at det burde ligge til rette for flere slike gårdselektrisitetsverk ”… i vore bygder” på Helgeland.
Det fremgår av artikkelen at turbinen var et ”leilighetskjøp”, mens alt det andre utstyret er kjøpt nytt ”av nyeste konstruksjoner, deriblant også en oljeregulator for turbinen, som derved engang satt i gang, regulerer seg selv”.

Når det gjelder anleggets kostende, opplyser eieren at selve elektrisitetsavdelingen har kostet ham ca. kr 2.000,-.

Avisartikkelen slutter slik: ”Lys, varme, kraft er et så allment behov – og et så stadig voksende behov – at alt bør sættes ind på vandkraftens utnyttelse dertil; ikke bare i byerne og på de større stederne, men overalt på gårde og i grend …”.

Notisen i Ranens Tidende uttaler seg også meget positivt om Johan Jørgen og sier i sin omtale at han ”… har all ære av dette sitt tiltak. Det er en forretningsmand som vil noget og som føler forpliktelsen til efter sine midler at sætte liv og rørelse i gang i distriktet. Av saadanne mænd har vi desværre ikke for mange her paa Helgeland.”

Rosende ord fra avisene for en av de store foregangsmenn på flere sentrale områder i denne viktige brytningstiden, i innledningen til mekaniseringens- og elektrifiseringens tidsalder!

Etter denne ombygging og restaurering, kunne Bratland Mølle tilby det meste innen mel- og grynproduksjon. Den stolte mølleeier Johan Jørgen Johansen vil nå ”slå på stortromma” og annonserte nå om denne nyvinning. En større annonse innrykkes blant annet i avisen Ranens Tidende en sein januardag i 1914:

Bratlands Mølle
            Modtager Korn til formaling, grøpning, sammaling, spissning, grynmaling, hel- som halvgryn av bygg.
Hurtig og reel behandling
Telefon, Post og Vareadresse: Bratland

Det var også et virkelig praktverk av en kornmølle Johan Jørgen hadde fått her på Bratland. Ikke nok med at kapasiteten var blitt drastisk øket og at de kunne håndtere det mottatte kornet på de forskjelligste måter, alt etter behov. De kunne også frembringe den ypperste kvalitet på det mel de leverte. Med dette nye malingsutstyret, klarte den stolte mølleeier å få pris for sine kvalitetsprodukter, han ble nå hedret med ”sølvmedaljen” for korn og mel malt her fra Statens Kornmagasin.

Det ble som nevnt også bygget egen linje opp til gårdene på Bratland, slik at de også her hadde strøm til belysning. Alt i alt skaffet dette lysverket 9,2 kilowatt strøm, ikke mye men dog et stort fremskritt. Etter hvert ble det også strøm i flere av gårdshusene på Bratland fra dette elektrisitetsverket.

Noen av brukerne ble etter hvert ”flinkere” til å utnytte elektrisiteten og mølleeierens yngste sønn Bjarne, lagde bl.a. en fullt brukbare og ”gedigen” varmeovn, selvprodusert. Denne brukte han til oppvarming hjemme. Imidlertid hadde den en litt problematisk ulempe, ikke minst for naboene. Når han satte strøm på ovnen, brukte den så vidt mye av strømmen at han i gitte høve ”mørkla” alle de tilknyttede husene på Bratland!

I en rapport Johan Jørgen har sendt til Statens Kornmagasin i 1927, kan vi videre lese om det nye utstyret som nå fantes i mølla:

Her var rensemaskin, smal og grynkornet. Videre fantes 2 par ”Kans” kvernsteiner, levert fra Helsingborgs Kanstkvernstensfabrikk, hvorav det ene par fra 1915 og det andre fra 1918, – begge automatiske.

Møllas arbeidsevne eller kapasitet pr. time oppgis til å være:

2 par sammalingsstener med samlet arbeidsevne på 200 kg korn/t
1 skallmaskin med samlet arbeidsmengde på 150 kg korn/t

Møllen er normalt i drift året rundt, når det er noe som skal males. Betalingen skjer pr. kontant og avfall, og samlet innkommet malingslønn i 1926 var på kr 4.300,- brutto, eller kr 2.200,- netto. Dette året hadde det vært 2 personer i arbeid her ved mølla og lønn til disse arbeidstakerne utgjorde totalt ca. kr 1.000,-.

Mølleeieren anmerket videre at mølla ikke har vekt for veiing av det korn de mottar eller melet de har produsert, og det føres ikke bok over malingen. Det er heller ikke innlagt tørke i møllehuset. Likevel oppgis det for året 1926 følgende anslåtte malingsmengde ved mølla:

Tabell 1:

Kornslag               Egenmaling (kg)            Malt for andre (kg)                          Sum (kg)
Hvete      
Rug     5000 5000
Bygg 1000 150 000 156 000
Havre   16 000 16 000
Andre kornslag (mais)   750 750
Sum 1000 171 750 172 750

Johan Jørgen hadde også inngitt rapport for året 1931. Her kan leses at han dette år har hatt en samlet malingsmengde på ca. 100 tonn eller ca. 100 000 kg. Dette var altså ned mot en halvering av hva han hadde oppgitt fem år tidligere. Nedgangen har han imidlertid kommentert på følgende måte: ”Formalingskvantumet avhenger meget av kornåret, – det kommer til å bli noe mer malt i 1932”. Her oppgir Johan Jørgen også at det var blitt bygget et nytt lagerhus i 1915, i en etasje og på 30 m2. Det var også oppført et eget maskinhus på 24 m2, mens selve møllehuset nå var i tre etasjer med grunnflate på 60 m2.

Mølleanlegget var godt utstyrt med transportinnretninger, en heis og to elevatorer. Nå oppgis den samlede kapasitet til å være på mellom 500 – 5500 kg pr. døgn. Mølla oppvarmes ved vedfyring, og tørkeevnen er på ca. 75 kg pr. time. Hele anlegget hadde en ”anleggskapital” i 1907 på kr 32.000,- hva som enn måtte menes med dette beløp, og en samlet skattetakst på kr 14 000,- i 1930. Johan Jørgen oppgir ellers at det nå ikke er lån på selve anlegget!

Tilførselen av korn til maling på mølla, økte jevnt og trutt og under første verdenskrig ble det sannsynligvis drevet handelsmaling for staten. Det meste av kornet kom med bygderutene som trafikkerte langs kysten, og hver kornlast kunne være på mange tonn. Den første tiden ble rutebåtene ekspedert med store ekspedisjonsbåter, noe som var tungvint og krevde store ekstraressurser. Det ferdige melet skulle jo også etterpå sendes hjem til sitt bestemmelsessted. Kravet om egen ekspedisjonskai ved mølla meldte seg derfor med stadig større styrke, og slik kai sto ferdig allerede i 19??. Dette lettet selvfølgelig ekspederingen vesentlig ved mølla, og den mengde korn en nå kunne motta til maling, økte også som en naturlig følge av dette.

Melkvaliteten var jo ellers prima ved mølla på Bratland, og kapasiteten etter elektrifiseringen og ombyggingen var stor. Som vi ser av de ovennevnte rapporter, var tilførselen av korn til maling i mellomkrigstida på mellom 100 000 kg – 170 000 kg, hvilket må sies å være svært mye samholdt med andre kornmøller på Helgeland. Vassdal mølle i Meløy, hadde for eksempel ”bare” ca. 60 000 kg til maling i året 1938.

Mølledrift også etter Johan Jørgens død.
Etter hvert kom også hans sønner med i arbeidet på mølla. Da Johan Jørgen døde den 8. juni 1936, var kontinuiteten allerede etablert ved at disse hadde vært aktivt med gjennom mange år. Kornmalingen fortsatte derfor ennå en tid, nå under ledelse av hans eldste sønn Aksel Tønder. I tidsrommet 1930-1940 var det særlig gunstig for korndyrking på grunn av Statens Kornforretnings trygdeordning for norskavlet korn. Spesielt var årene 1937 og 1938 meget gode kornår, og tilgjengelig statistikk viser at det på Helgeland ble produsert 2790 tonn i året 1939.

Vi forstår imidlertid at på tross av dette, var allerede mengden av korn som ble malt her i landet i ferd med å gå kraftig ned mot tidligere. Det ble naturlig nok også avlet bra med korn under den siste verdenskrigen.

”Bratlands Mølle” var således i drift frem til sluttet av andre verdenskrig og drev aktivt med kornmaling også under selve krigsårene. Fra året 1941 finnes det en ”malingsbok”, hvor det fremgår at det dette år ble det levert følgende kornmengde til maling ved mølla:

Tabell 2:

Kommuner                Mai             1.-15.juni   Totalt mai – juni 1941
Dønna, Nesna, Tjøtta og Leirfjord 9.927 kg    
Dønna, Nesna, Alstahaug, Herøy og Tjøtta   10.074 kg  
Lurøy (hovedsakelig fastlandet) 1.174 kg 432 kg  
SUM 11.101 kg 10.506 kg 21.606 kg

(Omtrent alt som ble malt dette år, var av typen ”byggkorn”)

Her ble altså i løpet av 1,5 måned sommeren 1941 malt hele 21,6 tonn korn. Vi ser at det meste var for kornprodusenter i andre kommuner i regionen, mest kom fra Dønna og minst fra kommunene Nesna/Leirfjord. Men det ble også malt noe fra våre egne kornprodusenter i Lurøy.

Kort tid etter krigen, nærmere bestemt på morgenen en av de første dagene i desember året 1946, ble det av en eller annen grunn brann i møllebygningen. Brannen ble oppdaget kl. 05.30 og sto på i ca. en og en halv time. Det ærverdige mølleanlegget ved Kjerringåga på Bratland sto ikke til å redde og brant dessverre helt ned til grunnen. Hvorledes brannen var oppstått ble ikke klarlagt senere. Foruten møllebygningen, brant også et lagerhus ned. Her gikk det tapt blant annet 3 tonn høy og en hel del materialer. En tilstøtende bilgarasje med bil og maskiner til Bratland lysverk, ble dessuten ødelagt i brannen. Anlegget var kraftig underassurert, idet den bare var assurert for tusen kroner. En regner med at det gikk tapt verdier for vel kr 30.000,- i denne brannen!

Ikke lenge etter, den 22. august 1947, døde den siste eier av mølla, Aksel Tønder og anlegget ble ikke senere bygget opp igjen. Dermed var det definitivt slutt på en virksomhet som hadde funnet sted i mindre eller større omfang rundt om i kommunen, gjennom mange, mange hundre år, helst der en kunne utnytte tilgjengelig vannkraft.

Kommunens første industribedrift.
Med den store ”Bratlands Mølle” borte, hadde vi i Lurøy mistet det vi med sikkerhet kan si var kommunens aller første industribedrift. Johan Jørgen Johansen var således en av våre første virkelige entreprenører, med initiativ og pågangsmot, en som virkelig gikk i spissen for ”naturkraftutnyttelsen” til småindustri på Helgeland.

Vi må ha i mente, at dette industriforetak ble etablert før Stortinget vedtok egne utbyggingsprogram for Nord-Norge gjennom lån- og støtteordninger til industrietableringer. Disse kom i hovedsak først etter siste verdenskrig. Kravet til satsing med egne midler var således meget stort i sammenheng med industriforetak, ikke minst ute i de grisgrendte distriktene her nord.

På det tidspunkt da mølla brant, var imidlertid mange av de små og mellomstore brukene sluttet med korndyrking, blant annet på grunn av billig importert korn fra utlandet. De fleste møllene måtte derfor innstille driften og dagens mølleeiere så vel heller ingen grunn til å bygge opp anlegget igjen på Bratland. I dag er det bare rester av dam og fundamenter samt noen rustne deler som tilkjennegir at her en gang i tiden fantes et av de beste og fineste kornmølleanlegg på Helgeland.

Hvem var så denne foregangsmannen på Bratland?
”Gårdmannnssønnen” Johan Jørgen Gårde var født på ”Øvre” Aas i Aldersundet den 24.mars 1854. Hans foreldre var gårdbruker Johan Hermann Johansen og hustru Ingeborg Anna Jørgensen her, som i tillegg hadde tre døtre. Johan Jørgen var således eneste sønn i søskenflokken. Som 16-åring i 1870 sto han for presten og utmerket seg ikke spesielt blant konfirmantene. Presten vurderte Johan Jørgen sånn ”midt på treet” og gav ham karakteren ”god” i forhold til hva han hadde prestert under konfirmasjonsskolen.

Noen år etter konfirmasjonen kommer han som tjenestedrag til Jens Kristian Petersen, en litt bestemt og noe kranglevoren gårdeier på Bratland. Den samme Jens Kristian var også politisk engasjert, sympatiserte med partiet høyre og innehadde også ordførervervet i Lurøy for en kort periode.

Den unge gårdsdrengen Johan Jørgen ble snart kjent med familiens eneste barn, en datter som hette Jensine Tønder. Forholdet utviklet seg etter hvert slik at de to ble et kjærestepar og sommeren 1884 tok de steget fullt ut. De giftet seg i Lurøykirka, ble indersfolk på Bratland den første tiden, senere gårdbrukere og før hundreårsskiftet var deres ekteskap blitt velsignet med hele 8 barn. Det var barna Aksel, Reinholt, Sara, Ingvald, Signe, Jens, Johan og Bjarne, hvorav flere av sønnene ble værende på Bratland som ”mørnhuseiere” og ”fartøyfolk”. Farsgården på Aas ble overtatt av Kristian Olsen gift med hans søster Anna allerede i 1885, så han måtte tidlig ha bestemt seg for å bli bruker på Bratland.

Samme året de gifter seg fikk Jens Kristian Tønder kjøpe gården på Bratland for kr 2250,- og var fra den stund selveier. Åtte år senere får Johan Jørgen og Jensine overta gården ved leiekontrakt, datert 9. juli 1892. Av en eller annen grunn, ble de ikke eiere av selve gårdsbruket på Bratland før etter Jens Kristian Tønders død i 1928, og da gjennom arv.

Personen Johan Jørgen skulle utmerke seg på flere måter i heimbygda si. Det store mølla ble som nevnt oppført i 1897. Samtidig er han organisator og hovedansvarlig for at det ble etablert et eget dampmeieri på Aas i 1898/99. På kommunestyre anbefaling i 1911, ble det installert ”rikstelefonstasjonshold” hos Johan Jørgen Johansen på Bratland. Mange er nok de som opp gjennom årene har vært innom her på Bratland for å ringe. Det ble også oppdrettet brevhus (1910) og senere poståpneri (1.4 1911) på Bratland og poståpner helt fra starten var nettopp ”dampskipsekspeditør” Johan Jørgen Johansen, allerede da med ansvar for å ekspedere ved anløp av lokalbåten. Bratland ble gjennom virksomhetene rundt Johan Jørgen Johansen selve ”senteret” i bygda Aldersundet og derigjennom etablerte også ruteselskapene sine annløpssted i lokalrutefarten hit. Gjennom sin virksomhet opparbeidet han seg en av kommunens aller største formuer og rangerte gjennom flere år på inntektstoppen i Lurøy.

Mannen skulle således ha nok å henge fingrene i disse årene. Men dette var ikke nok for denne initiativrike personen. Merkeregisteret gir anvisninger på at han også drev det stort som fiskebåtreder, idet han i året før året 1922 var blitt eier av hele tre motorskøyter brukt til fiskerivirksomhet. Det var Mk ”Sara” på 52 fot, Ms. ”Gjøa” på 42 fot og Mk. ”Signe” på 45 fot, hvorav de to siste ble solgt allerede før 1930. Bare Mk. ”Sara” ble på Bratland ved at noen av hans sønner overtok skøyta og drev den videre.

Ranens Tidende sier det jo så klart allerede i 1914 ved sin karakteristikk av mannen. Gjennom hva han til da hadde fått utrettet, hadde Johan Jørgen vist at dette var en person som hadde klart ”efter sine midler at sætte liv og rørelse i gang i distriktet”. Avisen avslutter sin skrivelsen med følgende hjertesukk :” Av saadanne mænd har vi dæsverre ikke for mange her paa Helgeland”. Vi kan bare slutte oss til denne sterke uttalelse som bare blir ytterligere forsterket, dersom vi også tar med det andre han sto for og gjennomførte av industriforetak.

I stor ærbødighet bør vi minnes denne initiativrike ”Aldersundværing” som ved initiativ og pågangsmot, klarte å utrette så vidt mye av vesentlig betydning for sin egen heimbygd. Han var i stor grad mannen som etablerte et nytt tyngepunkt for aktiviteter i Aldersundet, og nå på fastlandssiden,- hvor Bratland etter hvert ble senteret med post, telefon, ekspedisjon, industri, notbruk m.m. Slike ”entreprenører” innen etablering av næringsvirksomheter har vi ikke hatt for mange av i Lurøy, verken i tidligere tider eller i dag.

Litteratur og annet kildemateriale:
Bang, Rune: De første båter med motor i Lurøy (Lurøyboka 94/95)
Bang, Rune: Meieridrift på Lurøy innland (Lurøyboka 96/97)
Kåre Roland: Ordførere i Lurøy (Lurøyboka -92)
Kristensen, Halvard: Vassdal mølle (Meløy den stille fjerding, 1885)
Hansteen, Peder A.: Korndyrking og kvernbruk i Nesna – før og nå (Årbok for Helgeland 1977)
Grøn, Fredrik: Om kostholdet i Norge fra omkring 1500-tallet og opp til vår tid (Oslo 1984)
Tveite, Stein: Norsk Landbrukshistorie 1750 – 1914 (Ås 1975)
Faye, Gabriel Smith: Topografisk – statistisk beskrivelse over Lurøe Præstegjæld 1836 (Kulturstyret 1975)
Amund Helland: Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Nordlands Amt – tredje del (Kristiania 1908)
Kirkebøker for Lurøy: Dåp 1825-1902, Vielser 1880-1902, Konfirmasjon 1869-1879
Helgelands Blad nr. 2 6/1 1914, nr. 5 13/1 1914, nr. 110 4/12 1946 og nr. 111 6/12 1946
Ranens Tidende nr. 5 28/1 1914
Rana Blad: Tirsdag 29. januar 1980
Folketellinger: 1865, 1875 og 1900
Skifteprotokoller for Helgeland, 1714, 1721, 1730-43
Matrikkelen for Lurøy, 1723 (Seljedals avskrifter)
Manntallet over kvernskatten 1774-99 (Seljedals avskrifter)
Panteregister for Nordre Helgeland —1935 (Kopi i bygdebokarkivet)
Oppgave vedrørende bygdemølle (leilendingsmølle), for årene 1927 og 1930/31
Brev fra Lurøy Jordstyre vedrørende kornmøller i kommunen, datert 28/11 1930
Malingssedler for kornåret 1940/41 (1.juli 1940 – 30.juni 1941) (Privat eie)
Helgelands Tidende nr. 91 av 19.11, nr. 92 av 22.11 og nr. 96 av 6.12, alle fra 1907
Likningsprotokollen for Lurøy 1908 – 1912

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *