Brev Fra En Bjørnejeger

Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Brev fra en bjørnejeger

Av HERMANN AUNE, Støren

I våre dager setter vintersporten sitt preg på etterjulsvinteren. Skirenn og skøyteløp avvikles på løpende bånd, og rekorder og resultater drøftes og diskuteres. Men i gamle dager hadde bygdefolket også noe som satte en ekstra spiss på slutten av vinteren. Det var å lete opp bjørnehi for å gjøre ende på rovdyr som hadde herjet i buskapene. Denne fangstmåten krevde ikke den seige innsats som bjørnejakten til andre tider av året gjorde, men spenningen var der. Og en bjørnejakt på sommerføre eller etter at den første snø var falt om høsten, krevde sin mann. En bjørn som gikk til angrep, var ikke å spøke med, og selv etter at munnladningen kom i bruk, kunne det gå på livet løs hvis bamsen ikke ga seg for første skudd.

Men de mer moderne jaktvåpen gjorde store innhugg i bjørnestammen, og bare i fire-årsperioden 1846-50 ble det felt ikke mindre enn 265 bjørner gjennomsnittlig for året her i landet. Det gikk fort nedover med stammen, så gjennomsnittstallet på felte dyr i perioden 1911-1915 var kommet ned i 6. Når vi nå en sjelden gang hører om bjørn nordafjells, dreier det seg om streifdyr som forsvinner igjen.

Bamsefar har fått en solid plass i det norske folkeeventyr, men den sto ikke med samme gyldne glans i bøndenes omdømme. Etter en opplysning fra fogden slo bjørnen i hjel 21 voksne kyr i Selbu i løpet av 1851, og i tillegg kom alt småfeet som den gjorde kål på.

Bjørneskytterne ble rene folkehelter, og tradisjonen om enkelte av dem har levd på folkemunne helt ned til vår tid. Til de aller fremste hører nok Tølløv Toldalen, eller Skyttar-Tølløv, som skal ha lagt ned ikke mindre enn 103 bjørner. Han fikk da også Videnskapsselskapets premie på 30 daler for sine bedrifter. Tølløv var født omkring 1712 og han døde i 1795 og ligger begravet ved Rindal kirke.

 

Rindal kirke. Ukjent fotograf.

Men om ikke alle kunne måle seg med Skyttar-Tølløv, så fantes det mange habile bjørnejegere rundt omkring i bygdene. Ingebrigt Ingebrigtsen Brøttem, Klæbu, felte tre bjørner 17 år gammel, og sammen med broren tok han knekken på fem stykker et annet år. Ingebrigt var født i 1750 og døde i 1830. Han kom til Selbu hvor han ble klokker og kjøpte gården Sesseng. Selbyggen Ole Tuset fikk også 20 daler av Videnskapsselskapet for sin innsats mot rovdyrplagen, og han skjøt 36 bjørner alene mens han sammen med andre felte like mange.

At bjørneplagen var ille nok bare for snaue hundre år tilbake forteller et brev fra 1853 om. Det var Ole Johnsen Flakne fra Selbu som skrev følgende til amtsformannskapet for Sør-Trøndelag:

«I løbet af en 25 aar har undertegnede i min hjemstavn Floren deels alene, deels sammen med andre nedlagt i det hele 14 bjørne, og i afvigte vinter fældet med egen haand 2de bjørne, hvoraf den ene blev dræbt med spyd og den andre ved skud.

Da imidlertid enhver raa erkjænde at de for bjørnes nedlæggelse nu lovbestemte skudpenge ere aldeles for ubetydelige i sammenligning med de for andre rovdyrs fældelse bestemte og kun en ringe opmuntring til at lægge sig efter disse skadelige rovdyrs ødelæggelse med den største fare for liv og helbred, er det jeg herved i al ærbødighed ansøger det ærede amtsformandskab om at votere mig en extrapræmie for den af mig udviste ikke almindelige virksomhed i formeldte anledning, noget som ei kan andet end at opmuntre ogsaa andre til at i høiere grad end hidindtil har været tilfældet, at lægge sig efter udryddelsen af disse skadelige rovdyr».

Selbo, den 15 de Juni 1853.
Ole Johnsen Flakne
m.p.p.

I sin påtegning på søknaden anfører fogden at han synes skuddpremien er for liten og at han finner det på sin plass at bjørnejegeren Ole Johnsen Flakne får en påskjønnelse. Fogden legger til at det er «en ualmindelig mængde bjørne» i Selbu, og at det i de siste fire år bare er feldt fire av dem. Men amtmannen var av en annen oppfatning, han mente dette var noe som vedkommende herredsstyre burde ta seg av i likhet med i Bjørnør der herredsstyret hadde satt opp ekstrapremie for å bli kvitt en slagbjørn. Det ble da heller ingen påskjønnelse for Ole Johnsen Flakne på amtstinget, men gjennom brevet til amtet har han gitt etterslekten et glimt fra en tid som forlengst er borte sammen med bjørnen.