Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Intervjuobjekt:    
Magnhild Vemundstad (1924) f Grønning

Intervjuer:    
Jenny Merethe Vaarheim

«Jeg var bare 20 år gammel da jeg giftet meg», forteller Magnhild Vemundstad. Mannen min var 31 år. Jeg husker at det var et underlig styr på forhånd. Bryllupet ble holdt hjemme på «Plassen», som vi kalte det. Vi tenkte mye på hvordan vi skulle skaffe mat til bryllupet. Faren min skulle kjøpe kjøtt til middagen. Det nyttet ikke å kjøpe bare ei halv kvige, så vi måtte kjøpe ei hel. Pappa slakta kviga ulovlig.

Den halvdelen som vi ikke trengte selv, solgte vi på svartebørsen. Da måtte vi til byen. Vi pakka kjøttet ned i en koffert og dro med rutebåten «M/S Staværingen» inn til Trondheim. Men vi fikk oss en støkk da vi så at prispolitiet sto på kaia. Det var jo ulovlig å bytte slikt den gangen. Maskinisten var godt kjent med faren min. Han stappa kofferten med kjøttet ned i maskinrommet, og takket være han greide vi oss. Jeg var veldig redd, husker jeg. Det kunne jo i verste fall gått riktig galt. Vi hadde altså kjøtt, potet og grønnsaker til middag. Til dessert hadde vi byggrynskrem. Moren min og jeg hadde bakt mye i dagene før bryllupet. Pappa hadde tyvmalt korn om natta.

Hvordan fikk dere tak i klær til bryllupet?

– På den tiden var det vanlig at bruden hadde hvit brudekjole på seg. Problemet var å få tak i stoff. Moren min skaffet meg en rokk som jeg byttet bort mot hvitt stoff. Vi leide sydame som sydde kjolen, og jeg lånte slør. Mannen min fikk leid seg smoking.

Hvordan artet selve dagen seg?

– I disse årene kunne ikke presten vie folk, så vi måtte dra til byfogden noen dager før bryllupet. Da selve dagen kom, dro vi med hest og vogn til kirka for å fa dens velsignelse. Kirka var pyntet med sengetepper og laken på alterringen og trappa. I midtgangen var det pynta med kvister eller blad. Brudebuketten besto av røde nelliker og bregner. Fra buketten hang det lange silkebånd. Dagen før bryllupet kom det to kokker. Vi leide også kjøgemester, fire serveringsdamer og en koppvasker. Det var 60 gjester, men rundt langbordet var det bare plass til 30 om gangen, så vi måtte spise i to omganger. Den nærmeste familien fikk spise først. Vi lånte kopper og annet utstyr av naboer. Ut på kvelden var det dans på låven.

Var det vanlig å få gaver på den tiden?

– Ja da. Fra brudens foreldre var det vanlig å få soveromsmøbler. Vi fikk også litt sølvtøy, litt glasstøy og tolv rustfrie kniver.

Hverdagslivet

Du fikk et barn under krigen. Hvordan opplevde du det?

– Det gikk greit. Det var mye å gjøre da. Jeg lagde klær, spant, strikka og vevde. Mannen min var snekker i Trondheim, så jeg hadde fortsatt mye arbeid å gjøre på gården. Da vi bygde oss hus inne i Rørvika, ble det straks mindre å gjøre. Vi hadde jo ikke gård der. Det var bl.a. mye arbeid å vaske klærne. De måtte vaskes og kokes i store trestamper og med vaskebrett. Det fantes jo ikke vaskepulver, slik som i dag. Vi brukte soda. Ja, det var et forferdelig slit, men vi ble vant til det etterhvert.

Hvordan opplevde du krigen? Var du preget av angst og utrygghet?

– Ja, det var vanlig. Det verste var den evinnelige utryggheten hele tiden. I 1940 var det noen ganger tyske flyangrep over Trondheim og Byneset. Da slapp de lysbomber, og vi så at hele Byneset ble opplyst. Det knitret og smalt av disse bombene. Dette skjedde en rekke ganger, og vi ble redde for at det skulle bli krig her også. Vi var forberedt på det.

Opplevde du skyting noen gang?

– Ja, en gang i april 1940. Nede på Røberg var det jo tyskere. Den 10. april var det skyting ved sjøen. Da ble alle de som bodde på Brødresikft, Grønving og Røberg evakuert oppover i bygda. Men det var visst den eneste gangen jeg opplevde skyting her på bygda.

Hvordan opptrådte dere mot tyskerne?

– Vi ble jo opplært til å hate dem. Den eneste gangen vi var snille mot tyskerne, var en gang de kom for å lete etter radioen vår. Noen hadde visst tystet, og det kom en sju-åtte tyskere til oss. De lette over alt på gården. Radioen var nede i ei kiste som sto på kjøkkenloftet, husker jeg. Den var skjult med et laken av noe slag. Vi var livredde for at tyskerne skulle finne den, men da en tysker bøyde seg over kista og så nedi, rygget han bare tilbake og begynte å snakke om noe annet. Han hadde sett radioen, men han fortalte at huset vårt minnet ham så mye om huset hans hjemme i Tyskland, så han sa ikke noe om radioen vår. Vi var så lettet og glade at vi laget mat til tyskerne. Det var den eneste gangen vi var snille mot noen tyskere. Men selv om vi ble opplært til å hate dem, var de jo mennesker de også.