Internt referansenummer: 13.10.09 – A

Kilde:
Hva jeg minnes…
(Erindringer II)
JOHAN STEENBERG d.e.
Jubileumsskrift
Steenberg Grafisk a.s – Drammen 1994
Klikk her for å lese ”Foreordet”.

BRYLLUP er alltid en festlig begivenhet. Så var det også i min barndom. Skikker og utstyr skifter jo litt efter motens lune, men i store trekk er begivenheten den samme. Alt avhenger av brudeparets eller familiens popularitet og velstand. Sommetider er det bare det faste publikum som indfinder sig for at se «stasen», men det hender at hele byen «må se». Således husker jeg Biskop Maronis bryllup. Han var hjelpeprest hos prost Eckhoff og er meget pen mann. Alle damer sværmet for ham. Da han skulle gifte seg med den unge frøken Bang, var alle byens damer – alder og stand spilte ingen rolle – mobilisert. Bragernes kirke var stuvende full utenom de plasser der var reservert brudefølget. Da disse skulle forlate kirken, var det ren panikk. Alle vilde se. Det var ikke nok at de stod på sitteplassene. Nei, helt opp på benkeryggene kravlet damer, som vanligvis foretrekker et solidere fundament for sine undersåtter. Bluferdigheten var for noen sekunder et ukjendt dogme. Det blev også dengang påtalt i avisene. Dette var jo et særegent bryllup.

Et aftensangebryllup som ennu den dag i dag har moret mig, må jeg fortelle om. Det var to par som skulle vies. For det ene par var det pyntet ved alteret med puter og teppe. Klokker Pedersen, som stillet parene opp, var ikke oppmerksom på denne æresbevisning, Han stilte parene forkjært opp. Midt under vielsen, da parene knælte for at motta velsignelsen, kom Mor Prambas, som hadde pyntet for det ene par, frem og trakk i teppets begge hjørner og haler det forsiktig fra det ene brudeparet bort til det andre. Dermed mente hun situasjonen var reddet. Klokkeren skulmet stygt. Min kamerat skumpet mig i siden og sa: «Hu Prambasa er kniven!»

Om aftenen efter bryllupsmiddagen samledes der alltid mange sammen utenfor bryllupshuset. Det var i særdeleshet damer og unger Så ropte man i kor: «Brur og Brudgom frem!» Dette ble gjentatt til brudebaret med brudepikene viste seg. Da fikk de naturligvis sine hurraer og bifall. Det var også en måte å gratulere på. Riktig festlig syntes vi unge. Under en sådan bryllupsfest oppe i Sundgaten var gaten pakkende full. Damene brugte sjal med frynser i de dager når de gikk ut i kjølige aftentimer. Vi gutter lurte oss til å knytte disse frynser sammen, og når damene skulle gå, hang de sammen både to og fire.

Å se på bryllup tror jeg aldri går av mote, så lenge menneekene har et fnugg av skjønnhetstrang igjen. Det er iallfald et bevis for at man gjerne vil dele andres lykke.