Bryllupsfeiring i Skuvvanvárri

Læv’dna kirke og skoleinternat. 22. august 1914.
Fotograf: Lensmann Hegge.

Emma hadde fått seg kjærest. Det var han Valdemar fra Alta. Og en dag kom han over fjellet til Skuvvanvårri. Han var i følge med en lang og halvgammel kvinne, frøken Jøraholmen. Hun skulle være bestyrerinne på skoleinternatet i Læv’dnja. Valdemar ble igjen hos kjæresten sin i Skuvvanvárri.

Sverre staket frøken Jøraholmen ned til nordenden av Vuolit Læv’dnjajåv’ri. Derfra gikk de til fots til Smørstad. Hos bestyreren, Bartnes, fikk de kaffe, og Sverre fikk hvilt seg ut før han startet hjemover til Skuvvanvárri.

Om noen dager skulle Valdemar og Emma gifte seg. Nå trippet han rundt kjæresten sin. Det ble kveld, og de to gikk på loftet og la seg. Guttene syntes dette var artig. Emma hadde kjærest som sov hos henne! De lo og moret seg.

Det ble stilt i huset, alle hadde lagt seg. Men grytidlig neste morgen — det var søndag — stod Sverre og Trygve opp. De fant fram grammofonen og plater spilt inn med et tysk militærorkester. Det var plater med smell i!

De tok en benk og plasserte den utenfor Emma og Valdemar sin dør. På benken satte de grammofonen. De plasserte den slik at den ikke ville komme til å velte om Valdemar og Emma skulle komme løpende ut.

Og så fant de fram en plate. Den styggeste og villeste galoppen de hadde, satte de på grammofonen. Det lød som tordenvær, for de satte på full styrke. De spilte den i ett, om og om igjen. Det dundret på loftet. Men ikke en lyd hørtes innefra rommet. Når platen var spilt — og før de satte den i gang på nytt — lyttet de, men ingen rørte seg der inne. Men de ga ikke opp! Lot virkelig ikke Valdemar og Emma seg terge? De spilte platen på nytt. Om og om igjen.
Sistpå kom Valdemar ut. «Dokker ha’ god musikk!» Han sa ikke annet. Så gikk de alle ned til kjøkkenet.

Det gikk noen dager. Fjellstuefolket skulle til Læv’dnja og gifte bort Emma. De dro alle dit ned. Bare Henry ble igjen. Han skulle passe fjellstuen. Og Elen, datter til Heikki-Jussa, passet kyrne.

Hos Grape på Bjørk i nærheten av kirken, ble Emma pyntet til brud. Da brudefølget kom derfra, stod Mikkel Hansen oppe i kirketårnet og

ringte. Gjestene gikk to og to i følge. Brudeparet gikk foran, og så kom de parvis etter, mann og kvinne ved siden av hverandre, som skikken var.

Men ingen hadde villet gå ved siden av frøken Jøraholmen fordi hun var så lang. Derfor hadde Anders Opdahl kommandert sin sønn Sverre til å gå sammen med henne. Sverre hadde prøvd å vri seg unna: «Dokker å gå i kjerka. Æ vil vent’ utafor.» Han var uinteressert i hele bryllupet. Hva var sånt vas godt for? Hans verden var skog og fjell. Ikke kirke og gifting. Men Anders var streng: «Du å gå med frøken Jøraholmen!»

Og nå kom de altså nedover fra Bjørk. Sverre gikk og ergret seg. Emma og Valdemar kunne ha gått alene i kirken, det hadde vært likså bra!

Inne i kirken var det stille. Gjestene satt på benkene og så på. Emma smilte, men lille Ragna ble tung om hjertet og fikk lyst til å gråte. Nå mistet hun jo søsteren. Emma skulle reise fra dem og aldri bo i Skuvvanvárri mer. Og Ragna fikk tårer i øynene da Emma og Valdemar kom ned kirkegolvet, Emma i hvit kjole og med myrtekrans om pannen.

Så fulgte gjestene etter, parvis to og to som da de kom inn. Men Sverre tenkte på sine fjell og skoger og kom til å gå på feil side av frøkenen. Og alle gjestene la merke til det. Frøken Jøraholmen følte seg ille berørt. Hun dunket Sverre i siden for å gjøre ham oppmerksom på feilen.

Men Sverre skjønte ingen ting. Hun dunket hardere. I all verden, hva gikk det av kjerringa? Hva var det hun ville? Sverre så seg omkring. Så skjønte han hvorfor hun dunket. Men nå var han sint. Han fortsatte å gå på venstre side av sin dame.

Fjellstuefolket hadde fått låne lensmann Dahl sin hytte. Nå dro familien dit for å spise. Etterpå la de seg til å sove, og tok det med ro.

Det led mot kvelden, og gjestene kom. Anders Opdahl kom med snaps. «Ja, det blanke e til mennan’, og det rød’ e til kvinnfolkan’.» Han ville ikke ha noen misforståelse på det punktet. For han visste at det ville ikke bli greit om kvinnfolkene fikk brennevin og mennene vin som var svak som tevann.

Presten Astrup var der, det var ikke lett å komme forbi ham. Men han tok da en liten dram, han også, og dessuten satt han ikke lenge, men takket snart for seg og gikk.

Lærer Nilsen var også buden, ham kunne de heller ikke komme forbi, selv om heller ikke han var glad i brennevinet. Men Nilsen var jo i Skuvvanvárri hver sommer, de kjente ham så godt, så han måtte de be.

Og så var der en ingeniør som hadde vært på gullfeltene i Kárášjåkka. Det var en stor og rolig kar. Han sa ikke mye.

Og lensmannsbetjenten — Låsne-Dahl — var der. Han sa ikke nei til brennevin, han! Nå satt han der, en liten kar, og plirte med øynene. Og Sverre satt der, midt mellom Låsne-Dahl og lærer Nilsen.

Oline hadde varmet toddyvann. Nå fyllte de glassene. Sverre satt der tynget av respekt for sin gamle lærer. Nilsen fyllte bare litt i sitt glass, og Sverre torde ikke ta mer i sitt.

Da treiv han Låsne-Dahl brennevinsflasken og toddyvannet og fyllte Sverres glass til randen. «Du må drikke, gutt!» Sverre skjemtes der han satt. At han skulle oppleve den skammen at læreren skulle se at han drakk brennevin!

De drakk. Det ble sent på kvelden. Ingeniøren hadde sittet stille ved siden av fru Pedersen — hun var gift med Laurits Pedersen, handelsmann i Bil’lavuodna. Men nå begynte ingeniøren å bli pratsom. Han så på fru Pedersen og begynte å skryte av hvor pen hun var. Og så plutselig hoppet han opp og slukket lampen. «Fri, gutter, fri! Fort!» roper han og griper etter fru Pedersen. Men hun har rukket å lempe stolen vekk og har reist seg. Like i nærheten står Oline. Og fort puffer fru Pedersen til henne, så Oline ramler i fanget til ingeniøren.

Oline er sint og skjeller. Anders Opdahl er ikke blid, han heller. Han reiser seg og tenner lampen og er mørk i ansiktet av forbitrelse. Han vender seg mot Sverre: «Gå du og hent han Arthur Bye, så kaste’ vi mannen ut!»

Emma forsøker å megle: «Det gjorde vel ikke nokka!» Låsne-Dahl sitter og plirer med øynene. Han sier ingen ting.

Sverre reiser seg nølende og går mot døren. Herregud, var nå dette nødvendig? Han har ikke lyst til å hente Arthur Bye.
Det blir heller ikke nødvendig. Ingeniøren er blitt alvorlig igjen.

Han reiser seg fort, bukker for selskapet og sier han skal gå. Og straks er han ute av døren. Da blir det lyd i Låsne-Dahl: «Pinadø, vi skulle lempa ut fyren!»

Festen fortsatte. Lærer Nilsen har gått for lenge siden. Det var stor stemning. Så brøt Låsne-Dahl, Sigurd og Sverre opp og gikk til Nilsen. Der var en kvinne som het Elisabeth Sveve på besøk. De kjente henne godt, hun hadde ofte vært i Skuvvanvárri.

Da fikk de den ide at de skulle låne klærne hennes og kle ut Sigurd. Jo, hun syntes det var artig, hun også, og lærer Nilsen tok det ikke alvorlig, han heller. Han måtte le da han så Sigurd utrigget i kvinneklær.

Nå gikk de tre tilbake til hytta, Låsne-Dahl og Sigurd arm i arm. De kom inn. Gjestene så forundret på det lange kvinnfolket som lille Låsne-Dahl presenterte som sin frue.

Men det gikk ikke lenge før de kjente igjen han Sigurd, og da stod latteren i taket.

Sent på natt gikk de til hvert sitt losji for å sove. Neste dag gikk Låsne-Dahl og Sverre på besøk til ingeniøren. Han hadde et loftsrom på skoleinternatet. Mange av gjestene var innlosjert der.

Ingeniøren hadde whisky. Han nevnte ikke med et ord det som var hendt kvelden før, han bare skjenket i til dem. Han var en real kar, så de fikk drikke så meget de ville. Selv drakk han ikke. Han sa han hadde drukket allerede. For det første han gjorde når han stod opp om morgenen, sa han, var å ta en dram. Så satt de hos ham et par timer og drakk.

Den dagen tok fjellstuefolket det med ro. Neste dag dro de hjem til Skuvvanvárri. Det var sent på høsten, og da de kom til Bajit Læv’dnjajáv’ri, var det tynn is på vannet. Men den var jo ikke sterk, så de klarte å ro igjennom. Det var stilt og bekmørkt, som det er senhøstes før snøen kommer.

Ut fra fjellstuen lød ensomme toner. Henry hadde fått nye plater. Nå satt han alene og spilte dem.

Så var stunden kommet da Emma skulle fære med sin mann over til Alta. Men først ville de ha en tilstelning på fjellstuen for naboene. Og dit kom Pikku-Jussa og Inga.

Etter en stund skulle de si adjø og gå. Inga gikk bort til Valdemar som satt i gyngestolen og leste avisen. Hun tok ham i hånden og ønsket lykke til.

En stund etter oppdaget Valdemar at Inga hadde gitt ham en gave. Hun hadde strikket vanter, og dem hadde hun lagt over kneet hans. Han løftet vantene opp. De var fulle av sølvpenger! Det var bryllupsgaven fra Inga og Pikku-Jussa.