Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1967 side 75
Skriftstyrar: P. Jæger-Leirvik
Av Fredrik Løvsjøli

Når folk giftet seg og holdt bryllup hjemme på gården i Lierne i eldre tid, varte bryllupet alltid i 3 dager. Det var d slik, at det siste mål mat, som gjestene fikk i bryllupsgården, var pølse. Dette var tegnet på at bryllupet var slutt og at gjestene måtte reise. Og så var det slik, at gjestene satte alt inn på å stjele vekk pølsene så de ikke kunne serveres. Det var tegn på at gjestene hadde likt seg i bryllupet og at det skulle vare lenger.

Min far fortalte en liten historie om det fra sin ungdomstid. Det var storbryllup på en går, og den tredje dagen var kommet da pølsene skulle serveres til middag. Dansen gikk i vinterstuen. Borte i sommerstuen, som stod litt tilsides for vinterstuen, var der en ekstra stor ”grov” (grue), og på skjærdingen der hang en stor gryte full av pølser, og kokte. Det skulle bli middagsmat og siste matmålet i bryllupsgården. Et par ungdommer hadde sammensvoret seg om å stjele vekk pølsene. Men matmødrene visste hva de kunne vente seg, så en av dem sto der alltid og passet på. Så kledte en av guttene seg ut som prest, og ga seg til å messe og preke borti dansestuene. Da samlet alt folket seg dit, også matmødrene. Far hadde tatt et stort spann og et snøre med stor krok i og klatret opp på taket på sommerstuen fra baksiden. Hans hjelper var nede i stuen og fisket opp pølser av gryta. Disse hengte han på kroken mens far drog dem opp gjennom pipa og slapp dem i spannet. Dette kunne nok gått etter beregningen. Men den ene av matmødrene hadde nok merket seg at der manglet et pas misstenkelige karer i forsamlingen, brøt av fra ”messa”, sprang bort til sommerstuen for å se til pølsegryta, og kom midt oppi pølsefiskinga. Resultat: Pølsene ble berget og servert i rette tid, og gjestene måtte reise enten de vill eller ikke. For nu ble det ikke mer mat i bryllupsgården.