Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Bureising i Sila. Gode muligheter for nye familiebruk?
Av Arvid Einmo

 

Nybrottstid i Lurøy rundt siste krig.
Det som ble utlagt som bureisingsfelt i Sila, var et område som mest hadde vært brukt til beiteland frem til da. På det meste kunne her være 5-600 sau som beitet innen området, da det var gode muligheter for saubeite her. Sauene kom for det meste fra øyene, og spesielt fra Dønna. De dyrkbare områdene besto hovedsakelig av myr. Området ble nå ervervet av kommunen og utparsellert til ”ny jord” for fem brukere, i en rus av optimisme kort tid etter siste verdenskrig.

Det som kanskje var litt spesielt for nettopp Sila bureisingsfelt, var at det ble to familier som kom til å dele på de 5 utgåtte parsellene. Bureisingen ble her foretatt av familiene ”Pedersen” fra Aldra/Værøy og ”Einmo” fra Olvik/Aldersundet. Feltene hver familie fikk tildelt, var av omtrent samme størrelse, 60-80 mål oppdyrkbar innmark og ca. 300 mål skog/utmark. Bureiserne måtte betale fra 800 til ca 1000 kr. for hvert felt, men fikk senere offentlige tilskudd til selve opparbeidelsen.

Familier etablerer seg på området.
De første som kjøpte og etablerte seg i Sila var Ole Pedersen på plassen ”Sommarset” og broren Steinar på plassen ”Soleng” (plassen hadde solen lengst!). De kjøpte de to brukene som lå nærmest Silavatnet, på begge sidene av elva. Dette var fredsvåren i 1945. Samme året kom også brødrene Harald og Karles Einmo som kjøpte brukene ”Fagertun” og ”Myrseth”, vest for Silaelva.

Steinar og Thordis som bygde på Soleng, bodde den første tida av byggeperioden på gården Skogan, et småbruk vest for Silafjorden. Den siste tiden lå imidlertid Steinar i hytta til Harald og Elida på den andre siden av tjønna, mens hans eget hus ble gjort ferdig. Deres datter Lillian ble født mens de ennå bodde i Skogan.

Steinar må ellers ha hatt et voldsomt slit med den solide steinmuren under huset. Steinene ble hentet oppe i lia over gården, og han hadde en stund god hjelp av faren Wilhelm. De boret steinene med håndbor tett i tett, deretter drev de inn metallkiler i hullene til steinen sprakk på ønskelig måte. Slik ble steinblokkene laget, en for en, til grunnmuren sto ferdig. Steinene måtte slepes med slede og hesteskyss ned til byggeplassen og heises på plass med steinløfter/ stubbryter. Det var godt håndverk som da ble utført, og restene av den fint tilhogde muren står fortsatt i dag.

Ole og Hanna valgte en annen framgangsmåte for sin bygging på Sommarseth. De satte huset på peler som ble drevet ned i grunnen. Slik sto huset den første vinteren. Neste sommer grov de ut kjeller og muren kom etter hvert på plass under huset, bit for bit. Ole med familie bodde også hos familien i Skogan under husbygginga. De hadde da døtrene Frid og Liv.Hanna døde dessverre alt for tidlig, bare kort etter innflytting i 1947. Hun fikk svangerskaps-forgiftning og både hun og den etterlengtede sønnen døde. Dette var et hardt slag for Ole og døtrene som var igjen. Men han fortsatte på Sommarseth og satset videre. Noe senere giftet han seg med Aslaug Monsen fra Selnes ca. år 1955. De fikk ingen barn i sitt ekteskap.

Under byggeperioden på Soleng og Sommarseth ble det et forrykende uvær som fikk den følge at stormen flyttet Oles hus ut av stilling. Heldigvis var det ikke så mye at det ikke kunne berges med et brukbart resultat. Steinar var ikke fullt så heldig. Hele våningshuset ble kastet av murene og måtte rives stokk for stokk og laftes opp igjen. (De brukte en lafteteknikk kalt sink-laft uten nover og med firkantet tømmer. Huset ble deretter kledd med panel.)

Einmo-familiene bodde hos Kaia Olsen noen dager mens de tok til med ”hytta” til Karles og Nanna. Kaia var en fastboende enke som da bodde ved elvebakken helt nederst i bygda. Nybyggerne var imidlertid så ivrige etter å komme inn i eget hus, at de flyttet inn med bare halve kjøkkengulvet lagt. Den første hytta var av størrelse minimal, bare ca. 3 ganger 5 meter og sto oppå peler med jordvoller stampet rundt. Det var imidlertid utgravd en liten jordkjeller med egen inngang utenfra. Man kan i dag vanskelig tenke seg til dette kummerlige ”nybyggerlivet”, med to familier, 4 voksne og 3 barn i et boforhold på bare rundt 15 m²!

Etter at de hadde bygd ferdig hytta til Karles og Nanna, satte de opp et provisorisk fjøs med jordvoller og trelåve over. Når de var ferdig med hytta og fjøset til Karles og Nanna, begynte familiene på hytta til Harald og Elida. Den var omtrent av samme størrelse. De ble akkurat ferdig til å flyttet inn til jul det året.

På grunn av at veien da gikk på østsida av Siladalen, måtte alt av materialer til både Karles og Haralds bygging bæres på ryggen opp myrene fra sjøen. Det ble derfor et bra ”sti-tråkk” etter hvert som bygginga skred fram på brukene. Etter hvert ble ny vei stukket vest for elva. Det var mer praktisk på grunn av at det bodde flere på denne siden av elva. Denne veien ble bygd i de første årene på 50-tallet.

På nyåret reiste mennene på Lofoten, mens Nanna og Elida (som for øvrig var søsken fra Plurdal i Rana) stelte med alt hjemme. De flyttet da sammen i hytta til Nanna hvor de bodde med barna. De fordelte arbeidet slik at den ene var inne og styrte med barnestell og matlaging mens den andre var ute og sørget for ved og fjøsstell. Så byttet de om den neste dag. Før kua kalvet måtte de til gårdene nederst i bygda for å hente melk hver dag. Ellers ble de forsynt med fisk fra naboer langs Silafjorden.

Hyttene som ble satt opp på brukene, var i utgangspunkt beregnet som midlertidige boliger. Imidlertid ble de fleste familiene boende rundt 10 år i disse små og kummerlige hyttene.

Karles begynte på fjøset før han tok til med bygging av nytt våningshus. De hadde avtale med grunneieren om støypesand fra Sila-fjæra, som de kjørte opp på vinteren. Karles kom seg imidlertid ikke opp til gården med sanda som planlagt. Han måtte derfor lagre denne midlertidig nede ved tjønna. Senere bar han så all støpesanden opp de siste 100 meterne til fjøstomta hvor støpinga skulle foregå. Det ble en hel del turer før all sand var kommet på plass. Harald satte også opp stua si før han tok til med fjøset.

Som bureisere måtte de også holde bufe og i sin tur bygge fjøs til det feet bruket hadde lagt opp til å holde. Men de fleste hadde også forskjellige ”nødløsninger” den første tiden. Steinar og Thordis hadde således kua si i kjelleren på huset til de hadde fått bygd fjøs.

Det var vanskelig å få for til dyra i denne første tida, og det alt vesentlige måtte hentes i utmarka. Blant annet ble noe hentet innerst ved Silavatnet. Der fant de også ei li oppe i fjellet som de slo. Herfra førtes graset ned til pollen, hvor det ble hesjet. Etter at høyet var blitt tørt, ble det tråkket i en stor stakk og etter hvert ført heim på isen. Denne lia oppe i fjellet ble kalt Amundlia, men ble en tid senere borte på grunn av et større steinras her. Ole og Steinar dro den lange veien til Onøy og slo for som de så førte hjem med båt disse første årene.

Samtidig med bygging ble det også brutt opp nyland på alle brukene, et tungt og meget slitsomt arbeide, da det meste måtte gjøres med handmakt. Det ble mye grøfting for å få myrene til slett eng. Det var mye våt myr, men også en hel del med stein. Det ble her bruk for steinløftere (stubbrytere) og våger. Grøftene ble satt med stein eller bjørkeris den første tiden, men etter hvert ble det brukt sementrør og plastrør. Det var vanligvis 4 meters avstand mellom grøftene. Deretter måtte spesielle samlegrøfter graves som skulle samle vannet og føre dette ut av dyrkingsområdene.

Våren 1947 kom     så bror til Karles og Harald, Johan med kona Leikny (født Pedersen, Kvina) og da ett år gammel Finn og kjøpte det siste bruket som lå øst for elva. De kalte gården for Vangen. Med god hjelp fra sine brødre, bygde Johan stua si allerede denne første sommeren. Stua ble satt på peler med jordvoller rundt, som dannet en slags kjeller. De hadde ellers brønn i kjelleren de først årene til de fikk lagt inn springvann. Ellers ble kjelleren brukt til potetbinger og øvrig matoppbevaring.

Stua var bygd med sinklaftet tømmer med bordkledning utenpå, på samme måte som de øvrige hus her. Den målte 3,5m.x 5,5m. og hadde i tillegg et loftsrom. De kjøpte senere en låve ”på rot” fra en gård nede ved Silafjorden. Den ble ikke revet, men flyttet hel ved å rulle den på stokker. Det var ikke gulv i låven og noen av mennene gikk inni låven og dyttet mens andre flyttet på stokkene under bygget. Sakte men sikkert forflyttet fjøsen seg oppover bakken mot bestemmelsesstedet. Der ble den så plassert oppå et utgravd jordfjøs og lagt gulv i den.

Karles og Nanna fant ut at de ville ha en annen plassering av husene på eiendommen sin. De flyttet så hytta ved å rulle den på stokker. De brukte steinløfter/stubbryter og stokker og dro sakte og sikkert de ca. 100 meterne til ny plassering. Det gikk så forsiktig for seg at Nanna og Elida hadde fyr i ovnen og stekte vafler til arbeidskarene mens flyttingen pågikk.

Harald og Johan reiste til Elsfjord hvor de kjøpte en låve som de rev. De bygde en stor flåte av materialene og førte den til Sila. De kjøpte seg en sag som ble drevet av traktoren og skar materialer til låve både på Myrseth og på Vangen.

Det ble tidlig satt opp en smie som de hadde til felles bruk. Her ble det smidd mye redskap og mange reparasjoner ble gjort. Men hovedsakelig ble smia brukt til å foreta kvesse miner-bor. Det var mye stein som måtte bores og borene måtte kvesses hele tiden.

Det var mye strev for familiene disse årene, men etter hvert ble de enkelte bruk opparbeidet med innmark og nødvendige bygninger.

Dugnad og ekstrainntekter
I de første årene var de enkelte bureisere helt avhengig av hverandres støtte til det meste som skulle gjøres. De ble derfor fort vant til det å hjelpe hverandre når dette måtte trenges. Etter hvert utviklet det seg til en dugnadsonn som varte i tiår etterpå. Alle store arbeidsopperasjoner som skulle gjøres på brukene, ble derfor hovedsakelig gjort i fellesskap. Det var vedhugst med firing på løypestreng eller fløting i elva. All påkrevd hus- og låvebygging, samt nødvendige reparasjoner. Ellers gjaldt det veg- og brubygging, og ikke minst potetonna. Kvinnene hadde sine samlinger i tillegg til at de var med på de andre dugnadene. Det var karing av ull til spinning, lefsebaking og flatbrødbaking.  Og i noen tilfeller samles de for å klippe strimler av gamle klær som det senere skulle veves matter av.

Vedhugst langs Silavatnet ble famnet nederst ved vatnet (vasshøvet). Når alle var klare med sine favn, ble elva så oppdemmet og brukt til å fløte veden ned til Silafjorden. Det ble da først demmet opp på vasshøvet for så å slippe all veden til tjønna. Deretter ble det demmet opp igjen på tjønna, for så å slippe det nedover elva. Alle var med på disse sjauene. Både kvinner, menn og barn. På det meste ble det fløtt 30 favner i en oppdemming. Veden ble så lastet på båter for salg..

Både Karles, Harald og Johan var med på lofotfiske noen vintrer. Harald var også med på finmarkfiske, og Karles var med på både storsildfiske og størjefangst. Senere var de på skogshogst i flere vintrer både i Korgen og i Nordli i Trøndelag. Harald drev flere år med hus og fjøsbygging til flere i kommunen og i distriktene rundt. Johan ble også med på noen låveoppsettinger.

Kåre (sønn til Karles og Nanna) og Arvid (minste gutt til Johan og Leikny) bygde mange mørnkaller. Dette var sinnrike turbiner som danset rundt i små bekkefar. Vi lagde trerenner og ledet vannet for å få stor effekt. På disse mørnkallene monterte vi forskjellige innretninger, både til lysblink og bevegelige deler. Elektrisitetsproduksjonen ble ingen stor suksess. Vi forstyrret radiosignalene slik at det ble forbudt for oss med mer av det slaget. Vi ga oss imidlertid ikke med radiosignaler. Vi skaffet oss en radiosender. Den hadde vi mye moro med. Især da vi tok opp værmeldingen på kassettradio. Senderen vår var så sterk at den slo ut de ordinære radiosignalene. Vi passet værmeldingstiden og sendte dag etter dag den samme værmeldingen over eteren, helt til vi ble oppdaget og måtte slutte

Karles hadde ute revefeller. En dag kom han hjem med en rev som han hengte på hytteveggen. Så dro han bort en tur. Nanna hørte noe leven utenfor og gikk ut for å se. Der hang reven og spølte med framlabbene i fult liv. Hun budsendte Johan som kom å slo den i hjel.

Om vinteren når de ikke var borte på annet arbeid, drev de med hjemfiskegarn. Det hente ofte at de da fikk lomvi på garnene. Dette var kjærkommen kjøttilskudd. I tillegg skjøt de noen ganger niser også, og da ble betydelig mer kjøtt til husholdningen.

Nytraktor
I 1948 kjøpte de en Ferguson (gråtass). Ilandføring av traktoren krevde både mange menn og ikke minst kløkt. Uten kai måtte de nå lage flåte som de fikk heist traktoren oppå. Denne flåta ble så ført til fjæra og her kunne nå traktoren kjøre av. Etter hvert kjøpte de også nødvendig utstyr til traktoren. Alt ble organisert i et lag som de kalte Sila maskinlag. Senere ble det hetende Sila driftskredittlag og eksisterte som et kredittselskap i mange år før det ble oppløst.

Husdyr.
Den først kua til nybyggerne kom med båten ”Draugen”, en båt som Anfelt Iversen (en ny innflytter ved Silafjorden) hadde. For å få kua på land ble den kort og godt bare tippet over ripa slik at den måtte svømme i land selv. Dette var en dramatisk opplevelse for barna som overvar episoden. Alle brukerne hadde melkeproduksjon som hovedgeskjeft. Men. i tillegg hadde de ellers nyttedyr som sau, geit, gris og høner. En gang ble det skikkelig oppstandelse. Leikny si geit hadde kommet seg løs og fant den fine kjøkkenhagen til Thordis på Soleng. Det ble skikkelig hurlumhei, kan du tro. På Myrset hadde de en gris en gang som yngste sønn, Helge fant ut passet utmerket til ridedyr. Han red rundt på grisen både til lands og til vanns i tjønna.

Nanna fikk en gang et hønseegg som hun la i et skjærereir for utklekking. Høna som ble utklekket på denne måten, ble imidlertid litt snål av seg men la bra med egg. En dag var den borte og var borte i lang tid. Så dukket den opp igjen, men forsvant til stadighet. Nanna fulgte etter den en dag og fant et reir med 30 egg i. Det ble mye eggmat de påfølgende dagene.

I slaktetiden var det som vanlig at alle var med for å hjalp hverandre på forskjellig vis. De skrottene som skulle sendes til salgslaget, ble forskriftsmessig innpakket og plassert i spikret grind før sending.

Det skal vist nok ha vært eventyrlige fiskeforhold i vatnet i eldre tider. Fiskum-brødrene rodde for engelske lorder. Det ble fortalt historier om storfisk hvor halefinnen veide hele 7 kilo (!?) Det ble også fortalt om eventyrlige fangster med fulle båter av storlaks. Det var ennå bra med fisk da bureiserne kom på 50-tallet, men ingen lunde slik som ble fortalt i disse fiskehistoriene.

Kvinnens situasjon på bruka.
Når mennene var borte på arbeid om vintrene styrte kvinnene alene hjemme. Under uvær og stormer slo de seg sammen med unger under samme tak. Det kunne vare flere uker.

En gang det ble bakt lefser på Fagertun, kom mørket og styggværet på før de kom seg hjem. Det var verst for Leikny som måtte over elva. Den gang besto brua av to stokker som lå sammen som man måtte balansere over. Nanna var med ned til elva og lyste med landtærna mens Leikny la Finn på ryggen, la seg ned og akte seg over til den andre siden.

En av tradisjonene i forbindelse med jul var uangripelig. Alle måtte i julebesøk til alle husstandene. Det innbefattet det beste av den gode julematen, spesielle julespell og diverse innøvde sketsjer.

Kvinnene fant fort ut at de ville lage en sanitetsforening som de kalte for Sila/Røytvik helselag. De hadde utloddinger og fester med formål å få inn penger til veldedige formål. Flere somrer hadde de derfor fester med basar og matsalg. På kvinneforeningene ble det produsert forskjellige premier til disse basarene. Det var laget spesielle bjørkeløv-hytter og det ble danset. Disse festene ble arrangert både på hovedgården (Silen) og på Soleng. Inntektene ble delvis brukt til å kjøpe sykebåre, tepper og forskjellige utstyr. I tillegg ble det kjøpt dekktøy til bruk under disse arrangementene. Dessuten ble det avholdt årlige basarer på skolehuset i Røytvik.

Et godt oppvekstmiljø for ungene.
Sila var et eldorado for barna og vokse opp i. Der hadde vi fjellene rundt. Selv om vi ikke hadde lov hos foreldrene, benyttet vi gjerne middagskvil-tiden til å dra i fjellet og rulle stein nedover lia. Så     satt vi der og lot oss imponere over hvor stor skade store steiner gjorde på sin vei nedover i bjørkeskogen. Og den spesielle lukta av knust stein drev mot oss. I skogen utforsket vi det som var av interesse. Den gang var det lov (?) å samle på fugleegg og vi hadde samlinger med imponerende mange slags egg. Ikke minst tjønna ble mye brukt til lek, da både både sommer og vinter. Vi hadde spesialbygde flåter og vi lekte på isflak. Vi rodde og badet. Om vinteren stod vi også på skøyter. Elva fisket vi i om sommeren og om høsten. Vinteren var tida for elvedalen, med fine forhold for ski og kjelker, samt å utforske ganger under isen når elva noen ganger ”surret opp”.

En gang Karles og Nanna lå middagskvila fant de to yngste (Kåre og Anton) på at de skulle gå over tjønna på stylter. Det gikk ikke så bra. Styltene seg ned i den bløte bunnen og det var uråd å komme over. Så kom de på at faren hadde store kalosjer som han brukte ute. De spikret så kalosjene under styltene og prøvde igjen med ny optimisme. Det gikk imidlertid like dårlig, både med overfarten og med møtet med deres far etterpå.

Bestefar
I 1962 kom bestefar Frans for å bo fast hos Karles og Nanna. Der bandt og bøtte har garn, strikket sokker og kløvde ved. Ellers var han ivrig til å spille ”kasino” og ”lygar” med oss ungene. Fingrene hans hadde krøket seg, delvis av gikt, men sannsynligvis også etter mye slit i robåten opp gjennom tida. Selv om han kjeftet litt på fingrene når de ikke ville lystre, så syntes han at de var bra å holde kort med. Han likte seg stort sett veldig bra sammen med ungdommen og han var med på mye skøy. Han ble også skøyet en del med på guttestrekers vis, – men det syntes han var bare gjevt og ble bestandig regnet med når ungdommen samlest. Etter et lite slag ble han dårligere til å gå, og de gjevne besøksrundene til sønnene på nabogårdene, ble borte. Det ble imidlertid bygget kvilestoler med passe avstand mellom gårdene, og da tok han opp igjen besøksrundene.

Ellers ble det tatt i bruk mange forskjellige framkomstmidler for hans transport. Trillebåre som han gladelig lot seg transportere i. Han likte også å sitte bakpå motorsykkelen til Magne, og da skulle han ikke ha noe luskjøring. Det mest spesielle var en spesialbygd sykkel med håndsveiv isteden for pedaler. Den hadde to hjul bak med styring og kraft på fremhjulet. Turen ned den bratte bakken fra gården til Karles og Nanna, gav imidlertid klar beskjed om at dette nok ble eneste turen på den sykkelen! Han fikk derimot ingen varige men av turen. Bestefar døde i 1972, vel 90 år gammel.

Skolen
Skolehuset ble oppbygget sist på 40 tallet i Røytvik. Materialene kom fra det gamle nedlagte meieribygget i Aldersundet. I denne tiden var det mange barn her på skolen, da ungene fra Bogen, Røytvik og Selnes også gikk her. Ungene fra Selnes måtte da i perioder bo både i Skogan og i Røytvika.

Skoleveien kunne være lang for de minste for de som bodde lengst unna. Vinterstid ble det gått på ski, men på dårlig skiføre var fjæresteinene snøfrie og ble således den beste ”veien” langs Silafjorden. Guttene hadde ofte røyskattfeller i steinurer som måtte ses til på hjemturen. Det kunne derfor bli lenge å vente med matstellet for de som stelte hjemme.

Veiløst ennå i lang tid.
Skulle noen reise til å fra bygda måtte de i ekspedisjonsbåt fra Røytvik og ut på Sjona. Her ble det å vente til ”Frøviksund” kom forbi i sin rute. I godvær var det greit å reise på den måten, men når høststormene raste og det var mørkt var det dramatisk nok. Var sjøen for grov kunne ikke ekspedisjonsbåten legge til ved båtsiden. Da var det om å gjøre å stå klar og hoppe opp i leideren når båtene var nærmest hverandre i bølgene. Dette var ikke noe for gamle eller syke folk. Derfor ble kravet om veiforbindelse mer og mer aktuelt.

Det skulle imidlertid gå nesten 30 år for veien vestover til Stokkvågen kom. Veien til Mo og E6 kom ennå senere, først i slutten av 80-tallet.

Utbygging av infrastruktur
Som ellers i distriktet hadde vi ikke strøm den første tiden. Det var lanterner, lamper, petromax og til og med karbitlykter som var lyskilden. Stolpebygging til strøm ble påbegynt ca 1960. og de fleste fikk strøm i løpet av de følgende år.

Telefonlinja bygde de enkelte brukerne selv. De hugde nødvendige stolper og hengte opp tråd. Hvert hus hadde sitt signal, og de var tilknyttet sentralen i Røytvik.

Stormer og uvær.
Ca. 1953 vinteren rett etter nyåret kom en vinterstorm som tok låven til Steinar. Like etter tok en ny storm uthuset deres. De hadde en nyslaktet gris hengende i sperrverket. Når de etter hvert fant restene av bygget lå griseskrotten så fint mellom bølgeblikk og treplank, helt uskadd. På det tidspunkt hadde stormen tatt alle husene deres.

Det var mange ganger dramatiske redningsopperasjoner når storm tok låver og hus. Midt på 60-tallet kom i tillegg et solid snøskred og skapte dramatikk på Myrseth. Det var tidlig på morgenen, ingen hadde stått opp. Skredet slo inn alle dører og vinduer på øvre vegg på stua og fylte hele første etasje helt til taket. Det var til og med pakket fult inne i lettveggene. Det var heldig at de hadde støpt hus, og at det ikke var folk i etasjen da skredet kom.

Brukere brøt opp og flyttet.
Steinar med familie ble de første som flyttet fra Sila. Det var allerede sommeren 1956, og de la veien til Langevåg ved Ålesund. Årsaken til flytting var en kombinasjon av at Steinar hadde fått annen jobb, og at Thordis syntes de hadde hatt nok av stormer som rev ned alle hus. Dette bruket, ”Soleng” ble senere ikke videreført som bureisingsbruk av andre, og ble altså nedlagt etter ca. 10 års slit.

Noen år senere, rundt 1959, flyttet så Ole og Aslaug til Selnes og slo seg ned der. Dette bruket ble imidlertid snart overtatt av en ny bruker. Det var yngste bror til brukerne Karles, Harald og Johan, han Egil som nå tok til på ”Sommerseth”. Egil var da gift med Asbjørg fra Sørøya i Finmark. De begynte nå med saudrift og igjen ble det sauebreking i liene rundt Silavatnet.

Så gikk livet sin vante gang i mange, mange år. Det skulle senere vise seg å bli vanskelig å få noen av barna til å overta og drive brukene videre etter de første bureiserne. Bare sønn av Johan og Leikny Einmo, han Tore, overtok litt etter litt drifta av bruket ”Vangen” fra rundt 1973. Den første tiden i fellesskap med sin far. Han hadde da giftet seg med Vesla, ei jente fra Gamvik, og de skulle føre arven videre på dette bureisingsbruket. Det skulle etter hvert vise seg at de kom til å bli værende som de eneste som drev aktiv gårdsdrift i Sila. Familien tok da også etter hvert gårdsnavnet ”Vangen” til sitt slektsnavn.

Når dette skrives har imidlertid også denne familie bestemt seg til å slutte med melkeproduksjon i Sila og trappe ned gårdsdrifta. En epoke i nybrottshistorien er dermed i det vesentlige til ende brakt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *