Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Bureising innen jordbruket. Det offentliges satsing på nyetablering i utmarka med hovedvekt på Sila
Av Rune Bang

Vilhelm Krag har sakt det så treffende i sin første verselinje i sangen om bureising:

Brøyte seg rydning i svarteste skog,
Plass til en stue og muld til en plog

Det var et uttalt ønske fra politisk hold om at flere folk skulle plasseres i jordbruket. Som en følge av dette, fikk vi fra 1921 spesielle tilskottsordninger til bureising på utmarksarealer rundt om i Norge. Ordningen med statlige bidrag til nydyrking og bureising, skapte atskillige arbeidsplasser rundt om i bygdene. Den store jordreserven i Nordland, var hovedsakelig myrjord av vekslende kvalitet. Bureising ble nøysomme folks kamp for å slå seg gjennom en hard tid med få arbeidsmuligheter innen annen industrivirksomheter, og mange ble de som slo seg gjennom på denne måten. En Jordlov i 1928 slo dessuten fast at kommunene hadde ”plikt” til å skaffe innbyggerne jord så langt det lot seg gjøre, ”dersom passende jord fantes”. Med jordloven av 1928 sa norske styresmakter fra om at bruksrett til jord var viktigere enn privat eiendomsrett,  jorda tilhørte samfunnet! Det ble nå et økende press på gårdbrukere som hadde uutnyttede arealer. De måtte dele med de som ønsket jord til eget bruk for å etablere seg.

De som startet i utmarka, var som oftest uformuende folk. Deres største aktivum var at de i regelen var unge og hadde god helse. Flesteparten var gifte. En nesten avgjørende kvalifikasjon var i tillegg at de var oppvokst på gård og vant med gårdsarbeide, – en betingelse som i regelen var lett å fylle i vårt fylke.

Departementet satte krav om at det skulle være minst 20 daa dyrkbar jord på bruket, noe som snart ble forhøyet til 30 daa., selv om mange mente at dette også var for lite. Støtten disse bureiserne fikk i den første tiden, var maksimum kr 1.500,- til uthus, og rentefritak i fem år for lån i Småbruks- og Bustadbanken til jordkjøp og husbygging. En forutsetning for disse bidrags tilståelse, var at så vel våningshus som uthus (driftsbygning) skulle oppføres på bruket innen fire år fra tilsagnsdato. Lånene var på mellom 3. – 4.000 kroner. Fra 1926 fikk også bureiserne forhøyet statstilskott til jorddyrking, med inntil 50 % av kostnadsoverslaget. Allerede ved utgangen av 20-årene, var det blitt innvilget 462 bureisingsbruk i Nordland. Ordningen ble senere utvidet til også å gjelde forhøyede bidrag til bureisere, støtte til bygging av gjødselkjellere, til innkjøp av kunstgjødsel og til å bygge nye bureisingsveier.

Dette og andre prisregulerende tiltak på landbruksprodukter, gjorde sitt til at det på bygdene i Nordland fikk større tro på en fortsatt satsing innen jordbruksnæringen, en økt optimisme tross alt. Gjennom disse gode 30-åra, ble det i løpet av 10 år dyrket nesten 150 000 daa her i fylket, og det til et gjennomsnitts kostoverslag på bare kr 240,- pr. da. Dette resulterte i samme periode 2400 nye bureisingsbruk, samtidig som det ble innvilget tilskott til ca. 275 km med jordbruksveier. Gjennomsnittstilskottet var på kr 4,- pr. l.m., mot en totalkostnad av kr 8,- pr. l.m.

Nydyrking og bureising var tiltak i tråd med selvbergingslinjen, som går tilbake til 1. verdenskrig. Men den sosiale dimensjonen var iflg. historikeren Jan Vea vel så viktig: ”Manglende sysselsettingsalternativer til et stigende antall mennesker som meldte seg på arbeidsmarkedet, utgjorde således en viktig del av bakgrunnen for så vel den omfattende nydyrkingen og bureisingen som den økte deltakelsen i Lofotfisket i mellomkrigsårene. Så kom krigen, og satte en foreløpig stopper for krafttaket innen jordbruket.”

En hadde ventet et fortsatt oppsving for videre bureising etter krigen, men det uteble i vesentlig grad og de tre første årene ble det bare innvilget 98 bruk i Nordland. Mye av årsaken til dette var at tilskuddene ikke hadde holdt tritt med prisstigningen, men også et økt tilbud på arbeidsmarkedet som følge av oppbyggingsoppgaver. Arbeidskrafta fra jordbruket strømmet til annet og bedre betalt arbeide, en strøm som startet under krigen og fortsatte etterpå. Likevel var det en del som fortsatt tok til i den nære utmark i Nordland.

Staten stimulerte også til fortsatt nydyrking gjennom å øke sine andeler av kostnadene fra 60 til 80 % av kostnadsoverslaget. Maksimalgrensa for de omkostninger som kunne regnes å legges til grunn for beregning av tilskott, ble økt fra 500 til kr 600 pr. daa.

Nydyrkinga mellom 1949 – 1959, var imidlertid på rundt 61 000 daa, altså bare halvparten av nydyrkinga i 30-åra. Det ble nå mer viktig å gjøre de etablerte bruka bærekraftige, ved å utvide dyrkingsarealene. Dette falt imidlertid i det vesentlige utenfor de statlige tilskottsordningene i denne tiden. Men, dette hinder ble fjernet i 1953, med den følge at nydyrkingen tok seg kraftig opp igjen. Jordbruket frem til 1960 kjennetegnes av at de fleste bruk ble drevet for å forsyne egen husholdning, og var i vesentlig grad basert på gamle kombinasjoner der fisket dominerte, spesielt i Nord-Norge.

Også her i Lurøy, ble det et klart oppsving i den nære utmark ved at mange unge familier tok til med ”bureising”. I løpet av en 10-årsperiode, ble mer enn 20 bruk skylddelt i årene før siste krig og søkt inn under tilskottsordningene for bureising. Av Nordland Landbruksselskaps årsmelding for 1937, fremgår det at det var blitt bevilget kr 10.000,- i statsbidrag til nydyrking i Lurøy.

Fra en melding fra Lurøy småbruk- og bustadnemnd datert 24.1 1959 oppgir Olav Aasvik følgende status for kommunen : ”(…) at det var totalt 35 bureisingsbruk av totalt ca. 360 småbruk totalt, overveiende som ”støttebruk” ved siden av fiskeri og annet yrke. I de siste 13 år siden krigen, regnes det med at det er bygd ca. 115 småbrukerfjøs, mot ca. 70 i mellomkrigsåra (…).” Dette sier vel det meste om den storstilte aktiviteten som da var innen jordbruket i kystkommunen Lurøy ! Den offisielle statistikken oppgir at det totalt ble gitt støtte til 46 bureisere i Lurøy mens disse ordninger varte ved.

Det var forholdsvis stor spredning på opptatte bureisingsbruk rundt om i kommunen, men flesteparten kom på de indre deler av kommunen, først og fremst på fastlandet. Av større områder som ble tatt opp til bureising, var de store myrområdene Finsimyran og Salen i Konsvikbygda og dessuten Sila. Vi vil i det påfølgende se nærmere på nettopp Sila, hvor kommunen var sterkest engasjert i sammenheng med etableringen av dette bureisingsfelt med 5 bruk. Feltet var det eneste hvor kommunen ervervet hele området for så å utparsellere de enkelte bruk til aktuelle bureisere.

Bureisingsfelt i Sila.
Den første begynnelse kom, idet A. Fiskum på Silagården, henvendte seg til Nordland Landbruksselskap og tilbød en del dyrket jord til bureising.     Dette området ble av fylkesagronom Sjøgård besiktet og målt sommeren 1936. Det område det var snakk om lå mellom hovedbrukets bebyggelse og Silavatnet. ”Paa begge sider av elven er der kartlagt i alt 326 dekar dyrkbar jord. Fylkesagronomen utferdiget et kart over området, hvor det også var opptrukket forslag til delegrenser for i alt 5 bruk.

Fiskum tok allerede den 24. mai s.å. kontakt med Landbruksselskapet og etterlyste svar på sin henvendelse om opprettelse av bureisingsfelter i Sila. Hans utålmodighet bunnet seg i flere forhold, men spesielt ville han ha svar på om det ble noe av planene og om han i alle fall kunne få opplyst noe om hvordan nå saken ligger an, kjøpepris, framdrift m.m..

Videre skjedde lite, og derfor ble saken tatt opp av Lurøy Jordstyre igjen den 18. mars 1939. I sitt tilsvar av 25.april s.å. skriver Landbruksselskapet bla. : (…) Vi hadde håpet å få tid til å ta oss av dette bureisingsfeltet, men det viser seg ganske ugjørlig å rekke over alt, og vi tror det er best at jordstyret i Lurøy tar seg av denne sak (…)”.   Landbruksselskapet antyder videre i brevet at dette best kunne skje ved at kommunestyret besluttet å opprette kommunalt bureisingslag og vedta regler for dets virksomhet. Forslag til slike regler var allerede utarbeidet av Landbruksdepartementet og lå vedlagt brevet. Jordstyret ble også bedet om å ta opp forhandlinger med Fiskum og få en håndgivelse av feltet i likhet med den Landbruksselskapet hadde. Etter at det var satt opp et samlet kostnadsoverslag for vei, innkjøp av arealer, opparbeiding av kanal m.m., måtte det så oversendes et ”andragende” til departementet om nødvendig lån.

Vedlagt brevet fra fylkesagronom Kristiansen, var også nødvendig kartleggingsmaterialet utført av ham og hans folk fra sommeren 1938.

Nå tok kommunen over planene med å etablere et bureisingsfelt i Sila. Lurøy kommunestyre behandlet saken allerede i førstkommende møte den 6. mai under sak 93/39. I et enstemmig vedtak heter det :

”Kommunalt bureisingslag for Lurøy opprettes. De av Landbruksdepartementets utarbeide regler for kommunal bureising tiltredes. Lurøy jordstyre oppnevnes som bureisingsnemnd.

Reglene for laget slo fast at Lurøy jordstyre også skulle fungere som bureisingslag eller bureisingskomité med det formål å fremme bureisingsvirksomhet i bygden. Så langt de nødvendige midler kan skaffes til veie, skal dette skje ved innkjøp av dyrkbare strekninger som måtte egne seg til dette øiemed, hetter det bl.a. i vedtektenes § 2.

Videre var det bureisingslagets ansvar å sørge for å få utarbeidet planer for feltenes utnyttelse og utparsellering. ”Dette vil i almindelighed bestå i kartleggging av feltet, anlegg av nødvendige adkomstveger og hovedavløpsgrøfter samt oppdeling av jorden i passende store bruk med sikte på å avhende disse til kvalifiserte jordsøkere”, i følge reglenes § 4 for laget.

Saken ble nå oversendt ”sliteren” for saken – herr Johan K. Aas – som i følgeskrivet fra ordføreren har denne kommentar : (…) Som jeg forstår blir det adskilligt arbeide for jordstyre, men så for vi håpe at det er en god sak, og da må der vel ofres noget (…)”.

Jordstyret gikk nå i forhandlinger med selger, og kom frem til brukbare forutsetninger for å få til et bureisingsfelt i Sila. Grunneier Fiskum hadde tilbudt arealene mot følgende betingelser:

  • 1) Pris kr 11,- pr. da for den dyrkbare jord (totalt 326 da.)
  • 2) Utmarksarealer på ca. 2500 da. med skog, beite og fjellterreng skulle inngå i kjøpesummen for den dyrkbare
    mark
  • 3) Utmarka begrenses på vestsiden av Silaelva av den kartlagte, dyrkbare jord, til fjells av vannskillet og mot
    nord til begynnelsen av ura.
  • 4) Fiskeretten i vatnet forbeholdes hovedbruket
  • 5) Rett til fiske med stang i elva (ikke med andre redskaper)
  • 6) Rett til ta støpesand på hovedbruket samt sjøtomt for samtlige bruk som opprettes.
  • 7) Nødvendig veirett til brukene, etter anvisning av hovedbrukets eier
  • 8) Forbeholdes hefte på den frasolgte parsell for oppdemning av Silavatnet til 1,0 meter og videre forbeholdes det adgang til å foreta utbedringer i elveleiet for å lette fiskes opp- og nedstigning.

Fylkesagronom Kristiansen kom nå til Sila, og foretok nødvendige suppleringer av grunnlagsmaterialet for feltet om sommeren og vurderte samtidig Fiskums betingelser som rimelige i sitt brev av 8. juli 1939 til Nordland Landbruksselskap. I hans brev blir det også, på forespørsel fra Albert Bogen, om muligheten til også å legge ut 2 bureisningsbruk på et tilstøtende område i Bogen.     Gården er p.t. bygslet til ham hos godseier Gidske, men er nå tilbudt Bogen for en sum av kr 5.000,-. Agronomen var imidlertid tvilende til at landbruksselskapet i skulle opptre som ”mellommenn” i denne handelen. Annerledes ville det stilt seg dersom Bogen var eier av gården.

Brevet inneholder et D.S. nederst

”Opsitterne i Sila er sterkt interessert i at bureising kan komme i stand. Når der blir flere opsittere i bygden, vil de få egen skolekrets, rikstelefon m.m. D.S.

Lokalt arbeidet en fortsatt med saken, og med å få til den nødvendige dokumentasjon som måtte være til stede før en kunne få finansieringsdekning fra Staten.

Endelig fattet så kommunestyret det nødvendige vedtak om kjøp av feltet til bureising den 15. mars 1940, – altså fire år etter at det første lokale initiativ ble tatt. Men, ennå var det mye som måtte bringes i orden før bureiserne kunne ta fatt med opparbeiding av de enkelte bruk.

Departementet     godkjente kommunens vedtak ved brev av 8. oktober s.å., og kommunen fikk således aksept for å kjøpe bureisingsfeltet m.m. til en sum av kr 4.500,-. Til dekning av kjøpesummen godtok videre departementet samtidig at kommunen tok opp et lån tilsvarende utgiftsdekningen hos Staten, da mot pant i feltet. Lånet skulle tilbakebetales etter hvert som salgsbeløpene for de enkelte parseller går inn og skal i sin helhet være betalt innen utgangen av oktober måned 1945.     Endelig var alle formaliteter brakt i orden. Nå kunne selve opparbeiding av feltet skje, med tildeling til aktuelle brukere.

Lurøy jordstyre fremmet ved brev av 9.juni 1942 anmodning om utbetaling av innvilget lån til kjøp av bureisingsfeltet i Sila. Av kapitalen skulle grunneier Fiskum ha betalt kr 4.080 for den del av eiendommen som var fradelt Silagården til bureisingsfeltet. Etter en del korrespondanse om forskjellige forhold, først og fremst nødvendig pantefrafall for bureisingsfeltet (b.nr.5), gav så Landbruksdepartementet beskjed pr. brev til Finansdepartementet om utbetaling av lån til Lurøy kommune ved herredskassereren på kr 4.500,-. Dermed kunne kommunen gå til innkjøp av området og legge planene for utparsellering og salg til aktuelle brukere. De enkelte brukere skulle kjøpe gårdpartene – 5 i tallet, og innbetalt beløp skulle så gå uavkortet til avdrag på lånet hos Staten.

Bureisingsfeltet utparselleres, opparbeides og tas i bruk.
Av korrespondansen fremgår det at kommunen overførte kjøpesummen for to bruk, til sammen kr 2.300,- fra bureiserne Steinar og Ola Pedersen av 18. mai 1946. Kommunestyret fattet i møte 4.11 s.å. vedtak om å selge de tre resterende ”usolgte” bruk for kr 1000 pr. stk. Det første av disse salg, ble deretter overført staten for bureiser Karles Einmo den 10. juni 1948. For de øvrige to bruk er det ikke funnet ”kjøpedato” for parsellene, men de to siste brukene ble solgt til Johan og Harald Einmo. Sistnevnte fikk i sammenheng med kommunestyrebehandling, kontrakt på bruket for kr 1.000,- i mai 1949. Det er imidlertid på det rene, at de enkelte brukerne nok tok til en tid før det formelle ”kjøpet” med nødvendig overdragelse ble ordnet med kommunen. Lånet med omkostninger ble imidlertid i sin helhet innfridd i Departementet i midten av april 1951, slik at før denne dato var alle brukene blitt ”solgt” i Sila bureisingsfelt. Bureisingsveien i sammenheng med Silafeltet, sto allerede på sakskartet til Lurøy kommunestyret i 1949.

Lurøy kommunale bureisingsnemnd sender den 17. mars 1955 en ferdige oppstilling for den planlagt nydyrking på 57,3 da innen brukene på Sila bureisingsfelt, med oversyn over jordarealet, m.m. på de enkelte bruk. Av oppstillingen fremkommer følgende statusrapport om situasjonen for feltet pr. dato:

Fagertun (26/10)            Eier Karles Einmo            enhetspris pr. da            Omkostninger

Dyrkbar jord                  58,6 da
Dyrka            før 1955    10,2 da                        (med vanlig statstilskott)
Planlagt                        11,3 da                        kr 743,-                    sum kr 8.400,-

Myrset     (26/9)            Eier Harald Einmo               enhetspris pr. da            Omkostninger

Dyrkbar jord                   59,2 da
Dyrka            før 1955    13,5 da                        (med vanlig statstilskott)
Planlagt                        10,4 da                        kr 981,-                   sum kr 10.200,-

Sommerseth     (26/7)  Eier     Ole Pedersen               enhetspris pr. da            Omkostninger
(senere Egil Einmo)

Dyrkbar jord                   53,8 da
Dyrka            før 1955    13,5 da                        (med vanlig statstilskott)
Planlagt                        7,2 da                              kr     764,-                   sum kr 5.500,-

Soleng     (26/8)              Eier     Steinar Pedersen       enhetspris pr. da            Omkostninger

Dyrkbar jord                  78   da
Dyrka            før 1955    13,5 da                        (med vanlig statstilskott)
Planlagt                        18,1 da                        kr 768,-                   sum kr 13.900,-

Vangen     (26/5)            Eier Johan Einmo               enhetspris pr. da            Omkostninger

Dyrkbar jord                    81,2 da
Dyrka                          7,5     da                        (med vanlig statstilskott)
Planlagt                        10,5 da                        kr 825,-                   sum kr 8.500,-

Samla omkostninger for opparbeidelse av de planlagte 57,3 da, skulle av forannevnte komme på kr. 46.500,-. Dette ble nå fremmet som grunnlag for nødvendig statstilskudd til arealenes opparbeidelse som planlagt. Vi ser videre at i løpet av de ti første ”bureisingsår”, var det enkelte bruk blitt oppdyrket med mellom 9,2 % som det minste og 25 % som det meste av den dyrkbare jorda. En generell trend var at de tre brukene på vestsiden av elva hadde fått større andel av sine bruk opparbeidet i løpet av disse første år med slit, enn de på østsiden. Kanskje var det tyngre arealer å opparbeide nettopp på østsiden av elva? Disse to brukene hadde også som vi ser mulighet for større dyrkbare arealer totalt sett, enn brukene på vestsiden.

Nye velferdstilbud lot vente på seg.
Det skulle imidlertid gå ennå mange år med slit, før det enkelte bruk hadde fått opparbeidet bruket som forutsatt i planene for bureisingsfeltet. Det skulle også gå mange år før det ble vei mellom sjøen og de enkelte bruk som forutsatt, og enda lengre til veien mellom Stokkvågen og Sila ble en realitet. Den første del, Stokkvågen – Røytvik sto ferdig først på 70-tallet, mens den siste del – Røytvik – Sila, kom i løpet av siste del av dette tiåret. Men, først ved ”nyveien” som sto ferdig sommeren 1989, fikk Sila og kommunen sin nåværende veiforbindelse. Det gikk også sent med fremføring av strøm til bygda, og den kom hit mange år senere enn for flertallet i kommunen.

I løpet av disse årene har dessverre en stor del av brukenes opprinnelige formål, aktiv jordbruksdrift, ikke lengre aktualitet. Når dette skrives har også den siste av disse fem bureisingsbrukene, det eneste som har vært drevet gjennom to generasjoner, lagt ned det meste av sin gårdsdrift. Det er derfor mye som taler for at gårdsdrift som levevei her nå er over i Sila, mindre enn 60 år etter at arealene ble tatt i bruk.

Med denne oppsummering på hva som skjedde i forkant av selve slitet og historien med å opparbeide seg en heim med livsgrunnlag for fem familier her, vil vi i den påfølgende artikkel kunne lese om hva de som opplevde selve ”bureisingen” minnes fra denne spesielle tiden.

 

Kilder:
Knut Moe: Nordland Landbruksselskap 100 år
Svein Fygle: Kriser og krisestrategier i Nordlands næringsliv 1920- 40;     Rapport NF nr. 3/95
Inge Strand: Problemet Nord-Norge – økonomisk stagnasjon i landsdelen etter 1950; sympton, tiltak og årsaker ; Rapport NF     nr. 3/95
Inge Strand: Gjenreising og ny vekst 1945 – 60; Jubileumsbok for Nordlandsbanken
Olav Randen: Brøyte seg rydning – Bureisingstid og bureisarliv
Møteboka for nemnd for småbruk- og boligbanken i Lurøy (10.7.45 og 12.10.46)
Kommunearkivet, Lurøy

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *