Internt referansenummer: 21.11.2014 – BOK
Kilde:
VANDRING I DET TRONDHJEM SOM SVANT
Asbjørn Lund
Med tegninger av forfatteren
ISBN 82-990636-1-2
Sentrum Trykkeri, Trondheim 1981
Klikk her for å lese en kort «biografi» om Asbjørn Lund

Byens bebyggelse brer seg vestover…

 BYENS BEBYGGELSE BRER SEG VESTOVER LANGS KONGENS GATE

Kongens gate - Geilan-1800

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
I begynnelsen av 1800-årene var det blitt tett med bebyggelse ved Geilan, og kvartalene på nordsiden av den var den rene labyrint av veiter og trange gater.

AV et prospekt fra Kongens gate i begynnelsen av 1800-tallet kan vi se at der på nordsiden av gaten er blitt en lang husrekke, og bak den grodde opp kvartaler gjennomskåret av veiter og trange gater, en labyrint, der folk som var fremmede i strøket helst ikke måtte begi seg inn i, uten ilag med kjentmann. Især ikke etter mørkets frembrudd, for her lusket mange tilrekende lyssky individer, som var til skrekk for bydelens beboere.

Så kom en brann i 1842 og herjet hele området. Den oppsto i Rathegården på Lilleløkken i halvåttetiden om kvelden 22. januar, og i løpet av tolv timer var all bebyggelse mellom Kongens gate og fjorden, Prinsens gate og Krudt-Magasinet på Hospitalstøkken lagt i aske, tre hundre gårder alt i alt, og der sto tre tusen husløse i vinternatten. Hospitalet brente også, men ikke kirken, og for annen gang berget Kommissariegården seg unna en storbrann.

Nye hus oppsto, og gater også, blant annet Sankt Olavs gate og Tordenskiolds gate. Og Hos-pitalsgaten. Den hadde før ildsvåden vært et smalt smug, kalt for Hospitalsveiten, som smøg seg fra Kongens gate ned til Dronningens gate. En Hospitalsgate eksisterte riktignok tidligere også og var navnet på en veit, som nå ble nydøpt for Holstveiten.

ATTER gikk dagene sin vante gang i Geilan, med ganske livlig ferdsel til å være en Trondhjemsgate i den tid, av kjørende, og av gående travlende avsted i sin ærendsgang, og koner med kurv ved arm slo av en liten faddersladder med hverandre, før de hastet videre til matvareinnkjøp, det var nå å skaffe seg det daglige brød hos han baker Krog som bodde like overfor Sygehuset. Kundene mot-tok sine brødvarer gjennom en luke mot gaten, en butikkskikk som vi kan søke langt tilbake i mid-delalderen. Omsetningen gikk nok bra den, og hans svenner hadde hendene fulle, tidlig oppe måtte de være til dagens arbeide, og så gjaldt det å ikke forsove seg da, og de inngikk avtale med vekterne. Lettsovende folk i nabohusene våknet hver natt ved å høre vekterens rop utenfor Krogs Bagerbutikk:

Bakar oho!
Klokken er slagen to!

Og så kunne man legge hodet ned på puten til søvn igjen, veltilfreds ved tanken på morgenens herligduftende rykende ferske brød levert utigjen¬nom bakerbutikkluken. Mens bakerne måtte spret-te ut av sengen og gi seg til å kna deig. Som takk for vekketjenesten mottok vekterne av bakerne en pengeslant hver nyttårsaften, pluss en dram.

KOMMISSARIEGÅRDEN gikk med årene opp i sine sammenføyninger. Vi mener billedlig talt: Østfløyen var ut i forrige århundre blitt en Kongens gate nummer 79, hovedhuset nummer 81 og vestfløyen nummer 83, og de hadde hver sine eiere. En Isak Christiansen kjøpte nummer 83 i 1840-årene, og etter ham ble den kalt for BarIsak-gården. Han nevntes som Bar-Isak på trondhjemsk folkemunne for sitt yrkes skyld, hans geskjeft var å selge til folk granbar som han med hest og kjerre hentet oppi Bymarka. Hva skulle de med granbar? Å, til helgene pleide man å friske opp luften i stuene ved å gulvstrø med granbar, og ellers var det skikk ved begravelser å legge granbar fra husdøren og frem til gaten, til likvognen.

Hver bidige hverdag såes Bar-Isak dra ivei utover Kongens gate med hest og kjerre. For å sanke granbar i Elsterparken? Nei, Kristian Elsters park var ennå ikke vokst opp, det var ikke før i 1870-årene denne beplantningen ble foretatt, og området lå fremdeles som nakne berg. Så Isak måtte nok videre avsted i Bymarka.

Med full granbarlast kjerreskranglet han siden nedover Mørnbakkan. Men Isak møtte fristelser på sin heimferd.

Brennevinssjapper var dukket opp ved Ilevollene, og flere kom til etterhvert og hadde ganske besynderlige navn, Vespen, Perialen, Hommelbolet, Grisetrauet, og vi må anta at iallfall de to siste var folkelige benevnelser som tyder på at de ikke kan ha vært så velrenommerte steder.

Isak syntes de var gode nok for ham.

I det lystigste humør kom han senere kjørende gjennom Kongens gate og det ble ikke det aller minste neddempet ved synet av hans kone som sto i den åpne dør i nummer 83 og lenge hadde biet der, avventende Isaks hjemkomst.

– Kor du ska hen no, Isak! Vil du straks sjå-te å legg bi her å kom dæ inn!

Kunne ikke falle Isak inn. Han var nå så godt i farten, både på den ene og den annen måte at han bare vinket gladelig tilbake til henne i døren og strøk videre, svingte inn i Sankt Olavs gate, og proet på gampen utenfor Svaleredet, skjenkestedet Svaleredet.

Når han omsider vendte hjem, måtte det ha voldt ham adskillig vanskeligheter å komme seg opp den høye utetrappen. Men han fikk vel en sterk og gesvindt håndsrekning til det.

Isak på sleden

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
Vil du straks sjå-te å legg bi her å kom-dæ inn, Isak! ropte hans kone som sto i døren. Men Isak var nå så godt i farten både på den ene og den annen måte, at han bare vinket gladelig til henne og strøk videre.

ÅRENE gikk, Isak døde. Huset ble bestemt å skulle rives, og en senhøstes dag i 1884, rasertes Bar-Isak-Gården. Et høyt plankegjerde kom opp som en Kongens gate nummer 83, og et nytt år-hundreskifte skred forbi den reduserte Kommissariegård.

Geilan var forlengst blitt en «Kongens gate» også på folkemunne, neppe noen sa Geilan mer. Skanseporten var forsvunnet, i 1858, og den tidligere forstad Ihlen fastknytt’et til by. Et Omnibus-Selskab, opprettet i mai 1893, hadde sine hestekjøretøy i kvartersrute mellom Voldsminde og Ihlevoldene. Sommeren 1897 var der en større folkebevegelse gjennom Kongens gate, for da feiret Trondhjem 900-års jubileum, og to svære portaler viste vei inn til Ihlevoldene, jubileets festplass. Den sommeren var det nok dem som titt og ofte festet tri heile dagar tilendes, før de søkte seng og hvile, samle krefter så de kunne ta fatt påny. Ellers var det mangt annet som trakk folk til den vestlige bydel, først og fremst Hjorten naturligvis, og sommersøndagene kunne den forhenværende Kommissariegårds vinduer skue ned på trondhjemmere som spaserte utover til Bastionen, Hoved-Vagten Kongens gate 97, dit Brigademusikken, senere kalt for Divisjonsmusikken, marsjerte under taktfast spill, for å holde konsert til trondhjemmeres ørenslyst.

Kommissariegården — akk, det var ikke stort levnet av den: Østfløyen ombygget, hele den vestlige del bortskaffet, og slik redusert i sin lengdeutfoldelse skilte det gjenstående seg ikke så særlig ut fra andre trondhjemske trehus, og en stanser sin labbegang ved fotografen som befinner seg på vår tegning en dag like før århundreskiftet og spør: Ka det e som e så fint med det-der huset da, at det ska fottograferast? Et heilt alminnelig utsjåandes trehus? Fotografen svarer under sitt sorte klede at alminnelig og alminnelig jomfru Blom — det er et barokkhus av italiensk type og et såkalt dobbeltromhus, og forøvrig er det den eneste gjenværende våning fra før storbrannen i 1681, så noe alminnelig hus er det såmenn ikke — klikk! sa det, og der var det foreviget, samt de spaserende, og vi begir oss med dem til Bastionen, der Brigade musikerne har tatt oppstilling bak notestativ, diri-genten hever taktstokken og utover den gamle gate klinger kjente og kjære melodier, Wiener-valser og ouvertyrer, Leonore, Figaro og Rosa-munde…

SÅ ble det slutt med Kongens gate som promenadestrøk, Brigademusikken henla sine populær-konserter til paviljongen lengst øst i Kongens gate, ved det gamle Rådhus. Trikkespor hadde linjert opp «hæstgata», og en dag i 1901 skranglet den første trondhjemske trikk ivei fra Buran og til Ilevollene, der endeholdeplassen var, ved Sten-bergets fot.

Kommissariegårdens hovedbygning lå standhaf tig enda mange år. Men en trist kveld sist i oktober 1959 fattet Trondhjems Bystyre beslutning om å kjøpe Kommissariegården, for nedriving. Det skjedde i 1961, og det ble ingen etterfølgende gjenreisning av den på Sverresborg, eller lagring, med henblikk på oppførelse i det påtenkte «Gamle Bykvartal» øst i Erling Skakkes gate.

Og dette ble sic transit for et tidligere pale i det gamle Geilan.

Men som vi står her ved Hospitalskinken reiser Kommissariegården seg igjen, for vårt indre syn. Ja, vi ser for oss hele den vestlige del av Kongens gate slik den var før biler eksoserte seg gjennom den. Dengang man satt på de høye utetrappers benker og hygget seg om sommeraftnene, husherren med sin pipe og de damer med sitt strikketøy og hekleri, mens man passiarte og iblant vekslet ord med nabotrappens folk.

Så kommer høstens kjølige kvelder, man må fortrekke herfra og inn i de lune stuer, og det blir vinter, sne dekker utetrapper og benker. Gjenskinn av lys faller på dem, da døren åpnes, et par unge damer trer ut, tripper nedover trappetrinnene, med skøyter under arm og muffe foran barm, skritter frem til Kalvskindsgaten og oppover den til Museumsplass, til skøytebanen på Museumsplass.

KommisariegårdenII

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
Den forhenværende Kommissariegården skuer ned på promenerende som skal til Bastionen, Hoved-Vagten, Kongens gate 97, der Brigademusikken skal holde konsert til trondhjemmeres ørenslyst.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *