Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

Confetti

 

For en 45-50 år siden hadde vi i vår lille by hverken radio eller grammofon, ikke fotball, ikke tennis, ikke auto¬mobiler, ikke sykler, ikke flyvemaskiner, ikke jernbane, knapt nok telefon.

Vi hadde heller ikke eletrisk lys, hverken i hjem eller gate, kun parafinlamper og stearin.

Her var heller ikke socialistparti, arbeiderparti, edruelighetsparti eller huseierforening.

På den politiske arena tumlet kun to gladiatorer: venstre og høire. Men for en kamp!

Hvem husker ikke Arctander, Tambs, Krigskommissær Jacobsen, Mathias Odberg, Bertram Steen og boktrykker Schmidt med deres glødende iver for sitt parti.

Vi guttær holdt med så den ene, så den åmen, og vi tok ikke politiske hensyn i utøvelsen av vårt kall: å flye op til den eller den spiss innen partiet under valg, for å kunngjøre at nå måtte Di komme, for nå var de snart på R i opropet der nede i Festiviteten.

Det kunde være både 10 og 25 øre i kommission for hver ekspress.

En gang eller to om året blev byen besøkt av et eller annet dansk provins-skuespillerselskap, ofte medbringende egne scenedekorasjoner, f. eks. til «Vasantasena». Ellers nøide man sig med det overdådige materiale som det herværende Thalias tempel kunde fremtryllet ti fordringene var ikke store, og det skulde ikke så svært meget til for å vekke illusjonen.

Bjørnetrekkere, liredreiere, gjøglere og tyske musikanter drog nu og da gjennem byens gater…

Men ellers var Larvik et rolig og fredelig sted, med arbeide fra årle morgen til sildig aften, med sommerens sol og lyse kveld, med vinterens svære sne og blinkende is på fjord og alle vann.

Man la sig og man stod op med solen, vår og sommer, og man unte sig vel ved høst- og vintertid en liten mørkningstime i kakkelovnskroken, hvor man stekte epler på gloen, og fortalte selsomme historier, inntil parafinlampen blev pusset, og tendt og man atter tok fatt på arbeidet: denne gang hjemmets mangeartede industri. — Karding og spinding og vevning var den gang ikke en motesak, men livets hårde nødvendighet.

År om annet blev det dog arrangert aftenunderholdning ved stedlige krefter, og det er tre slike begivenheter som jeg særlig erindrer:

Et teaterstykke, hvor seterjenten Lilla Paaske henrev publikum med sin skjønne sang, og hvor studentene provisor Rørdam og disponent, kontorist H. J. Olsen streifet om med sine botanikkasser og hvor organist Oscar Hansen som lensmann Østmo håndhevet justisen i bygden.

Et høstmarked, hvor omtrent alle rum i Festiviteten, var tatt i kunstens tjeneste: Formannskapslokalet var omdannet til karusell. Dennes topp var festet til en dreibar skive i taket, og dens vegger gikk ned til en centimeter fra gul¬vet, så at karusellen kunde sveve fritt Den hadde tett tak og vegger og på disse siste var prentet lokal poesi, f. eks.:

Aas sælger Klæder
og Marja har Sild,
Hansen oss glæder
med nydelig Spil.

Dannels Blomsterpotter
bliver viden sendt;
P. A. på Bryggen
er meget bekjendt.

Inne i karusellhylsteret var plasert stoler for det reiselystne publikum, og når det blev fullt hus lød bjellen: Veggene gikk! Og publikum kjørte frem gjennem strålefryd.

I rommet mellem formannskapslokalet og hovedsalen var restaurasjon. Her residerte Mor Rundholmen: sagbrukseier Emil Berg med sine to unge, slanke jomfruer: Edv. Hagtvedt og Harald Evensen (på Bugge-saga). Dessuten var engagert snibelkledte kelnere med nummerskilt i knapphullet. En av dem var fotograf Hansen.

Og Hjalm. Schøyen og telegrafist Pedersen underholdt med fremragende citherspill.

På scenen optrådte bl. a. bajasene professor, arkitekt Andreas Bugge og spaniolen Salacin (ved Verket) i nogen vanskelige nummer.

Et annet år innbød Cirkus Turnhopsky de ærede herskaber til stor gala og eliteforestilling i Arbeiderforeningens lokale. Akrobatene tannlæge Schanche og bankbokholder Johnsen, og kontorist Edv. Eriksen gjorde kjempeslengen i svingstangen og snekkersvenn Lars – – – – – (?) hos Engelstad (?) var som sedvanlig praktfull i barren. Anton Eriksen fremførte sig i sin papphest i den høiere skole, og Chr. Fossum skilte sig på en utmerket måte fra sitt krevende nummer som kunstberiderske.

Men siden jeg nu er inne på disse ting, så la mig likesågodt ta med det sjeldne og igrunnen lærerike besøk av dahomeyanerne, virkelige, vaskeekte negre.

Vi fikk føling med dem allerede ved deres ankomst, som falt inn akkurat idet vi gikk fra skolen den dagen.

Det var visst 12-15 stykker av dem, kvinner og menn, samt deres impressario, moderne kledt, med floss og gullarmbånd.

Allerede det at de kvinnelige tilreisende elegant og sikkert bar sin bagasje på det krøllete hode var egnet til å imponere. Tenk, hvad der vilde skje i selve Festiviteten, hvor de skulde danse sine krigsdanser, og forøvrig ha sitt tilhold!

De hadde overfylt hus. Når de ikke optrådte på krigsskueplassen blandet de sig med pulikum nede i salen, der de også inntok sine primitive måltider.

Det var ikke den mobile jente og gutt i Larviks by som ikke var tilskuer til all denne herlighet. Selv Thomas, som hadde spjelket ben nettop da, blev båret ned til forestillingen på en pute! — for ikke siden å måtte stå tilbake for dem som hadde sett dem.

Kan noen ennu erindre den lille, vevre frøken Singaddi? Eller den charmerende, høireiste kriger Allomo?

Ja, dette var i en tid da omtrent alle mennesker var tilfreds og levet lykkelig med sitt. En tid da alle hadde noget å gjøre, da det lede spøkelse arbeidsløsheten sjelden viste sitt grinende ansikt.

Jeg må her tenke på Kal-Erik. Han var under merkantil utvikling hos agent Carl Nielsen, kaffebrenderi, krydderier m. m.

–    Å har du i lønn der da? spurte jeg.
–    Jeg har fem kroner måen — og kontoristlæra, sa Kal-Erik, synlig tilfreds med sine kår.

Han var iallfall stadig munter og kvikk, og enestående som klown og ekvilibrist ved våre stadig gjentatte cirkusforestillinger rundt omkring i vedskjulene.

Men det flotteste cirkusset vårt var hos Sliprihansen: Lysthuset var arena; tilskuerne satt utenfor, men det betalende publikum var plassert så tett inntil, at det kunde ha det beste innblikk i mysteriene, — gjennem sprinklene…