Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

 

Da årslønna var 41 kroner og 60 øre

(Bildet er kun et illustrasjonsbilde)

– Far og mor ekteviddes sommeren 1874. De fikk slite hardt. Graset på vollene visnet, uår og pengelause tider gikk hånd i hånd. Om sommeren var kreaturene på stølen. En dag i uka måtte mine foreldre bære ned smør og mjølk. Om vinteren dro de store lass etter høyvegen.

Far fortalte også om sein vår og snø som lå ut juni, særlig i solløse avdaler. Det var ingen tele i bakken, så heggen sto i snøfonnene og blomstret.

Han var et arbeidsjern, far. Han gikk trøyelaus og kippskodd og hadde spart en del penger før han vigdes. Det første året bodde de på Almelia. I 1876 drev de gården Skjeggestad, der de tok hånd om to morlause unger. Spareslantene strøk avsted som på ravnevinger. Mor og far var atter på flyttefot. De kom til Felle Eikeland, og fikk en plass der. Men gleden varte ikke lenge. Ny oppsigelse, ny fortvilelse. Atter gikk de med flytte-børa over skuldrene og huskatten mjauende bak seg. Slik kom de til Vestigard i Negardsskogene.

Far var den første som planta jordbær, rabarbra og frukttrær der oppe. Flere naboer fikk avleggere av morell- og kirsebærtrær av ham.

Våren 1888 begynte de å bryte stein og røtter i jorda oppe i Austigard, og om høsten flyttet de inn på sin sjøleide plass Aasen. De var trøtte og kjente slitets mothaker helt inn i beinmargen. Mor Hege kokte knekk en kveld, kom ut i steinrøysa og la et par godklumper i arbeidskloa til far. Slik satt de og sugde av den brune godheta og svelget sin uro.

I året 1890, jeg tror det var da, ble det åpnet postrute Tveitsund – Felle. Den første postmannen het Tjostov H. Golid. Etter ham overtok far, det var vel i 1894. Han gikk til Tveitsund om fredagen og kom tilbake med postbøra sent på lørdagen. Så mye post var det nok ikke, helst noen aviser. Norge hadde bare to politiske partier den gangen. Jeg husker far bar venstreavisa «Folkerøsten» og høyrebladet «Framskritt» i sin venstre neve. Begge avisene ble trykket i Skien. Ellers var det noen pakker og ukeblader, «Ukens nytt». Jeg husker også at far fikk ny postskreppe av tjukt svart lær. Den hadde tre rom og et stort lokk som rakk ned over sidene. Den var dekorert med et blankt posthornmerke, var vanntett og langt bedre enn den gamle slitte sekken, men tyngre å bære.

Om kvelden før postdagen husker jeg at naboer og bygdefolk kom med kjøpelister som far måtte handle varer etter og bære tilbake: kvartruller, kaffe, sukker, parafinkanner, merkeøkser, ja, alt mellom himmel og jord. Det ble den tyngste børa. Vegen tur-retur over heia var nesten seks mil.

Langs postgangsvegen var det forholdsvis stor trafikk av all slags ferdefolk. Det pågikk mye skogarbeid, tøm¬merfløting, foruten at anleggsvirksomheten var kommet i gang. Derfor møtte far både hoggere, rallare og flere fantefølger, skreppekremmere og driftekarer.

Lønna for postbæringa, som tok to hele ukedager i godvær og tre, fire i styggvær, var 40 øre dagen de første åra. Det utgjorde en samlet årslønn på 41 kroner og 60 øre for far. Derfor vil kanskje den nye generasjon bedre forstå hvorfor kvinnfolka kardet, spant og vevde, hvorfor sko og alt annet nødvendig ble laga hjemme. Kanskje også noen og hver bedre kan skjønne hvorfor folket fra Fellegrenda sparket av seg trebånnene ved foten av Tresko-fjellet. Jo, alt var for å spare. Enkelte bar som regel skoa i ryggsekken, for det betydde blodslit å skaffe nytt.

Seinere fikk far høyere lønn. Da tjente han 52 kroner pr. år. Jeg glømmer aldri da han kom langs vegen med skreppa og en parafinkanne i hver neve. Han måtte sette fra seg kannene på hvert eneste sted for å få tak i posten. Uniforma lukta parafin og var grå av støv. Han hadde postgangen som en «lettjent» attåtnæring.

Såmund tenker og er taus. Han undres over framstegene og synes at tida er så mye lettere nå. Enda mangler det mye. Verst er nok den skrale kontakten mellom folk. Ingen har liksom tid nå. Men det er like-fullt folka som styrer tida. Han grunner lenge, finner ikke noe råd å gi, bare kikker på nevene sine.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *