Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

Da bjørnene huserte på Hånnåsetra

Ved Peder Sæther

På sørsia av Selbusjøen, et stykke utafor Renå, ligger en enslig gård som heter Hånnå, og oppå marka sør for Hånnå ligger Hån-n åvolden.

Nå er Hånnå øde og forlatt av mennesker, men da denne hending inntraff, bodde det på gården en mann som hette Bersvend Hånnå.

Traktene omkring Hånnåvollen var et yndet tilholdssted for bjørn i den tid, og som regel hadde folk sin fulle hyre med å passe kreaturene, så ikke bjørnen tok dem.

Far min var gjeter på Hånnåvollen i to somrer, i 1867 og 1868, men begge disse somrene var det ikke bjørn innpå vollen en eneste gang. Grunnen til at den holdt seg såpass på avstand, var ganske sikkert den at de hadde en meget skarp og bister hund med på setra. Men to år før, somrene 1865 og 66, var en fetter av min far gjeter på Hånnåvollen. Han het Haldo Leikvold, eller Haldo Oksdala, som de i daglig tale kalte ham. Begge disse somrene hadde de et, svært strev med å berge seg for bjørnen. De hadde hund med da også, en stor svær en. Men denne hunden var det likesom ikke noe bevendt med, så bjørnen hadde lite eller ingen respekt for den.

En mørk natt høsten 1866, litt før de skulle flytte heim, kom en stor bjørn luskende innpå vollen. Det første den tok fatt på, var skigarden, som den rev en bra åpning i. Så rusla den bort til fjøset og kløv oppå taket. Der daska den istykker de tykke bordene så flisene før. Da den hadde fått til en dugelig åpning, smøg den forlabbene og overkroppen gjennom hullet, og så satte den klørne inn på begge sider av ryggbeinet på bjellekua, som sto bundet nede i fjøset. Det var ei stor ku, som skulle kalve om noen uker. Bjørnen løfta kua opp under takåsene, men lenger kom den ikke, for åpningen i taket var ikke stor nok. Da den ble klar over dette, satte den kua pent og pyntelig ned i båsen igjen. Så grep den tak i ei stor årsgammel kvige, som sto i båsen attmed. Den løfta kviga, så halsbandet røk som det skulle vært snelltråd, og så slet den kviga opp gjennom taket, så det satt igjen kjøtt og store skinnstykker på bordendene. Da den hadde fått henne ned på vollen, tok den henne i fanget og bar henne et lite stykke bortom skigarden. Der slo den kviga ihjel og holdt stort kallas. Morgenen etter fant setertausa og gjetergutten kviga, eller rettere sagt, det som var igjen av den, for bjørnen hadde spist opp nesten tredjeparten.

Setertausa sendte senere på formiddagen gjestergutten sørover marka til en voll, der hun visste at det lå to karer på vedhogst. Disse karene fulgte gjeteren tilbake til Hånnåvollen, og der tok de og avlivet bjellekua. Den hadde fått slik medfart av bjørnen natta før at den ikke kunne leve lenger.

Det var ikke alltid bare moro å være gjetergutt og setertaus i de tider.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *