Internt referansenummer: 21.11.2014 – BOK
Kilde:
VANDRING I DET TRONDHJEM SOM SVANT
Asbjørn Lund
Med tegninger av forfatteren
ISBN 82-990636-1-2
Sentrum Trykkeri, Trondheim 1981
Klikk her for å lese en kort «biografi» om Asbjørn Lund

 

Da Kongens gate kaltes for Geilan…

 

DA KONGENS GATE KALTES FOR GEILAN OG VAR KUTRAKK OG KONGELIG INNFARTSVEI TIL TRONDHJEM…

Kongens gate - Geilan

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
Kongens gate var engang et kutråkk, og en kongelig innfartsvei til vår by, med skigard på hver side, en geile, og Geilan, eller Ytter-Geilan, ble den kalt.

NIDARNESSETS åpenbarelse skjedde ikke jevnt, landhevningen tok seg en stans iblant. Da strandlinjen var veket ned til Kongens gate, holdt den seg der en tid og avsatte en mel, som ennå idag kan påpekes vest i Kongens gate: Den nordlige sides husrekke ligger på et lavere grunnlag enn den sydlige sides bygninger, som hviler på melen fra dengang fjordens bølger skyllet innover Kongens gate. Så trakk strandlinjen seg videre tilbake og langs den forhenværende fjordmel ble der med tiden et veifar, Geilan, tilknyttet middelalderbyens streder og almenninger.

En av dem var Øvre Almenning, som gikk der hvor Schjoldagerveiten senere fikk sin trase. Øvre Almenning bega seg så over vår Søndre gate (vi kunne gjerne ha sagt under) og passerte Grego-riuskirkens gravplasser. Videre over tomten til «Adresseavisens gaard», Søndre gate 4, krysset Apotekerveiten (Langstreti) og krøkte seg deretter bortigjennom Westermannsveiten, og idet den gikk tvers over Nordre inn i Sommerveiten overskred den vestgrensen for Trondhjems tett-bebyggelse. Dreide sydvest — og ble ett med Geilan, som ville ta seg en tur på landet sammen med trondhjemske klovdyr.

Med «geile» forståes et ferdatråkk med skigard på hver side, for å hindre vandrende bølinger å begi seg på avveier til åkrer og slåtteenger, og det var gjennom Geilan at buskapen til byens borgere luntet avsted til Bymarks beitemarker.

Så brant Trondhjem i 1681 og Cicignon nyregulerte den. På bykartet fikk Geilan navnet Kongens Gade, og trondhjemmerne sa at: Det-der va no og et påfuinn, å kaill jeilan for Kångens gate, for det e da inga gat, det! Det hadde de såmenn rett i, en «gate» betinget jo bebyggelse ved seg, og det var heller smått bevendt med det ved Geilan. En Kongens vei kunne man nok ha navnet den, for det var gjennom Geilan at danskekongene dro når de besøkte vår by.

Nei, det var lite med hus ved Geilan.

DER lå nå, på nordsiden, og litt unna veifaret, det eldgamle Hospitalet og Hospitalskirken, og et ti-år før Geilan fikk det offisielle navn Kongens Gade, kom der opp et hus på den tidligere fjord-melen på sydsiden, og det var det eneste som var å se der. Men til gjengjeld noe til stasbygning, og den ble kalt for Kommissariegården, fordi det var en kommissarius som hadde latt den bygge.

Ja, han var toldforvalter også og het Peder Christophersen Tønder, født i 1641. I slutten av 1660-årene oppholdt han seg i Frankrike, og ettersom han interesserte seg særdeles for haveanlegg, besøkte han flittig blant annet de storartede parker i Paris og omegn, ved Palais Royal, ved Louvre og Luxembourg, Palais d’Orleans og ved St. Germain, Fontainebleau og Versailles. Han stiftet da bekjentskap med en gartnermester Christian Hanssen, fra Flensburg. Tønder fortalte at han hadde til hensikt å anlegge en større have ved et pale han aktet å bygge i Trondhjem og han var nå på utkikk etter en gartnermann som var habil til å påta seg et sådant planerarbeide, for hjemme i Norge ville han neppe kunne finne noen som var det.

— Å nei, ristet Hanssen på hodet, enig med Tønder i det, hverken i Danmark eller i Norge var det vel noen kyndig mann uti havekonst, og Hanssen syntes han måtte benytte anledningen til å fremheve sin fortreffelighet i så måte — og la oss bruke hans egne ord, slik han satte dem på trykk i sin bok «Horticultura» han utga noen år senere: Jeg kand med Sandhed sige, at jeg vel haver giort mig meere Umage, ja travalleret meere end nogen af alle de Gardener i Danmark eller Norge, paa fremmede Stæder, og haver jeg (foruden i Hans Kongl. Majests. Høyfyrstelige Fru Moders Høyloflig Sal. Ihukommelses Lyst-Have ved Amalienbbrg, hvor jeg min Konst først lærdt haver) tient i fire Høyfyrstelige Lyst-Haver i Tydskland, derforuden besøkt de fleste Chur- og Førsters, Grevers og Rigs-Stæders beste Haver — Mens herforuden tient i Hans Kongl. Majestæts av Frankriges beste Lyst-Have ved Louvre, kaldes Tuilleries…

Se dette måtte vel være den rette gartnermann for Tønder!

Hanssen sa seg villig til å bli det, og således kom han til Trondhjem nyåret 1670 sammen med. Tønder, som var blitt utnevnt til toller og kommissarius i vår by, og Hanssen tok fatt på å anlegge haven ved paleet Tønder lot oppføre ved Geilan. Hovedbygningen, som var 24 alen lang (ca. 15 meter) og 12 alen bred, strakte ut fra seg to lange en-etasjes armer, hver 48 alen lang, som endte i en «hånd», en paviljong, og hele komplekset ruvet godt der det lå på strandmelen fra forhistorisk tid. En del av vestfløyen sto inntil 1884 og gikk under navnet Bar-Isak-gården. Denne hadde da to inngangsdører, med høye trapper opp fra gaten. Det er lite trolig at de kan ha vært der til å begynne med, ut fra det syn at de ville ha virket arkitektonisk noe uheldig for fasadens helhet. Fløyene har nok hatt sine innganger fra gårdsplassen. Sannsynligvis var de tildels bolig for tjenestefolkene og husvære for gartnermester Christian Hanssen, som vel sørget for vedlikeholdet av haven. Bak vestfløyen var stall med låve og bak østfløyen lå blant annet et rommelig vognskjul og lenger inne på gårdsplassen et stabbur. Den øvrige del av tomten utgjordes av den seks mål store have.

JO det var sannelig en stasgård — og neppe hadde kommissarius Tønder fått den ferdig, så reiste han fra hele stasen! Dro nordover i 1675 og kjøpte Dønnes gods. Han beholdt imidlertid sin eiendom i Trondhjem. Takket være sin avsidesliggenhet fra by unnslapp den brannen som i 1681 la Trondhjems middelalderby i aske.

Det gikk ikke særlig raskt med gjenoppstandelsen, så da generalløytnant Johan Wibe kom hit i februar 1683, som nyutnevnt Trondhjems Kommandant, øverstbefalende i det nordenfjelske, fant han slett ingen kommandantbolig å tre inn i. Den hadde ligget på tomten der Stiftsgården senere kom opp og var ennå ikke blitt gjenreist. Og var det noe annet hus såpass herskapelig at en Trondhjems Kommandant anså det verdig for seg? Jo, Kommissariegården! Den leide Wibe, og han trivdes vel bra der, mens han ventet på å få bygd seg hus på Stiftsgårdstomten.

Men forinnen det skulle Trondhjem ha kongebesøk, sommeren 1685, og Wibe visste ingen annen råd enn å la Christian V få ta tiltakke med husvære i Kommissariegården.

— Ja, e itj dein bra nok, da! sa trondhjemmerne.

Skulle vel mene det, nikket Christian Hanssen, gartnermesteren, som nå i 1685 var blitt Trondhjems Planermester. Det var hans offisielle tittel, men trondhjemmerne kalte ham kun for Christian Gartner. Hain Krestjan Gartner, sa de og utelot både Hanssen og planermester. Idag ville vi vel ha benevnt ham som bygartner, men stillingen innebar at han også hadde med gatestellet å gjøre, og han fikk meget å stå i med, disse uker før kongebesøket. Av Wibe ble han overlatt femti soldater til arbeidshjelp, likevel gikk det smått med å gjøre alt istand, for skjønt fire år var hen-gått siden den store ildsvåde, gapte fremdeles branntomter rundtom i byen, og få dager før kongen var ventendes, ga en parykkopprevet magistratpresident beskjed om at kjellerhullene iallfall på de mest åpenlyse branntomter måtte gjenfylles med grus og jord.

Ja, der rådet en febrilsk travelhet i vår by de junidager i 1685 og en forventningsfull stemning blant folk, for en konge var det jo ytterst sjelden de fikk skue. Han bar nok på en forventning i sitt hjerte statsfangen Griffenfeld på Munkholmen også. Fem år hadde han tilbragt her, og ville nå kongen vise seg nådig og la ham slippe ut av fangenskapet?

Den tyvende juni opprant.

Innover Geilan kommer de kongelige kjøretøy, stanser ved Kommissariegården, og Christian V, enevoldskonge av Guds Nåde, stiger ut av sin vogn, går opp trappen med sitt følge og inn i huset. Han synes vel tilfreds med denne «kongebolig», og kommandant Wibe viser ham den frie utsikt man har fra vinduene, man kunne se like utover til Munkholmen.

På dens voller sto just en og forfrisket seg med sin daglige rasjon sjøluft, livsfangen Peder Schu-macher Griffenfeld. Engang hadde han vært Christian V’s gode rådgiver og nydt hans gunst. Kongen gjorde ham til rikskansler og adlet ham til greve av Tønsberg, med tilnavnet Griffenfeld. Alle statssaker tok han hånd om, og høyadelige ved hoffet så med forbitrelse på den makt han hadde oppnådd. De smed sitt renkespill og rettet de groveste anklager mot ham. Han ble stillet for domstol, dømt til døden som høyforræder, og han lå allerede på kne foran blokken og bøddelen skulle hugge til, da kongens adjutant ropte: Pardon! I Kongens navn! Han var blitt benådet til livs-varig fangenskap. Etter fire års fengsel i København ble han i 1680 ført til Munkholmen.

Skulle det ikke behage Majesteten, nå da han var kommet til Trondhjem, å reise dit ut til Munkholmen, rekke Griffenfeld hånden og gi ham ytterligere benådning, forkynne ham friheten?

KONGEN snudde seg fra vinduet.

Forfrisket av frukt og vin bega han seg ut i haven, med Christian Hanssen som cicerone. Stolt viste han kongen haveanlegget han hadde vært mester for og måtte fortelle at han i sin tid hadde vært ansatt ved den kongelige lysthave ved Amalienborg. For ti år siden, i 1675, hadde han skaffet seg enerett til salg av urter, som byens innvånere kjøpte meget av, de hadde forstand på dette gode. Var de da et sådant gode? smilte kongen. Det lot Hanssen majesteten selv få avgjøre. En dag serverte han kongen en rett sammensatt av forskjellige urter, og de skulle være særdeles bra for sunnheten, sa Hanssen. Det var de kanskje, men om kongen fant retten så velsmakende, foreligger der ingen majestetsbemerkning om.

Kongen vandret rundt i byen, som var bare såvidt halvt gjenreist etter brannen, og han beså Christiansten, som var blitt ferdigbygget året forut, og ville han ikke også inspisere Munkholmen? Nei, han ville se hverken Munkholmen eller Griffenfeld, kongen var nådeløs mot sin forhenværende yndling og aktet ikke løslate ham. Sa takk for seg til kommandant Wibe, forlot Trondhjem, og Wibe kunne atter ta sin leiede Kommissariegård i full besittelse. Så lenge varte ikke det, i 1688 oppsa han leieforholdet med Tønder og flyttet inn i den nyreiste kommandantbolig i Munkegaten, der Stiftsgården sidenhen skulle bli oppført.

SKJØNT Tønder nå var bosatt på Dønnes i Nordland, solgte han ikke sin Kommissariegård, men holdt fast ved eiendommen. Hvor standhaftig den motsto storstormen i 1689, det vites ikke: En Storm udaf Vest som Gud af sin Næve udsendte, for å sitere trondhjemsdikteren Markus Karsten-sen Volquartz. Og en annen skriver: Synderlig Anno 1689 imellem den 11. og 12. December, da det forskrækkelige Guds Veyr var, som begyndtes Klokken 10 Slet om Aftenen, og endtes imod Klokken 2 efter Midnat, da baade Trundhiems Domkirkes Taarn, Hospitalets, Lade-Kirkes om-blestes. Foruten en rekke andre kirketårn i det ganske Trøndelag. Det måtte sannelig ha vært noe til storm og det var vel mulig at heller ikke Kommissariegården slapp unna overlast, men fikk skor-stenspiper veltet og vinduer innknust. Nå, reparasjonens bekostning var jo bare småtterier for en velstående herr Tønder til Dønnes. I 1691 ble han utnevnt til amtmann i Nordland og i det embede døde han tre år etter, 53 år gammel.

Brorsønnen, Arnoldus Tønder, arvet Dønnesgodset, og Kommissariegården. En trondhjemstradisjon vil ha det til at gården nå ble leiet, eller kom i eie, til lagmann Peter Dreyer, som var en gammel venn av Griffenfeld, fra hans velmakts tid. Griffenfeld, som i 1698 fikk friheten tilbake etter atten års fangenskap på Munkholmen og ifølge en kilde nå tok bopel hos en madame Kyhn, har vel da jevnlig besøkt sin venn Dreyer, spasert med ham i den vakre have og talt om svunne dager. Ja, kanskje har Griffenfeld for en kortere tid losjert hos ham. Isåfall blir det mer forståelig at man har lagt Griffenfelds navn på gaten som går fra den forhenværende Kommissariegårdens tomt, fra Erling Skakkes gate og til Elvegaten. Kun ett år forundtes det Griffenfeld å leve som fri mann, hans helse var nedbrutt etter det lange fengselsopphold, han døde i 1699, samme år som Christian V.

Kommisariegården

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
I ensom opphøyethet lå Kommissariegården på den tidligere fjordmel i Kongens gate.

I ENSOM opphøyethet lå Kommissariegården på den tidligere fjordmel, ingen andre hus var å se på denne side av det gamle veifar Geilan, fra Smedbakken og til Skanseporten.

Ikke før i 1730-årene.

Da begynte det å bli mer bebyggelse der. I 1736 solgtes en del av Kommissariegårdens vestfløy til Trondhjems Tugt og Værks-Huus. Ifølge en brann-takstprotokoll fra 1766 var eiendommens grunn da blitt redusert, til en lengde på 54 meter mot Kongens gate, opprinnelig hadde den vært 75 meter. Utstrekningen mot syd var, som før, 70 meter, hvorav haven opptok mesteparten. Gården var på den tid i eie til enken etter borgermester Hans Hagerup, madame Anna, født Kiembler. Fra henne vandrer vi inn i et nytt århundre, det nittende, og Kommissariegården er ikke mer så enestående. Foruten Trondhjems Tugt og Værks-Huus er, blant andre bygninger, Thomas Angells Stuer kommet opp, og mer bebyggelse var det blitt også på den annen side av Geilan.

Kongens gate - Geilan-1800

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
I begynnelsen av 1800-årene var det blitt tett med bebyggelse ved Geilan, og kvartalene på nordsiden av den var den rene labyrint av veiter og trange gater.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *