Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Da siste bjørnen ble skutt i Malvik

Nedskrevet av Peder Sæther

 

Kaptein Færan var også denne høsten i Trøndelag på bjørnejakt, og han bodde som vanlig på Jervan.

Det var sent på høsten og snøen kunne komme når som helst.

Kapteinen hadde lenge snakka om at han snart skulle reise, men han visste at det fantes bjørn i traktene derute, og derfor ble han så lenge som mulig.

Færan var en meget flink jeger, og han hadde 2 fine jaktrifler av noe grovt kaliber. Petter Granås fra Malvik, som den gang tjente på Jervan, fulgte kapteinen på jakt nesten bestandig.

Granås fortalte meg at Færan var en ualminnelig god skytter, og han brukte eksplosive kuler allerede den gang.

Når han hadde felt en bjørn og gitt den «skallskottet», som de sier på jegerspråket, og de etter at bjørnen var død, tok i det ene øret og løfta på bjørnens hode, da var det som de rista en saltsekk, fortalte Petter.

Lørdag morgen drog de til skogs i grålysningen. Det var disig vær med vestavind. De hadde vinden på høyre side, og det var heller ikke bra. De hadde gått en halv times tid. Da begynte hundene å oppføre seg litt underlig. De ville på død og liv tilbake i den retning de var kommet.

Da smilte kapteinen. Han snudde om og gikk tilbake, svinga så i vestlig retning, senere dreide han rett mot syd til han kom til et høydedrag, der han hadde god utsikt. Der bandt han hundene til ei gran og la seg på en tuve med riflene foran seg.

Om ei stund small et skudd. Da kapteinen hadde skutt, sprang han opp og løste hundene, og så bar det i vei i svær fart oppover mot Jervfjellet. Ei tid etter gikk ennå et skudd. Da Petter Granås nådde etter, satt kapteinen på ei tuve og så riktig fornøyet ut. «Stor bjørn», sa han.

Da Petter kom opp på høyden, fikk også han se bjørnen. Den satt på enden ved siden av en stor furustubbe. Flere ganger prøvde den å komme seg på beina, men hver gang datt den nedpå igjen. Da hundene ble for nærgående, langa den ut noen fryktelige slag, men den traff ingen av dem. De hadde vært i kast med bjørn før. Bjørnen merka nå at kreftene minka, og i raseri gikk den løs på furustubben, som den flekket store stykker av og kasta høyt opp i lufta.

Omsider ble den roligere, og så rulla den over på sida og ble liggende stille.

Kaptein Færan rusla nå nærmere og sto litt og funderte. Så gikk han bort til bjørnen og gav den skallskottet. «Stor bjørn,» sa han. Og det var virkelig en stor bjørn. Det var ei veldig binne. Den hadde sikkert mange småfe på samvittigheten.

Jegeren rusla nå heim, og to karer med hest og slede henta bjørnen ned til kvelds.

Den store furustubben som bjørnen gikk løs på, står fremdeles der oppe under Jervfjellet. Merkene etter bjørneklørne er forlengst smuldret hen og været bort, men stubben står der og taler sitt tause språk til en ensom fjellvandrer, som av og til kommer forbi, om at her falt den siste bjørnen som ble skutt i Malvik for snart 70 år sia.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.