DA ”TONNESONGAN” GIKK PÅ PRIVATSKOLE
Av Rune Bang

 

Et femtiårsminne fra en tid med dårlige veier, manglende kommunikasjoner og uhensiktsmessige, gamle skolebygg.

Dagens skolebarn med noen avstand til skolen, blir hver morgen hentet med skolebussen og skysset mer eller mindre helt frem til skoletrappa. Når dagen så er slutt, kommer den samme bussen og frakter dem hjem igjen. Dette offentlige gode tar vi i dag som en selvfølge og det er ikke snakk om at noen skolebarn skal utsettes for å transportere seg selv over større avstander enn maksimum 4 kilometer. Noen syntes selv at dette er alt for langt. De minste barna oppnår skyss allerede når avstanden frem til skolen er mer enn 2 kilometer.

Slik var det ikke i bilens barndom med dårlig utbygde veier både i og ikke minst mellom bygdene på fastlandet. Eventuell skoleskyss var foreldrenes ansvar alene. Det offentlige hadde heller ikke økonomiske muligheter for slike utpregede velferdsgoder, i en tid med meget knappe ressurser. Situasjonen selv for vel en mannsalder siden, var vesensforskjellig fra hva en i dag tar som naturlige selvfølgeligheter. Dagens moderne skolebygninger med sine spesialrom, er også i grell kontrast til de små skoler eller nødløsninger elever og lærere måtte klare seg med i tiden før siste verdenskrig, ja i noen grad også etter den tid.

Det tidlige ”velferdssamfunnet.”
Kystkommunen Lurøy har en spesiell geografi som gjennom alle tider har satt de offentlige myndigheter på store prøvelser, ikke minst når det gjelder det offentlige skoletilbud for den oppvoksende slekt i vår kommune. Etter hvert som den enkelte krets ble forsynt med fastskole rundt hundreårsskiftet, ble skoleveien ofte et strabasiøs og utfordrende prøvelse for elevene, ikke minst for de minste. Mange av skolebarna måtte også i lange perioder interneres hos familie eller kjente den tid skolen pågikk, ofte to uker i gangen.

Skoleloven av 1936 gav klar beskjed om økning av minimumstimetallet i skolen og maksimaltimetallet ble også løftet kraftig. Det var bred enighet om reformene og denne lovens ”framtidstro” for landets undervisning. Alle var enige om å gjøre barneskolen bedre og ingen steder ville den nye loven virke så sterkt som i Nord-Norge. Gjennomføring av loven forutsatte bygging av skolehus, idet de som i stor grad fantes var oppført før hundreårsskiftet og etter de normer som loven av 1889 stilte. Skoledirektøren og fylkestinget i vårt fylke, var alle enige om å satse på skoleutbygging for i best mulig grad å bli likestilt med det øvrige land. De var samtidig inneforstått med de store utfordringer dette forårsaket i et langstrakt og spredtbodd fylke som Nordland.

Vanlige folk ble seg snart bevisst den nye tids krav til fellesgoder. Grensene for hva som fantes akseptabelt og kunne godtas, ble stadig innsnevret og kravene til da mange offentlige fellesgoder økte. Det ble av foreldre og elever stilt økende krav til komfort og andre bekvemmeligheter i sammenheng med skolevirksomheten. De gamle skolebyggene som var bygget før hundreårsskiftet,     trengte nå sårt til forbedringer eller direkte fornyelser. Mulighetene for internering av elevene ble mindre etter hvert som undervisningsvirksomheten økte i omfang og det ble derfor reist krav om skyss for de ungene som hadde lengst skolevei. Bygdene var etter hvert blitt sammenknyttet med offentlige veier som lettet skoleveien for barna og bilene gjorde sitt inntog selv i en kystkommune som Lurøy. Det velferdsløft som utviklet seg sterkere og sterkere i vårt land etter krisen i 30-åra og spesielt etter siste krig, rammet også vår lille kommune, dog gikk det med små skritt. Økende krav på flere områder stilte således kommune- og fylkespolitikerne på et utall av store og mindre utbyggingsoppgaver, oppgaver de i mindre grad hadde økonomisk evne til å realisere i ønsket tempo selv med statlige tilskudd. I så måte var behovene for en omfattende og påkrevd skoleutbygging et av de tyngste løftene. For Lurøy meldte behovene seg nå for hele fire nye skoler, og allerede i 30-åra startet arbeidene med å realisere nybygg på stedene Lovund, Aas, Moflag og Konsvik.

Problemene tårner seg opp i kretsen.
Konsvik skolekrets som besto av de tre bygdene Kvina; Konsvik og Tonnes, hadde ca. 470 innbyggere i 1946. For ungene i de to bygdene Kvina og Tonnes, var skoleveien meget lang og til dels besværlig. Avstanden herfra til den ”gamle” og noe falleferdige skolebygningen på Stranda i Konsvikosen, var på omtrent 5 kilometer fra disse bygdene. Denne veien skulle ungene gå i all slags vær, selv om de fleste ble internert rundt om på gårdene i Konsvikbygda den mest værharde tida, spesielt om vinteren. Kvina-ungene hadde det mest problematisk med issvelling langs ura nedafor Urtinden, mens Tonnes-ungene måtte passere et rasfarlig område i Aspdalsstrupen. Ofte måtte de ha følge av voksne i tider av året, ikke minst når været var direkte utrivelig. Etter hvert ble misnøyen med forholdene påtagelig, og foreldrene var i stor grad utilfreds med tingenes tilstand. Spesielt var veien mellom Tonnes og Konsvik av meget dårlig forfatning, helt ufremkommelig med bil.

Bygdefolket på Tonnes ville ikke lengre akseptere at den veistubben som ble påbegynt for mer enn 30 år siden mellom bygdene Konsvik og Tonnes, ennå ikke kunne sies å være i såpass stand at den var kjørbar så sent som i 1937. De tok derfor selv affære i sakens anledning av hensyn til barnas skolegang, og krevde opprettet skoleskyss. Fra kommunens side ble de lovet at vegen skulle bli gjort i stand snarest og at det skulle bli iverksatt egen skolerute for barna. I denne sammenheng ble det satt i gang utbedringsarbeider på veien ved bruk av veifondsmidler. Eget ”veilag” ble opprettet i kretsen og kommunestyret bestemte i møte den 28. januar 1939 å utpeke Erling Aspdal som veitilsynsmann på strekningen Tonnes – Konsvik.

De klaget også på de gjeldende skoleforhold, noe også de andre bygdene var skjønt enige med dem i. På et kretsmøte den 22. mai 1939, ble det enstemmig bestemt å fremme krav om ”nytt skolehus opført i kretsen, da man anså det for uforsvarlig med å skole i de lokaler man har”. Som begrunnelse for kretsens krav anføres : På grunn av utvidet lesetid og auket barnetall, kom kretsen i en meget uheldig stilling med hensyn til skolehus. Til 1. og 2. klasse er det leid en stue som efter loven kan rumme knapt 10 barn, men hvor 17 barn har holdt til i år (…). Den ”stue” som her nevnes er «Nerstua» i Øvre Kongsvik, hvor det ble skolet året 1938/39. Høsten 1939 flyttet imidlertid elevene over til kretsens bedehus, og fikk således noe bedre forhold selv om her ofte var kaldt.

For riktig å sette makt bak kravet, anfører de videre i brevet til skolestyret: ”Det er jo ikke en skolekrets med et barnetall av 60 som har så utilfredsstillende skolelokale som Konsvik (…)”. Kretsens krav var fremmet av det stedlige skoletilsyn bestående Harald Myrvang, Karl Aspdal, Lars Østrem og Edvart Berntsen.

Lurøy herredstyre bestemte i møte den 10. august 1939 å bygge ny skole også i Konsvik-kretsen, med det påheng at både Moflag skole og Konsvik skole ”måtte oppføres samtidig.

Med 10 mot 9 stemmer ble det videre knyttet uttalelse om ”at i tilfelle midler ikke kan skaffes til bygging av begge skolehus, bør Konsvik skole bygges først”. Den kommunale prioritering i skolesaken skulle av dette være klar.

I påvente av denne nyskolen, var kommunen påtvunget å leie skolelokale i kretsen, hvorpå skolestyret hadde foreslått å leie bedehuset. Huset trengtes imidlertid reparasjoner før det kunne tas i bruk, og kommunepolitikerne fattet vedtak om ”at nødvendig reparasjon på huset utføres mot trekk i leien (…). Det ble satt en øvre grense for disse påkostninger på kr 400 mot benyttelse av lokalene til skole. Denne bruk skulle godtgjøres med ” kr 6 pr. uke, som avskrives på reparasjonsbeløpet inntil dette er betalt (…)”. Bedehuset ble nå skolestue for de minste barna, et forhold det senere skulle vise seg at kretsen måtte leve med i mange år fremover.

Som om ikke dette var nok, ble det også tatt opp spesiell klage fra foreldrene i Kvina og på Tonnes. De ville ikke risikere å sende barna til skolen lengre, på grunn av ”den dårlige forfatning som bruene nå er i (…)”. Grunnen til problemet var at vegvesenet hadde forlatt dem i en slik forfatning at de måtte ansees for direkte farlig å trafikkere, særlig for barn. Fra skoletilsynet ble forholdet påtalt med brev av 20. september 1939 til skolestyrets formann og lensmann Riise.

Kommunestyret behandlet skriv om disse forhold fra kretsen i møte 5. oktober og fattet slikt vedtak : Det overlates Harald Myrvang å sørge for at det blir anbrakt en foreløpig gangbru mellom de nye kar over Voll-elva. Resten av den gamle bru benyttes til dette. Videre blir det å henstille til vegvesenet at bruene i Konsvik snarest mulig blir brakt i farbar stand”

Kort tid etter årsskiftet, vedtok kommunestyret i 1940 å få nyskolene på Moflag og i Konsvik, såfremt planene ble godkjent, inn på neste års budsjett, altså på 1941-budsjettet.

Den tyske okkupasjonen våren 1940 forpurret imidlertid kommunens, fylkeskommunens og vegvesenets muligheter til å realisere alle sine eventuelle løfter i saken. Alt ble selvfølgelig nå vesentlig grad stående i stampe i de påfølgende okkupasjonsårene, både kravene om skoleskyss, opprusting av veien, ferdigstilling av de to bruene og bygging av egnet skolehus.

Utålmodighet i etterkrigstidens gjenreisingsperspektiv. 
Umiddelbart etter krigen fremmet de politiske partier i Norge et fellesprogram for gjenreising av landet vårt. En styrking av folkeskolen sto her sentralt, for derigjennom å utdanne borgere for et fritt og demokratisk samfunn. Skolesatsingen var i aller høyeste grad nødvendig, ikke minst i Nordland. Skoledirektøren karakteriserte de bygningsmessige forhold slik etter en gjennomgang: skoleslum!

Ønsket om å få sine egne lokale krav i skolesammenheng realisert, sto selvfølgelig like sterkt i ethvert lokalsamfunn med utilfredsstillende forhold. Så var også tilfelle i Konsvik-kretsen. Skolesaken ble tatt opp allerede i kretsmøte den 12. oktober fredsåret, hvor kravet om nytt skolebygg enstemmig ble reist på nytt og oversendt skolestyre og fylkesskolestyre.

Da det heller ikke skjedde noe med veisaken i den kommende tiden etter frigjøringen i 1945, hvilket folket på Tonnes opplevde som et klart løftebrudd fra kommunens side, bestemte de at nå fikk det være nok uthaling i saken. De iverksatte derfor skolestreik. Foreldrene ville ikke lengre la barna gå fram og tilbake den lange veien i all slags vær, da det syntes dem helt uforsvarlig. Det var også nå blitt vanskeligere med å få barna internert i Konsvikbygda. De betingelser de satte for å avblåse streiken, var rask utbedring av veien og opprettelse av nødvendig skoleskyss for barna. I påvente av en nødvendig utbedring av veiforholdene, var eneste farbare mulighet på kort sikt å la barna bli skysset med båt til Konsvik. I korte perioder ble dette også i noen grad gjort av blant andre Bjarne Østrem og Georg Lomøy, helst sistnevnte.

Høsten 1946 behandlet skolestyret nok en gang kravet fra foreldrene på Tonnes om skoleskyss for elevene til og fra Konsvik. Skolestyret hadde også hatt tilsvarende sak oppe noe tidligere. Resultatet av denne behandlingen i september ble at de opprettholdt sitt tidligere vedtak ”om at en på nåværende tidspunkt ikke kan anbefale at kommunen kjøper bil til formålet”. Det var altså ikke bare å innføre egen skolebarnkjøring til Konsvik. Kommunen måtte først kjøpe bil og siden dekke påløpende driftsutgifter. Dessuten var veien lite farbar med bil. Skolestyret vedtok i tillegg å tildele flere fedre i Konsvik ”skarpe advarsler for deres barns skoleforsømmelser. Dersom forholdet gjentar seg blir forsørgeren å ilegge mulkt”.

Dette vedtak falt de berørte foreldre tungt for brystet, da de jo allerede i 1937 hadde blitt gitt lovnader i sakens anledning, ikke minst når det gjaldt oppretting av egen skoleskyss for elevene i skolen. De følte seg nok direkte urettferdig behandlet av de sittende myndigheter.

Privatskole på Tonnes.
Et mindre ras i Aspdalsstrupen omtrent midtveis på veien, hadde også medvirket til en tilspissing av situasjonen i 1946. Summen av alle disse forhold gjorde foreldrenes valg entydig og uproblematisk. Ingen skolebarn skulle lengre gå denne lange og rasfarlige veien i all slags vær. Eneste farbare mulighet på kort sikt, i påvente av utbedring av veien og kjøp av bil, var etter foreldrenes syn etablering av egen båtskyss.

Men det ville ikke kommunepolitikerne gå med på da det ville bli for dyrt. Politikerne viste til at det enkelte barn ble tilgodesett med 50 øre pr. barn pr. innlosjeringsdøgn, de dagene de måtte bo ved skolen i Konsvik og foreldrene burde utnytte dette gode. Foreldrene sto imidlertid på sitt og krevde fortsatt nødvendig skoleskyss for ungene. Ingen av barna ville fra nå av bli gitt adgang til å gå gjennom den rasfarlige Aspdalsstrupen. Dermed var situasjonen fastlåst og ingen av de senere forhandlinger førte frem. Foreldrene her gikk nå til det meget drastiske skritt å opprette egen privatskole på Tonnes for de skolepliktige ungene, 16 i tallet.

Aksjonsgruppen engasjerte ”underoffiser” Erling Aspdal som bodde i Aspdalen, til å forestå den nødvendige undervisning for barna på Tonnes. Bygdas velholdte ungdomshus ble tatt i bruk til skolehus for Tonnes-ongan og privatskolen her var dermed et faktum fra høsten 1946.

Dette kostet penger og etter som situasjonen varte ved, tok aksjonsgruppen kontakt med kommunen. De mente seg berettiget til å oppebære innlosjeringspengene som delvis dekning av utgiftene til privatskole i bygda, og krevde nå disse pengene.

Etter at saken hadde vært på rundgang ved skolestyret, skoledirektøren og foreldrene, ble saken tatt opp til behandling i kommunestyret i april 1947. Det vedtak som ble fattet hadde følgende ordlyd:

”Grunnet de særs vanskelige skoleforhold i kretsen, går herredsstyret med på å betale til forsørgerne i Tonnes den kommunale andelen av innlosjeringsbidraget som ville ha tilfalt dem i tilfelle de hadde søkt skolen i Konsvik. Etter de satser som er vedtatt og godkjent, utgjør dette 50 øre pr. barn pr. innlosjeringsdøgn».

Aksjonsgruppen hadde altså i noen grad gått seirende ut av striden om å få noe økonomisk kompensasjon for de utgifter foreldrene i bygda var påført ved driften av egen privatskole. Dermed var det første skoleåret på Tonnes brakt til en for alle parter, lykkelig slutt?!

Skolestreiken fortsetter.
Høsten 1947 tok skolen til igjen, og fortsatt ble Tonneselevene værende på bygdas ungdomshus. Deres lærer var ennå Erling Aspdal, som selv daglig måtte forsere den farlige Aspdalsstrupen på sin skolevei til Tonnes? For kommunestyret ble imidlertid situasjonen mer og mer uholdbar, og den 20. januar 1948 hadde de skolesaken nok en gang på sakskartet. Det ble i forbindelse med denne behandling referert en liste over huseiere i Konsvik som skriftlig hadde sakt seg villig til å innlosjere skolebarna fra nabobygda Tonnes.

Følgende vedtak ble nå fattet av kommunestyret:
Da det foreligger bevis på at skolebarna på Tonnes kan få betryggende innlosjering i Konsvik, og dermed høve til å søke skolen dersteds, kan herredsstyret ikke gå med på at det opprettes egen skolekrets i Tonnes. Rent skolemessig sett vil en slik ordning med deling av skolekretsen i Konsvik være en tilbakegang, og vil også bli dyrere for kommune og stat. Med hensyn til utgiftene vedrørende den private skole som har vært i drift i Tonnes, erklærer herredsstyret at utgiftene ved denne skole er kommunen uvedkommende.

Angående skoleforholdene i Konsvik er herredsstyret fullt ut merksam på at huset som brukes til skolelokale ikke fyller lovens krav, og det stilles atter fornyet krav til myndighetene om snarest mulig å få bygd skolehus for kretsen.

Dette vedtaket ble fattet mot en stemme.

I sammenheng med en reportasje om saken i Helgelands Blad den 30. januar 1948, hadde avisen henvendt seg til medlemmene av aksjonskomiteen. De aktuelle herrer var Thorleif Hansen, telegrafbestyrer Samuelsen og telegrafbud H. Hansen.

I avisreferatet heter det bl.a.: Skolestreiken har nå pågått i halvannet år. Forrige skoleår ble det avholdt 2delt privatskole Men, da det ingen håndstrekning var å få fra det offentlige, så en ingen mulighet til å fortsette slik et år til. Siden i høst har derfor de 16 skolepliktige barna på Tonnes vært uten skolegang, og streiken vil ikke bli bilagt før veien til Konsvik blir gjort i stand og det blir ordnet med forsvarlig skolelokale der. Skolen på Konsvik, som er 4-delt, holdes skiftevis i det gamle skolehuset og ellers i et gammelt bedehus. Det er imidlertid planer om et ny skolebygning, men når dette kan påbegynnes er i det uvisse. Ikke minst siden Lurøy nå har en rekke skolebygg på programmet, bl.a. på Moflag, hvor det etter sigende kalkuleres med kr 800.000, internat iberegnet!

Det fremgår av dette referatet at ungene ikke hadde fått undervisning i det hele tatt høsten 1947, da foreldrene ikke hadde mulighet til å dekke de påløpende kostnader med skolevirksomheten alene. Den tilspissede situasjonen hadde altså nå gått direkte ut over elevene i bygda.

Aksjonsgruppen var fullt ut klar over kommunens dilemma. Den var kommet i ei lei klemme mellom krav til ordnede skoleforhold m.m. på den ene side og dens økonomiske muligheter til å realisere ønskene på den andre. Siden kravene til skolelokaler stadig ble skjerpet, fortonte det seg nærmest som uoverkommelig for kommunen å oppfylle sine forpliktelser, noe fylkes- og statsmyndighetene burde være oppmerksom på. ”Om nødvendig må de gripe til ekstraordinære rådgjerder for å lette levevilkårene for befolkningen her, de fortjener det”, heter det videre i intervjuet.

Det fremgår av avisinnlegget at bygdefolket var misfornøyd med flere forhold, både den begredelige veien, manglende skoleskyss og en sterkt foreldet og nedslitt skole i Konsvik. De var samtidig noe sur på ordføreren (han var fra Sleneset) som i for sterk grad fremmet saken om nyskole med internat i Moflag krets, på tross av de helt spesielle forhold i Konsvik-kretsen. Men i dette tilfellet var det imidlertid først og fremst veien og skoleskyssen streiken dreide seg om. ”Etter 30 års forløp skulle det være rimelig om de 7 kilometerne nå ble gjort ferdig, ikke bare av hensyn til skolen, men også for å lette samkvemmet mellom grendene ellers”, uttaler Th. Hansen til avisen.

For å få noe fortgang i problematikken rundt den begredelige vegen mellom bygdene Tonnes og Konsvik, sendte Oscar Hansen brev til selve Vegdirektøren i april 1948,. Han ville gjøre ham oppmerksom på ”at han vet ingen kommuner hvor vegforholdene er så elendige som i Lurøy og Rødøy”

Som et eksempel i sakens anledning, nevner han at det er gått over 30 år siden vegen mellom Tonnes og Konsvik ble påbegynt, en vei som skulle forbinde skolekretsen på en forsvarlig måte. Det var uforstående at denne vegen fortsatt i så vidt liten grad oppfyller den nye tids krav til vegstandard etter så mange år. Veien ble i sin tid påbegynt ved gratisarbeid av befolkningen, samt bidrag fra private og noe inntekter fra fester. Noe senere ble det innvilget små fylkesbidrag, dog så lite at vegen fremdeles er omtrent ufarbar etter 30 år.

Bygdefolket på Tonnes så det som helt naturlig at veien Tonnes – Konsvikosen måtte bli en fortsettelse av statsveien Kvina – Konsvik, ja den burde fortsette videre helt til Gjersvik.

En løsning på veiproblemet?
I Helgelands Blad nr. 59 fra 2. august 1948 kunne Tonnesværingene under overskriften ”Arbeid på Tonnes – Konsvikvegen” lese følgende: ”Det er no kommet melding fra vegkontoret i Bodø om at det i høst vil bli satt i gang arbeid på veganlegget Tonnes – Konsvik og arbeidet vil da omfatte to års bevilgninger”! Dette var gledelige ord for frustrerte barn og foreldre. Endelig skulle de få ta del i noen av de nye velferdsgodene i samfunnet. Deres lange kamp hadde kanskje gitt resultater tross alt?

Kommunestyret oppfattet signalene fra vegkontoret, og overførte umiddelbart sine egne bevilgninger på kr 12.000 til dette veianlegget for bruk allerede i budsjettåret 1948/49. Samme håndgrep ble også gjort for de kr 3325 som var avsatt til veien Konsvik – Kvina – Lia. Her måtte en smi mens jernet var varmt! Det var viktig å satse på veiene mellom bygdene.

Avisen skriver også videre i denne notis at det var ”stillstanden i arbeidet på denne veien som var årsak til den langvarige skolestreiken på Tonnes, en streik som resulterte i bøtelegging av en rekke personer, hvis ikke streiken ble hevet straks”.

I og med at det nå ble stilt i utsikt en snarlig oppstart av veiarbeidene her, håpet avisen at skolestreiken skulle bringes til opphør slik at de bøter foreldrene var blitt ilagt, ikke ble effektuert. Slik ble det også.

Avdelingsingeniør Bøyum ved Vegkontoret hadde imidlertid etter forutgående befaring i området, gitt ordføreren beskjed om at veien måtte legges om ”et stykke” forbi det rasfarlige stedet. Kommunen måtte dermed ordne nødvendig grunnavståelse i tråd med ny veitrase, og befaring med berørte parter ble holdt 5. september 1948. Den opprettede overenskomst med grunneierne ble enstemmig tiltrådt av kommunestyret allerede i møte den 18. september s.å.

Likevel var det klart for alle parter, at denne omlegging ville forsinke fremføringen av tilfredsstillende vei fram til Konsvikbygda, i vesentlig grad.

I mars 1949 fattet kommunestyret følgende vedtak om å pålegge ordføreren å henvende seg til vegkontoret i Bodø for å få oversikt over de gjenstående bevilgninger til veganlegget Tonnes – Konsvik ”og hvorfor disse ikke blir opparbeidet etter hvert”. Eller sagt på en annen måte, hvorfor ble ikke de av politikerne bevilgede midler brukt fortløpende på denne veistrekning!

I kommunestyremøtet 30.mai samme år, bestemte kommunestyret å søke fylkesmannen om å bruke eventuelle overskott på regnskapet 1948/49 til å dekke resterende kommuneandel i veganlegget Tonnes – Konsvik med arm til d/s kaia i Konsvik på kr 4.800,- (…). Det er tydelig at kommunen nå virkelig legger bredsiden til for å få fortgang i den ønskede veiutløsning.

Denne våren hadde kommunestyret fått en ny problemstillingen i tillegg til denne skolesaken, idet telegrafverkets distriktssjef nå arbeidet aktivt med å få ”flyttet” telegrafstasjonen fra Tonnes til Ørnes ! I sin redegjørelse om alle mulige negative forhold ved det å ha telegrafstasjonen på Tonnes, har han blant annet anmerket at ”for familiefolk er det et følelig savn at stedet ikke har skole, idet denne ligger i Konsvik om lag 7 kilometer fra Tonnes (…). Ikke rart at kommunestyret engasjerte seg fullt ut i fullføringen av skolesaken. De kunne i verste fall miste de viktige arbeidsplassene ved stasjonen og derpå gode skatteinntekter !

Ordføreren fremla en større redegjørelse for kommunestyret i møte den 9. mai 1949, hvor han i positive ordelag motsa de negative uttalelser fra distriktssjefen. Når det gjelder de påpekte forhold angående skole og vei heter det i hans redegjørelse: ”Vegen Tonnes – Konsvik har i flere år hatt av de største bevilgninger som er gitt i Nordland fylke til vegfondsanlegg for mest mulig å forsere vegen fram fra Tonnes til Konsvik. Vegen vil vel også ha vært ferdig dersom det ikke hadde hendt et kjedelig og beklagelig uhell på vegen for noen år siden. Det raste nemlig da ut noen stein og fjellblokker som gjorde at vegen måtte legges noe om på dette stedet (…)”. Senere i samme redegjørelse sier han videre: ”Dersom ikke dette steinraset hadde kommet over vegen Tonnes – Konsvik, er det grunn til å tru at biltransporten med skolebarna fra Tonnes til Konsvik alt hadde vært i gang”. Ordfører Brandser sier videre at han regner med at vegen i nær fremtid vil stå ferdig og at det vil bli igangsatt skoletransport med bil ”så snart dette er gjørlig. Med denne vegen ferdigbygd og biltransport av skolebarna, vil Barna fra Tonnes få den fordel at de kan møte ved en firedelt skole som har kvalifiserte lærere (…)”.

Teledirektøren måtte derfor forstå skolestyret og kommunestyret i Lurøy og deres kamp for å unngå oppretting av egen skolekrets på Tonnes ”med i høyden todelt skole i leid dårlig skolelokale og ventelig med ufaglært lærer” avslutter ordfører T. Brandser.

Kommunestyret og ikke minst Tonnesværingan, slapp med skrekken i denne omgang. Etter en noe opprivende strid, fikk kommunen fortsatt beholde den viktige ”Stasjonen” på Tonnes. De mange gode arbeidsplasser kretsen hadde innen nettopp Televerket, skulle forbli i Tonnes- bygda ennå i mange år.

Konsvik-kretsen får del i de nye velferdsgoder.
Det skulle ennå gå noen år før de krav foreldrene stilte til vegstandard, skolebarnskjøring og ny skole i kretsen skulle bli innfridd fullt ut. Arbeidet med omlegging og utbedring av veien gikk sin skjeve gang, helst i små skritt, og ungene måtte i noen grad fortsatt bo borte i perioder. Foreldrene og barna så nå likevel at det fortløpende skjedde forandringer til det bedre og øynet en ende på disse meget problematiske forholdene i kretsen.

I et intervju Helgelands Blad hadde med ordfører Brandser i februar 1950, sier han blant annet om skolesaken : (…) Konsvik skole vil komme nest etter bygging av Moflag skole. Det er tanken å få til skolebarnsskyss med bil fra Tonnes og Kvina så snart vegen blir ferdig fra disse stedene til Konsvik. Vegen er under arbeid, og en håper den blir ferdigbygd i overskuelig framtid (…)”. Det er jo kjent for de fleste, at en ordfører har en tendens til å vinkle sakene i noe for positive vendinger, da som nå !?

Ting tar som nevnt tid, ikke minst de mange presserende offentlige utbyggingssaker i årene etter krigen knyttet til veier eller skolebygg rundt om i kommune-Norge. Det var store kostnader i realisering av disse to prosjektene, vegutbyggingen var kalkulert til kr 474.500 mens nyskolen ville beløpe seg til kr 450.000. Tonnesfolket hadde nå ventet på at denne veien skulle bli kjørbar siden de første kommunale lovnader i sakens anledning allerede året 1937!

Men noen lysninger fantes dog, også i denne problematiske skolesaken. Skolestyret behandlet arkitekttegningene til ny barneskole for Konsvik krets i januar 1950, tegninger som enstemmig ble godkjent og oversendt fylkesarkitekten. Det gikk følgelig nå både mot tilfredsstillende veiutløsning og ny barneskole i kretsen.

I samme møte ble det videre bestemt at ”skyssbidrag til Tonnes faller bort, da barna ikke skysses. Etter skoleloven gis det bare bidrag for de dager da barna skysses eller innlosjeres. Dette gjelder også for foreldrene i Kvina, fra og med dette skoleår”. Kanskje et vedtak som ikke var like populært for de mange utålmodige foreldrene i sakens anledning?

De som venter på noe godt, venter jo som nevnt ikke helt forgjeves, selv om tålmodigheten noen ganger kan bli satt på de helt store prøvelser. Bevilgningene til dette veiprosjektet økte utover 50-åra, og var direkte ”brukbare” i perioden 1950 – 56. Veien ble etter hvert farbar med sykkel om sommeren og hesteskyss på godt føre om vinteren. Kjørbar med bil ble den først rundt 1956, selv om det ennå var klare mangler ved veien. Skoleskyssen ordføreren lovet barna innen rimelig tid i 1950, var ennå ikke satt i verk så sent som høsten 1956!

Lurøy kommunestyre behandlet i møte 20. august 1956 spørsmålet om konsesjon på drosjekjøring for strekningen Konsvik – Kvina – Lia. Slik konsesjon ble i dette møtet gitt til Kristian Kirkhaug, som dermed etablerte kretsens første drosje, kanskje også kommunens første? I den sammenheng ble det kommentert at veien Tonnes – Konsvik ennå ikke er overtatt til vedlikehold, ”men er på det nærmeste ferdig. Den er gruset og meget godt kjørbar”. For å få en effektiv skolebarnsskyss etablert i kretsen, måtte det gis høve til å også kjøre veien Tonnes – Konsvik. Det ble derfor av kommunestyret søkt vegkontoret om dispensasjon for kjøring på nevnte strekning snarest mulig. Endelig kunne barn og foreldre se en lysning i kravet rundt den viktige og nødvendige skolebarnsskyssen innen kretsen.

Da kommunestyret var samlet til møte 9. oktober samme år, fattet de vedtak om takstene for denne skyssen. Godtgjørelsen skulle av vedtaket være på kr 45 pr. kjørt skoledag, som stort sett var i tråd med den kalkyle Kirkhaug hadde satt opp for skyssen. Utgangspunktet var kr 2 pr. barn pr. skyssdag, hvorav departementet refunderte 85 % av utgiftene.

Selve skyssen ble oppstartet allerede samme høst, dog hele 20 år etter at veiproblemene og skoleskyss av barna først ble satt på dagsorden av foreldrene, for i kommunestyrets møte 12. desember 1956 heter det: ” (…) Da skolebarnskjøringen på vegen Tonnes – Konsvik alt er begynt, ber kommunestyret så varmt en kan om at vegstrekningen må bli brøytet i inneværende vinter så skolebarnskjøringen kan fortsette hele vinteren (…)”. Det er ikke kjent om kommunestyret fikk gjennomslag for dette ønske. I alle fall ble Kirkhaugs store grønne amerikaner snart et kjent og kjørt innslag innen kretsens skolevirksomhet. Noe senere så han seg tvunget til å anskaffe seg minibuss til denne skolebarnsskyssingen.

Hva så med skolen og lovnadene om nyskole? Skoleinspektør T. Brandsen uttalte til Helgelands Blad onsdag 22. august 1956 følgende om skolen: ”(…) Den noværende skolen på Konsvik er i en elendig forfatning, og forhåpentlig er det siste året den er i bruk, idet byggearbeidet på nyskolen kommer i gang med det første (…)”! Det er tydelig at skolen i denne siste tiden ikke var blitt vedlikeholdt tilfredsstillende. Ny skole i kretsen hadde jo også vært kommunens klare målsetting helt siden før krigen.

Denne gang fikk skoleinspektøren heldigvis rett i sin uttalelse. Et og et halvt år etter at veien endelig sto ferdig, kunne lykkelige elever flytte inn i nybygd skole med to klasserom og sløydsal, den barneskolen for kretsen som ennå er i bruk. Det var en lystig flokk som bar med seg sine pulter over den islagte Osen en kald vinterdag rett over nyttår i 1958, og kunne ta et endelig farvel med gammelskolen i kretsen fra 1893. Småskolen, som til nå hadde vært på bedehuset siden høsten 1939, kunne også flytte inn i den rommelige nyskolen. Dermed var alle elevene i kretsen samlet under ett tak, for første gang på nesten 20 år, og nå i ei skole som tilfredsstilte den nye tids krav til moderniseringer og fremtidsrettet utvikling på skolesektoren! Ja, til og med en del elever fra Rødøysiden av innlandet ble nå tilknyttet nyskolen og skoleskyssordningen, selv om det ble noen stridigheter om betaling. Det var naturlig nok stor glede blant elevene i kretsen og deres to lærere ved skolen, – Anton Ostad og Marie Kirkhaug.

Velferdssamfunnets første goder hadde endelig nådd Konsvik-kretsen med full tyngde, vi hadde nå fått fullgod bygdevei mellom bygdene og i tillegg ny moderne barneskole. Et stort øyeblikk for kretsens innbyggere, hvor en lang og til dels bitter kamp hadde fått en lykkelig utgang for alle parter. ”Dæ e itj no som kjæm ta seg sjøl”, heter det jo i sangen og dette gjelder fullt ut i så mange sammenhenger, selv i dagens moderne Norge.

 

Kilder:
Helgelands Blad nr 82, 85, 99 og 126/1939
Helgelands Blad nr. 17/1940
Helgelands Blad av 5.4 og 16.9 1946
Helgelands Blad av 21.4 1947
Helgelands Blad av 30.1, 16.4 og 2.8     1948
Helgelands Blad nr. 22, nr. 37 (9.5 1949) og nr. 97/1949
Helgelands Blad av 6.2 og 15.2     1950
Helgelands Blad av 22.8 1956
Protokoll for skolestyret i Lurøy (1937 – 1956)
Protokoll for skoletilsynet i Konsvik (1939 – 1946)
Protokoll for kommunestyret i Lurøy m/div. vedlegg     (1937 –     1956)
Nordland Fylkestings Forhandlinger 1950-1957
Per Karstensen: Ranas skolehistorie (1988)

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *