Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK
Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

De underjordiske fra Bæivasgied’di

 

Inne på vidda lå en fjellstue som het Går’din (Ravnastua). Den første oppsitteren der var en samekone. Hun het Saura-Ravna. Hun var så plaget av underjordiske. Til slutt kom hun på at hun skulle be dem flytte. Så sa hun: «Nu må dokker flytt’ til Bæivagied’di!» Da forsvant de underjordiske fra Går’din.

Senere ble det bygd kirke i Bæivašgied’di. Fjellstue ble reist der, og med den kom oppsitter. Han het Amund Hansen. Da oppdaget han at der var underjordiske. For dyra ble sluppet løs i båsen. Folket på fjellstua undret seg: «Koffer blir vi så ille plaga med dyran?»

I fjøset var det luker. Om morgenen når folk kom dit, var lukene stengt. Og rett som det var, så var kyrne løse, og de var svette. Når de skulle melkes, sparket de.

Da ble kona i huset sint. Hun satte i å bannes og slo kua. Nei, sa svigerdatteren som kom inn i fjøsen, det skulle ikke gjøres på den måten. Hun hadde hørt av gamle folk at man skulle bruke Guds ord når man har fått underjordiske på gården. Ja, kona begynte da å stryke og klappe kua, så den falt til ro.

Men lukene ble fortsatt stengt. De la sølvpenger der, men det nyttet ikke. Da sa svigerdatteren at de skulle prøve med salmeboka, for det hadde hun lært av de gamle. Kona hentet en salmebok, og de la den i karmen på den ene luken. Og nå ble den ikke stengt. Etter dette brukte kona Guds ord når hun var i fjøsen og ble plaget av de underjordiske.

En dag kom et lam bort. Det var sort, og hvordan kunne det forsvinne fra båsen? Noen uker senere fant de det ute på tunet. Da var hodet bøyd og føttene vridd, og lammet var så magert at de måtte stelle meget pent med det.
En vår hadde de to kalver. De bandt dem godt med tau om halsen, men likevel så mistet de den ene. De lette over alt, men kalven fant de ikke.

Da sa kona: «Æ har hørt ka vi skal gjør’ for å få kalven når huldran’ har tadd den.» Men Amund sa at han trodde ikke på slikt. Kona sa: «Men du må tru at kalven skal komme tilbakers! Æ har brukt de ordan som skal brukes.»

Det gikk noen dager. Da sa konas gamle svigerfar: «Æ synes kalven raute’? Du må gå og se, det må være dokkers kalv som kommer.» Men kona sa at hun gikk ikke og hentet den. Det var ikke nødvendig, for kom den, så kom den.

Fjellstuejorda var inngjerdet. Utenfor gjerdet rant elva. Og fra den andre siden av elva kom kalven. De hørte den raute derfra. Men da den kom til huset, var den ikke våt, selv klauvene var tørre.

Svigerdatteren hadde hørt av de gamle at når en kalv kom tilbake fra de underjordiske, skulle man undersøke den grundig, og se på den, både under klauvene og under halen. Og det gjorde hun.

Aldri hadde de hørt at de underjordiske stjal ting fra gården. Men en dag forsvant en grene fra stabburet. De skyldte på hverandre, for kanskje en av dem hadde stjålet? Og fire mann lette i stabburet, men de fant den ikke. Da brukte kona Guds ord, og da en tid var gått, kom grenen tilbake.

Men Amund tror ikke på dette. Han tar en tur til Kárášjåkka og kjøper hengelås. Han tror det er sønnen, som også heter Amund, som gjør spillopper.

Og han sier til dem når han kommer tilbake fra Kárášjåkka: «Nei, nu har æ kjøpt hengelås! Nu skal æ ordne lås for fjøsen. Æ skal lås’ om kvælden, og ette’ den tid får ingen lov å gå ut. Æ vil bli klar over om det e nåt i den fjøsen som dokker påstår.»

Han gjorde som han sa. Han satte lås for fjøsdøren. Han låste døren til huset også, så ingen skulle kunne gå ut om natten. Så gikk de og la seg.

Neste morgen går han i fjøsen, og sier da høyt: «Ja, nu har kvinnfolkan blidd plaga, men æ har ikke trodd. Nu vil æ bli overbevist om det e nåen som bor her.»

I fjøsen var det en donge reinmose, som de brukte til for til kyrne. Nå ligger dongen der for at den skal tine. Og Amund sier før han går: «Hvis dokker sprer den måssedongen utover golvet til æ kommer tilbakers, så begynne’ æ så smått å tru at her e nåt.» Om kvelden låser han døren til fjøsen. Og han låser huset, og de legger seg.

Om morgenen er han den første som går til fjøsen. All mosen er spredd utover gulvet. Ja, nå begynner han så smått å tro!

Det går en tid, og han tenker han skal forsøke ennå en gang. Fjøsen er bygd slik at i den ene enden er kyrne, og i den andre sauene. Mellom rommene er en gang. Om kvelden sier han så: «Æ må ha det enda sikrare. Hvis æ om morran ser at dokker har sloppe sauan i kufjøsen, at dæm har gjort fra sæ på golvet, eller dæm er der ennå, så skal æ tru her e nokka.»

Om morgenen går Amund først i fjøsen. Og i kufjøsen ligger sauemøkk på gulvet. Da forstår han at der er underjordiske. Og han sier:

«Nu e æ overbevist om at det e fræmmende her. Nu vil vi ha fred. Dokker har plaga oss i mange år. Nu må dokker vækk herifra.»

Dette er om vinteren. En natt våkner kona i huset. En gammel kone er kommet inn til henne og spør om de ikke kan få bo der til våren, for de kan jo ikke flytte vinterstider. «Ja,» svarer Amund sin kone, «dokker kan få være her til våren hvis dokker ikke plage oss, for dokker har plaga oss nok.»

Det blir vår. Det er fint vær, og Amund arbeider på jorda. Da synes han at han hører bjeller. Og så hører han en hund gjø. Han har glemt de underjordiske og springer inn og roper: «I all verden! Fjellfinnan kan vel ikke være her om våren! Dæm e jo fløtta alle mann. Men æ høre’ bjella. Kom dokker og hør! Alle må komme og hør!»

De løper alle ut, og de hører bjellene og hunden som gjør. Lyden fjerner seg mer og mer. Til slutt forsvinner den helt.

Og Amund hadde bedt dem flytte til Stippanáv’ži. «Der skal dokker være,» hadde han sagt til dem i fjøsen. «Dokker skal fære fra Bæivašgied’di og til Stippanáv’ži.» Og dit flyttet de, og ingen har senere vært plaget av underjordiske i Bæivašgied’di. Men i Stippanáv’ži holder de underjordiske til.

Stippanáv’ži er en avsides, øde dal som ligger et stykke sørvest for Skuvvanvárri. I dalen bor ikke folk. Øverst i dalen lå en gang en post-hytte. Men det er lenge siden den er revet. Av og til krysser fjellsamer dalen. Noen få jegere fanger ryper her om vinteren.

Det varte ikke lenge før jegerne oppdaget at noe uvanlig var hendt. Øverst i dalen hadde Anders Guttorm en gamme. Like nedenfor slo de undersjordiske seg ned. Og nå ble det urolig i området. Anders holdt ut der i hele fem år etter at de underjordiske var kommet. Men da satte han fyr på gammen, for han hadde fått nok av uroen. I stedet bygde han seg en ny gamme noen kilometer unna, og der fikk han være i fred for de underjordiske.

En gang satte Anders rypesnarer. Da hørte han at en hogg foran ham. Anders tenkte at snart ville han og den fremmede møtes, for han syntes at hoggene lød stadig nærmere. Men det kom ingen. Da han var ferdig med å sette snarer, gikk Anders på ski og lette etter den fremmede. Men han fant ikke spor etter ham engang.

Et stykke nedenfor boplassen til de underjordiske har jegeren Mathis en gamme. Når han ligger i den, hører han ofte at det pusler utenfor. I begynnelsen gikk han stadig ut for å se hvem som var der, men det gjør han ikke lenger. Han vet at han ikke får øye på noen.

Man kan se hvor de underjordiske bor. Midt i dalen ligger en knaus. I knausen er det lett å se at det er en dør, særlig om vinteren, for på døren legger ikke snøen seg. Da er døren fremdeles svart, mens resten av Snuorra?åk’ka er hvit av snø.

Like ved knausen er en kilde med friskt vann. Men ingen av folkene som ferdes i dalen tar vann fra den! Mange har gjort det, men da mistet de kjelen som de fylte vannet i.

En dag er jegeren Mathis der og er tørst. Han tar trekoppen han alltid har med seg og fyller vann i den. Og drikker. Da husker han at man skal jo ikke ta vann fra den kilden!

Han legger koppen nederst i ryggsekken. For han vil ikke miste den, nei! Så går han videre på ski. Noen kilometer unna kan han ikke dy seg. Han må se etter om koppen fremdeles ligger der. Han åpner sekken og ser etter. Koppen er borte.

Snurracåk’ka i Stippanav’zi hvor de underjordiske holder til. Bildet er tatt i 1969.
Fotograf Mathis Johansen.