Kilde:
Norske Sagn
Etter forskjellige kilder
Cammermeyers Boghandel
Oslo 1941
Tredje utgave av boken.
Tidligere utgitt i 1888 og 1902.

En aften skulle ei husmannsjente fra Øygarden i Sund prestegjeld ut på marka og løse et lam som sto i tjor. Hun hadde kanskje vært borte et par timer da slåttefolka så hun kom løpende i full fart og slepte et tau etter seg. Hun hverken så eller hørte alt det de ropte etter henne, men stakk åndeløs hodet inn i florsgluggen — som hun tok for stuedøra — og skreik i villen sky : «Dei taka meg! Dei taka meg!» Hun var så «stiv i augom og skjelvandes», sa Gamle-Mons, som har fortalt historien, «at mor hennas snupt vart fælen», og hun slo om seg som en rasende når de rørte ved henne.

Omsider fikk de henne til sengs, men det varte flere uker før hun kom så vidt til samling at hun kunne gi noen forklaring. Hun hadde vært i berget hos de underjordiske, fortalte hun. Hvorledes hun var kommet der inn, visste hun ikke, men hun husket så mange fæle uskaplige småtroll; de satt omkring et stort bord som skein som pure gullet. Likså blankt strålte det av alle de kjørel som sto på bordet. Like ens var det med de karene som hang langs veggene, og annet lys tykte hun ikke der var. Småtrolla åt av et stort grautfat, og grauten var høyrød med svarte prikker i. De nødde henne alt de kunne til å spise, men hun ville ikke, for hun visste at dersom hun lot seg lokke til å smake på maten deres, så fikk de makt over henne så hun aldri slapp ut av berget mer; hun mintes godt hvor bistre de var, og hvor hun skalg der hun satt.

Da de reiste seg fra bordet, gikk en av dem ut og lot døra stå på klem; under tummelen så hun sitt snitt til å lure seg ut, men hun hørte at de underjordiske var i hælene på henne alle sammen, like til hun hadde fått hodet inn under kristentak. Hun visste ikke av at det var flors-gluggen, la fortelleren unnskyldende til. Lammet hadde hun hatt med seg i berget. Hun husket vel hvor skjelvende det var i målet, og tauet som det var bundet med, hadde hun ikke sloppet. Men borte var det, og borte ble det, til pennes store sorg; hun mente det måtte ha smakt på maten hos bergfolka. Men siden den tid, la fortelleren til og ristet på hodet, sto det aldri riktig til med j entungen.

Og nå er mange år gått, «jentungen» er gift kone, men ennå henger trollskapen ved. Å treffe henne på fastende hjerte, betyr ikke noe godt. Trolle kan hun, se hester når det skal være, eller djevelen i lignelse av en hest, — for en hest av naturlig slag fins ikke på hele Øygarden. Sette uvær på fiskere og syne s eg kan hun også; syne seg i ond betydning. Havstrilene har nemlig den trua at enkelte kvinnfolk har evnen til å syne seg på fjerne steder. Det fins gode og vonde synekjerringer, mener de. For mennene, som ferdes på havet størstedelen av året, biir nå dette til gagn eller skade, for de ser et usvikelig varsel for fisket i det.

Således var det en mann som hadde satt garna sine til fånyttes tre—fire dager etter hverandre; været var stormende, det kunne ikke nytte å forsøke mer. Men neste morgen sier en av kameratene hans: «I dag lyt du kasta, i dag fær du fangst.» Mannen så gjorde. Været var verre og ikke bedre, men fangst fikk han. Dette gjentok seg flere ganger; hver gang han satte garnet på kameratens ord, gjorde han storfangst, men ellers fikk han ikke beinet. Det var så at kona hans hadde synt seg for kameraten — det er bare noen få som har den gaven at de kan s e synet, — og hun var «slik ei skaplig kjerring i alle måter og slik ei raus matmor.» Hun var altså en av de gode. Men hver gang den bergtatte syner seg, kan en like godt la være å sette garnet. Og ikke nok med dette, hun øver også sine kunster på andre måter.

Han som har fortalt denne historien, sto engang i bygdeveien og så — han ville sverge på at det var et tønneband som kom rullende nedover en høy bakke. Da det vel var kommet ned, rettet det seg brått ut og reiste seg opp, og nå fikk han se hva det var. Slikt kunne hun gjøre når hun var ute i et ærend og hadde hastverk. —«Å ja, Vårherre bevare oss alle for trollskap og djevelskap,» sluttet Gamle Mons og korset seg andektig.