Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

Den gamle brandvakten…

Når en larvikenser i fremmed land tenker på sin barndoms by og lar filmen likesom løpe forbi sitt indre øie, er det vel først og fremst fra fjorden han ser byen, og han ser måskje klarest de tre silhouettene: Kirken der inne på Tollerodden, Rom berg gatens skole og — den lille hvite sukkerbiten på Bøkkerberget, den gamle ærverdige brandvakten.

Han fanger i et blikk byens westend – Langestrand – uforandret og, forhåpentlig, uforanderlig, og han ser Bøkelien, nu en fugl Fønix, med «Skoven» som bakgrunn.

Og så leter han sig i tankene frem gjennem gater og bakker og smau – enten det nu er «på by’n», på Torstrand, i Lia eller på Langestrand – dit han lekte som barn engang…

Kirkehuset, det vil nok stå der når han vender hjem igjen, Rombærn vel også, og «Skoven», men hvem tør garantere for at den vesle kaffikvernen på Bøkkerberget finnes der da?

Ikke så å forstå at det allerede er fattet nogen bestemmelse om å la den vesle terningen viskes ut av bybilledet, men det er jo ikke godt å vite hvad byens fedre i fremtiden kan komme til å resolvere med hensyn til byggverkets skjebne.

Under verdenskrigen, da man ikke visste hvad man skulde gjøre av hverken sine egne eller byens penger, fablet nogen om et rådhus! Og som dets selvfølgelige plass: Bøkkerberget. Og da hadde nok det lille fillehuset der oppe måttet vike.

Men som sagt: det er visst ikke nogen øieblikkelig fare. For den saks skyld kan det muligens være fattet formelig beslutning om at huset skal stå, og vedlikeholdes. Og det vilde være en god beslutning.

Riktignok er vakthusets oprinnelige bestemmelse og funksjon ophørt for mange år siden, og man har igjen bare et yndig minnesmerke for en mer primitiv tidsperiode.

Jeg vil helst erindre det som: klokka på bærje; jeg har hørt den gjennem firti år: som barn med beven, når den slo før jeg kunde rekke skolen til befalt tid, med fryd, når den forkynte middag og økt, med blandede følelser, når den slo dagens siste time – køietid. Og som voksen har jeg hørt den kontrollere og minne mig om min dag.

Gad vite hvor mange av oss har nytt den ære å trede over vakthusets slitte terskel og bli mottatt i audiens hos den gamle vekter ? En dag kunde det være Falch, en annen dag Romberg, begge to like hyggelige, om enn hver på sin måte, – og like årvåkne.

De trakk andektig i klokkerepet timenes tall, og repeterte dem i taushet; men for å være aldeles sikker, at nu hadde de slått — og slått riktig — så benyttet de sig av sitt selvvalgte og stumme vidne: en trestav med tolv hulller – og en trepropp. Denne proppen ble flyttet til neste hull, når timen var slagen. Gad vite hvor mange slag de gamle slo, og hvor mange timer de tellet ut over byen i de årene de var i tjenesten?

De første årene etterat klokken forstummet der oppe var det likesom blitt så stille i vår lille by: Vi gikk her og måtte passe på oss selv. Men etterhvert så glemte vi at der engang var en vekter som orienterte oss om dagens løp, og som kunde varsle oss om ilds våde, både ved dag og natt.

De såkalte budgettmessige hensyn tillater naturligvis ikke å anskaffe et byens klokkespill, heller ikke tør man vel regne med at nogen borger stiller det nødvendige beløp til disposisjon for et sådant. Ja man tør endog ikke håpe, at klokke og vakt atter blir satt i virksomhet på Bøkkerberget.

Men vilde det ikke live opp i all stillheten, om en klokke i det nye brandvaktstårn kunde slå timeslagene, f. eks. fra 8 morgen til 8 kveld?

Vakten har vi jo: det blir bare å anskaffe en helst litt større klokke. Kanskje ha r vi den også?

Men la oss få beholde klokkehuset på berget!

Rådhuset får heller være…

*****

Her en dag hadde jeg den store glede å se igjen en av mine kamerater fra fotballklubben «Mjølner»s dager.

Han er nu bosatt i Kjøbenhavn og har neppe sett sin barndomsby i de siste 35-40 år, men han følger oss her oppe med interesse og opmerksomhet.

Han hadde lest mitt forrige opsett om dette gamle stykke Larvik, og nu var han i byen på en lynvisitt, og så opsøkte han da de stedene han erindret så godt, der hvor han hadde vanket som gutt, og han hadde selvfølgelig vært en sving også bortom bøkkerberje for atter å se brandvakten.

–    Men du skrev intet om kanonene, sa han.
–    Nei, det gjorde jeg ikke, sa jeg, for jeg har tenkt å behandle dem i en særskilt artikkel.

Og så kunde han fortelle mig hvordan han og en kame rat ved et av sine besøk der oppe engang hadde blitt vàr en hel del papirstykker som var plasert bortover platået, og at der ovenpå papirstykkene var drysset et mystisk grå svart pulver.

På guttanes spørsmål til jourhavende kommandant avgav denne den tjenestlige og høitidelige oplysning at det var – krutt: krutt som skulde luftes og tørres. Det var krutt til kanonene! De svære sortmalte høittalere som hviler der oppe på bastionen.

En pipebrand og en småbrand blev meldt ved hjelp av en allarmklokke som stod i forbindelse med selve brandstasjonen, men en stor brand!  Huttetu! Da brølte kanonene sine 3 skudd, enten det var dag eller natt.

Jeg kan ikke klart erindre om de blev avfyrt ved den store branden i 84, – det er vel trolig – men jeg husker godt hin julaften da det brøt ut brand hos kjøbmann
Eliassen i Nansetgaten, i den bygning som nu eies av K. U. F.

Nettop som vi hadde satt oss tilbords for å ta fatt på Julaftensgrøten dundret kanonskuddene løs, så vinduene i huset hjemme formelig dirret: Brand! Storbrand Hvor er det? Vi fikk jo temmelig snart bragt på det rene at det var «på by’n».

De voksne fôr vel på dør, men jeg selv var så vidt liten, at jeg måtte resignere, og være hjemme på den tid av kvelden; for det var i de dagene ikke tale om dispensasjon fra den reglementerte innetid for rollinger. Selv ikke en brand, – når den ikke var absolutt i nærheten, kunde rokke den bestemmelse…

Og sist hørte jeg de gamle muskedundere ved den store brand i 1902, da hele Lia blev lagt i aske.

Siden da har ingen hørt dem synge. Og godt og vel er det.

Men brandvaktens befestning bruktes ikke bare i alvorets stund. Sannelig, har den også vært stedet fra hvilket krutt og kanoner har innvarslet festens time.

Jeg tenker på saluttbatteriets bronsekanoner, de små tingestene som på sine lavetter plaseres på, Bøkkerbergets skanse syttende mai morgen.

For flere år siden — da jeg var medlem av byens 17. mai komite – var jeg tilstede ved saluttens avgivelse.

Det var en særdeles høitidelig stund i den årle morgen.

Kanonene stod i en slakk halvkrets, og kommandør og mannskap var på pletten.

Kommandøren gikk med klokken i hånden, frem og tilbake, og forvisset sig om at alt var klart til batalje. Det skulde være orden i sakene. Et visst antall sekunder mellem hvert skudd. Klokken 7 på slaget skulde første skudd gå. Alle ventet, og konfererte med sine egne ur. Endelig lød en formelig militær røst: — Første kanon, f-y-y-r! Øieblikkelig sattes lunten til kruttet, og første lilleputtkanon sa fra, at nu er det syttende mai!

Og så gikk det slag i slag med de bestemte antall skudd, så nogenlunde efter klokka.

Det vilde være ønskelig og gledelig om nasjonens flagg alltid på festens dag måtte flyve fritt fra stangen der oppe på berget, og at de iltre kanonsmell der oppe fra alltid måtte være kun en fredelig og frydefull opsang til høitid og fest i en lykkelig by.