Den Gamle Indianer

Internt referansenummer: 18.11.2014 – BOK
Kilde:
Småstubber fra storskog og fjell
Helge Søraa
Illustrert av Stein A. Kirkaune
P. F. STEENSBALLE FORLAG
Utgitt i 1987
ISBN 82-7004-277-3
Trykt i Bjarne H. Reeskaugs Offsettrykkeri

 

Den gamle indianer

 

Han var en spesiell type menneske som det ikke finnes mange av. I sin ungdom, etter en oppvekst i forholdsvis små kår, fikk han et års skolegang på lærerskole. Mens han var der kom han i kontakt med mennesker som hadde mer penger enn de kunne forbruke. En av dem hjalp unggutten med billett, og så gikk turen over dammen. Første vinteren var han i en tømmerhoggerleir i Ontario og tjente såpass at reisepengene ble tilbakebetalt med renter etter oppgjøret om våren.

Neste vinter var han å finne langt inne i nordlandet som pelsjeger sammen med en fransk-kanadier. Han fortalte ikke mye, men det gikk fram at de neste to–tre årene levde han sammen med en liten flokk indianere som delvis fulgte villreinen — caribouen — på dens vandring. For ikke å gro fast for godt der oppe besluttet han å reise hjem til Norge en tur, men han kom aldri mer til Canada.

Det ble som for mange andre en kvinne som stoppet det frie livet hans og bandt ham til et småbruk her hjemme. På hans eldre dager, da jeg ble kjent med ham, var han forlengst enke¬mann og bodde sammen med harehunden sin i et lite, men pent og trivelig hus i kanten mot storskogen og snaufjellet.

Uten noen spesiell påviselig grunn ble jeg invitert til å bli med ham på jakt, noe som jeg selvfølgelig takket ja til med glede. Kanskje grunnen var at jeg jaktet mest alene, og at han slik følte et slags slektskap. I hvert fall ga det meg anledning til å bli kjent med denne tause og tankefulle skogskaren og jegeren, og en merkelig skjebne ble delvis avdekket for meg etter hvert som vi ble bedre kjente.

Han drev for det meste sin jakt alene, men av og til fattet han interesse for noen ungdom og tok dem med seg til skogs. Det var mye å lære av denne gamle «indianeren» fra de store skoger. Så enkelt utstyrt som han var, og så godt som han kunne stelle seg under alle slags forhold! En kniv, brød, tørrkjøtt og litt kaffe, det var stort sett hva den gamle skinnsekken inneholdt. Det var en fryd å betrakte ham når vi skulle slå oss til og koke kaffe. Noen enkle håndgrep og bevegelser, og så flammet bålet opp uansett om regnet silte ned. Et øyeblikk etter hang kaffekjelen over varmen, og gubben satt på ei bartugge og koset seg. Sjelden sa han noe før maten var fortært og grundig skyllet ned med svart kaffe i mengder. Da var det tid for en solid pris snus, for øvrig den eneste luksus han brukte, og da ble gubben i godlune. I slike stunder kunne han fortelle om opplevelser fra nordlandet på andre sida av havet. Det handlet om harde og slitsomme turer med hundespann over tundraen, men også om late soldager i sommerleirene. Eller om hektiske døgn med fisking av store mengder laks om høsten, til vintermat for hundene, som var nøkkelen til overlevelse om vinteren der oppe i den barske naturen.

Det var ingen store fakter når han fortalte, men man kunne tydelig oppdage en stille glede over å ha opplevd dette livet. Jeg har mistanke om at hans sjel ble der borte i indianernes land hele livet.

I grunnen var det merkelig at han fant slik glede i harejakt her hjemme etter å ha vært storjeger og fangstmann i de store skogene og på tundralandet i Canada. Her jaktet han ikke stor vilt, spiste knapt nok elgkjøtt om han fikk ei steik i gave. Litt fisket han nok til eget bruk, og røkte noe og la ned en del til rakfisk til vinteren. Men det var hele tiden hare og harehund som opptok hans interesse. Aldri opplevde jeg at han skjøt hare i oppsprang eller i første rundturen. Jakten skulle gå for seg etter klassisk oppskrifta Hunden skulle ta ut haren selv, og losen skulle vare minst en time. Om jakten virket for lettvint hendte det at han lot være å skyte, men fikk tatt hunden av drevet og flyttet til annet terreng. Her kunne det bli en vanskeligere los, og nå gjorde han sitt beste for å komme til skudd. Da han så endelig stod der med haren i neven, var han fornøyd med både hunden og seg selv.

Jeg så en gang et foto av ham som ung. Han stod i skinnklær ved en neverkano med djervt svingt stevn, og holdt ei rifle i den ene handa og to gjess i den andre. Ved sida hadde han ei ung indianerjente som så på ham og smilte. Kanskje var hun grunnen til at den fjerne villmarken alltid var til stede i sinnet hans? Han sa ingenting i den retning, men han var i en taus og vemodig stemning lenge etterpå. Klappet tankefullt harehunden som stille kom borttil og la hodet i fanget hans. Den følte nok at dens herre var langt borte i tankene.

Både min venn og hunden hans er borte for lenge siden. Av og til ferdes jeg i «hans» jaktmarker, men pussig nok kan jeg føle at hans ånd ikke hviler over skogene slik en kan føle ved mange andre gamle jegeres områder. For meg er grunnen enkel — hans ånd er på andre sida av storhavet — der han ferdes lettbent i de store skogene i nordlandet sammen med en ung og vakker indianerpike. Jeg kan se dem for meg når han kommer hjem til leiren med nyskutte gjess og kanoen. Han holder opp fangsten og viser den fram, og hun smiler til ham. Det eneste jeg savner i bildet er den trofaste harehunden, men den ble kanskje tilbake i de norske skogene.