Kilde
DEN GAMLE BY

C.BORCH-JENSSEN
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY

Klikk her for å lese forordet

FRA GREVETIDEN
Utdrag av Larviks første Tingprotokoll
Ant. Anderssens trykkeri
Larvik 1960

DEN GAMLE SKOLEN

«Livet er en skole», sier et gammelt ord. Og neppe gryr en morgen eller
slukner en dag uten at man må erkjenne at det gamle ord har sin
gyldighet.

Man går til sin gjerning med friske krefter og sprudlende livslyst. Man
henger i det, time for time, og tar de reglementerte frikvarterer,
avpasset efter arbeidets art. Og man møter sine opgaver, sine prøver
som skal gjennemleves, mens en høiere instans avgjør om vi skal
fortsette ennu en stund der vi står, eller om vi flyttes op i    neste
klasse.

Vi vet at den høieste visdom har avpasset et pensum for hvert eneste
menneskebarn; kun kjenner vi ikke dagen for vår avgangseksamen. Men en
almektig hånd har avkrysset vår time på en for oss utilgjengelig
kalender.

Denne og lignende tanker beskjeftiger visselig både denne og hin. Man
anvender dem på sig selv, sitt eget livsløp, og på sine kamerater, —
ja, man blir ennu minnet derom når man ser den unge slekt dra forbi i
flokk og følge på skolevei. Og med kommunale jernbokstaver i
vedkommende strøk er det slått fast at hér er Skolegaten og her er
Skolestrædet. Skole og atter skole: Begyndelse –  utvikling – avslutning.

Ja, Skolegate og Skolestrede!

Hvor mange tusen spor av små barneføtter er vel ikke i årenes løp blitt trykket i ditt grus — og visket bort!

Og hvem kan vel i moden alder gå uberørt ad de samme ferdselsårer?
Kanskje en og annen stjeler sig til ved vintertid å sette sine brede
støvelsåler i de smale meller. — Og om han ikke akkurat hopper bukk
over den gamle eikestolpen der nederst i stredet, så berører han den
kanskje med sin hånd, og våger spranget i sin fantasi —.

Den gamle skolen, ja! Jeg husker den dagen da min mor fulgte min kusine
og mig derop for å få oss immatrikulert: spenningen ved å gå til noget
stort, noget ukjent, noget alvorlig, og så den bitre skuffelse over
ikke å bli funnet verdig —!

Jeg er nemlig født på en årstid som det år ikke hjemlet mig
departementalt medhold i mitt krav om adgang til Minervas tempel.   
Jeg måtte tåle å se min kusine og gode
lekekamerat, som jeg anså som min jevnaldrende, bli innført i skolens
matrikkel, og at protokollføreren med et medlidende smil konstaterte
min mindreårighet, men straks forsikret, at til neste år kunde ingen
formene mig adgang til læreverket.

Det har alltid vært mig en gåte hvilke regler bestemte klasseinndelingen ved den skolen i tiden før 1870 og opover til 1883.

Heller ikke har jeg kunnet finne ut hvilke pedagogiske hensyn har vært
bestemmende ved fordelingen av det stoff som skulde meddeles elevene.
Og det bør ikke forundre nogen at jeg den dag i dag studerer på hvordan
det kunde gå til at jeg et par år efterpå — ved min opflytning til
annen klasse —, gjenfant min kusine og hennes klassekamerater i det
værelse som fra nu av skulde være også mitt, — så meget mere som både
hun og hennes medstuderende med glans hadde passert gradene.

Riktignok skulde skolen nettop på den tid gå over til å være kun en
slags overgangsskole til Rombærn og middelskolen, og det må vel
undskyldes, at det under disse forhold kunde knipe med å klare
begrepene, både fra kateter og auditorium.

Søndagsskolen, som holdt til i samme værelse, løste problemet ved å
benytte et svært, grønt forheng, som løp på en ståltråd under taket,
langs midten av rummet, når man av hensyn til undervisningen ønsket å
gjøre skille mellem alderstrinnene. Men jeg erindrer
ikke nu om forhenget bruktes også i hverdagsskolen, for å markere en
forskjelligartet undervisning fra 2 katetere i ett og samme værelse.
Men det gikk, det også. Og det gikk godt!

Den første gang vi yngsteklassinger fikk føling med de mere beleste
elever, var den dagen da man skulde innsette den nye bestyrer eller
hovedlærer. (Mørch.)

Innsettelsen skulde foregå i den store dobbeltklassen.

Vi forsteklassingene hadde den dagen time i regning, og vi hadde som
lekse 3-gangen. Utenad! — Men nettop i den timen skulde innsettelsen
finne sted. Vi nærte et sterkt og berettiget håp om å undgå
multiplikasjonen, foreløbig. Men omforladelse! Da ceremonien var forbi
der inne, viste det sig at ennu var ¼ av timen til overs, hvorfor vår
arbeidssomme lærerinne (Perregaard) kommanderte oss inn igjen, til oss
selv, og der holdt en forsert eksaminasjon i den lavere matematikk —
med mere og mindre vellykkede løsninger. Vi var uforstående nok til å
mene at dette var å være for nidkjær overfor ellers arbeidssomme elever
-.

Det var på den tid ikke noget som het fritt skolemateriell. De som
f.eks. ikke hadde egen tavle, den kunde være så som så, kunde dog i
timen få låne dette instrument i skolens samling av svære innrammede
skiferheller med blikkbeslåtte hjørner. Skrivegriflens bar
umiskjennelige vidnesbyrd om at der i allfall ikke var brukt
«oljegreffelt», og de hadde derhos en svak duft av haralabb. På rammen
var risset mange runer i en ledig stund.

Den første gang vi skulde innvies i griffelens bruk, fikk vi den
ingenlunde lette opgave å bestemme — så omtrent da —, tavlens centrum,
og avsette dette med en stor prikk. Opgavens videre løsning bestod i at
trekke en linje fra hjørne til hjørne, over centrum. Det turde hende at
linjene blev noget vaklende —.

Til eksamen i skrivning, med blekk og penn, kjøpte vi Theodor Lunds
hårdeste og skarpeste penn (den er visst i handelen enda), og for å få
prøveskriften riktig «tynn», vet jeg at min sidekamerat og jeg fant på
å skrive med pennen vrang! Vi hadde enda ikke tilegnet oss
skjønnskriftens hemmelighet.

Lesningen, d. v. s. stavingen, foregikk i enstonig kor, på en høirøstet
og monoton melodi, og med opadstigende tone på hver stavelses
endebokstav: «A siger a, v-i – vi, avi,
s-e-r — ser, a-vi-ser!» sang det i veggene. Stavingen blev energisk
akkompagnert av lærerinnens kraftige slag med linealen mot
kateterflaten.

Til eksamen i norsk muntlig fikk jeg å stave det vanskelige ord
«ribsbærbusk». — En dag fikk vi en ny klasse-kamerat, en jente, helt
fra Christiania! Hun hadde lært å stave efter lyden. Å-du, å-du hvor vi
fniste, da hun rødmende fremtvang ordet «hasselnød»! Men hun lærte
snart å stave som vi andre på Langestrand.

Fra neste klasse husker jeg en jente som støtte på ordet
«brendeneslen», og jeg minnes hennes fortvilte forsøk på å finne en
klang og mening i det fatale ordet. Betoningen blev prøvet på både bren
og de og nes og len, og antok efterhånden karakteren av høist fremmede
tungemål, inntil det endelig gikk op for henne at det bare var navnet
på den planten som i vårt herbarium var innregistrert under «nisle».

I frikvarterene slo vi råtaball eller lekte sorte mann. Men det var en
og annen som fant sin største fryd i å få lov til å ringe inn. Den som
vilde opnå den begunstigelse behøvde bare å holde sig i nærheten av den
inspiserende lærer, når man skjønte at friminuttet snart var tilende.
Læreren gav da den som var ham nærmest et vink om at han kunde foreta
den funksjon. Og det blev ringt! Vel og lenge. Ja stundom så energisk
at den veste bjellen blev dratt helt op i den krumme fjæren den hang i,
og ikke gav en lyd fra sig.

Men det hente jo også at elevene blev stillet overfor livets alvor, dets forgjengelighet.
Iblant de store guttane — de som det året avsluttet helt sine studier
ved Langestrand skole, — blev det tatt ut 6-8 stykker til å forrette
som forsangere ved begravelser.

Men da det ikke alltid var så sikkert at garderoben egnet sig til å
presenteres ved begravelser, hadde læreren, som tillike var klokker,
utvirket at skolen holdt til utlån
følgende utstyr i sort:

Sko,
Mamelukker (løse bukselår med Kelis),
Diplomatfrakk og en rund, fløyelskantet lue uten skygge.

Guttane stillet ved kirkegårdsporten og gikk — syngende en salme —
foran kisten og følget, fremover til graven, der de også ledet sangen
under ritualet.

Den gamle skole har forlengst måttet stenge sine dører som læreanstalt.
Nye forhold. Nye krav. Mere lys. Ja —. Men jeg er sikker på at mangen
langestrandsborger i en stille stund sender en kjærlig tanke til sin
gamle skole i sogn og helg, og til sine lærere, i takknemlighet for
hvad de gav av dyrebar ballast til livsreisen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *