Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Vintertrafikken mellom Læv dnja og Kárášjåkka økte fra år til år. Oftere og oftere kom hesteraider oppover elva. Særlig ved juletider var det stor trafikk. Da holdtes det læstadianermøter i Kárášjåkka. Dit kom da folk både fra Tanadalen og fra Porsanger.

Og så var det mange som dro til Kárášjåkka på julehandel.

Like før jul var det derfor storinnrykk på fjellstuen i Skuvvanvárri. De reisende fra Porsanger overnattet der. Fjellstuestallen rommet tyve hester. Kom det flere, måtte også stallene til Pikku-Jussa og HeikkiJussa tas i bruk.

Det er lillejulaften. Fra østersiden og vestersiden av Porsanger kommer folk kjørende. Ved middagstider hører man de første dombjellene ute på vannet. Utover ettermiddagen kommer flere og flere reisende. Kjørerne joiker og synger. De er i godt humør, har tatt juledram!

På fjellstuen er det liv. Hestene skal ha plass i stallen. Kjørekarene tar inn i almuestuen og koker seg kaffe. Praten går lystig. Henry går ut og teller sledene. Han teller seksti stykker.

Men like over midnatt starter de videre. Og da det blir julaften er det stilt i bygda Skuvvanvårri. Ingen går ut, ingen besøker hverandre. På fjellstuen holder de voksne på å pynte et juletre i et av rommene. Barna får ikke lov å gå dit inn.

Klokken seks blir døren til rommet åpnet. Der står furuen ferdig-pyntet. Og så er det kaker og julekveld!

Men rundt bygda ligger viddene mørke. I Iddjajáv’ristua (Nattvann-stua) langt der inne på den veldige vidda, sitter noen kjørekarer og drikker kaffe. Og enda lenger innover vidda, brenner ensomme bål. Det er kjørekarer som det ikke var plass til i Iddjajåv’ristua, som tar seg en hvil.

Anders Opdahl skjønte at fjellstuen var for liten. Det hadde for så vidt vært klart for ham allerede da han kom til Skuvvanvárri. Den nyoppførte Rødstua i 1899 hadde ikke vært stor nok. Og behovet økte med årene. Anders Opdahl var klar over at han måtte bygge en ny. Han begynte å forberede seg på å bygge. Snart var han i full gang med arbeidet.

Det skulle bli et stort bygg i to etasjer. Første etasje var på fem rom og en gang. I annen etasje var det også en gang og fire rom. Nå skulle det bli husrom nok på fjellstuen.

Anders gjorde arbeidet selv. Sommeren 1908 gikk han i gang. I mars måned året etter var veggene reist, og det var kommet tak på bygget. Loddpipa var på plass. Men ingen ting var ennå innredet inne i bygget, og der dører og vinduer skulle være, var åpne hull.

Så er det en morgen på den tiden da hestekjørerne starter mot Kárášjåkka. Da ser Trygve en fugl — en riktig stor en — utenfor almuestuen. Han går forsiktig bort til den, og fuglen blir sittende. Det er en vakker, svartglinsende fugl, det er en ravn.

Trygve ser nå at den ene foten dens er skadet. Det er tydelig at fuglen har vært i en felle, men har klart å rive seg løs. Vingene ser uskadde ut. Likevel sitter ravnen helt stille så Trygve får tatt den fast. Til å begynne med biter den ham sint i hånden, men slutter snart med det. Trygve bærer den inn i det nye, uferdige bygget og setter den forsiktig fra seg på gulvet. Han finner en to-liters hermetikkboks. Den tar han med seg på stabburet og fyller med kjøtt, som han bærer til ravnen.

Det ble festmåltid for fuglen! Den var skrubbsulten og slukte all maten. Hver dag kom Trygve med kjøtt til den. Og fuglen ble tammere og tammere. Til sist låt den av glede når den fikk øye på en av fjellstueguttene. Og de ble glad i den.

Etter en stund så de at foten dens var blitt frisk. Men den fløy ikke vekk. Om dagen pleide den riktignok å ta seg en flytur, og noen ganger var den så høyt at de ikke kunne se den, men den kom alltid tilbake. Som oftest kretset den over fjellstuen, men så høyt at den var som en liten prikk der oppe. Når det begynte å skumre om kvelden, fløy den inn i bygget igjen. Da skulle den ha mat, og Trygve og Sverre var fort på plassen med kjøttboksen.

Det gikk noen måneder. Ravnen var som et medlem av familien. Da kom noen fjellsamer ned til bygda. De hadde hund med. Ravnen var vant til at ingen ting var farlig, og slett ikke hunder, for hund hadde Anders Opdahl også, og den var snill. Derfor ble ravnen rolig sittende selv om den så hundene som kom løpende mot den. Og så bet de den i hjel. Så ble det sorg på fjellstuen.

Det var nå blitt sommer. Anders Opdahl bygde videre på huset i ledige stunder. En dag var det ferdig. Stort og hvitmalt ruvet nybygget ved siden av de andre byggene på fjellstuejorda.

Men Anders Opdahl angret likevel snart på at han hadde bygd på fjellstuen. Han begynte jo å bli gammel, og å bygge på statens grunn lønte seg ikke. Riktignok hadde han fått løfte på at han skulle få bo der så lenge han levde, men det hadde vært bedre å ha egen eiendom. Så hadde familien hans hatt et sted å bo hvis han selv falt fra.

Han ble gående og tenke på at han i grunnen skulle ha bygd seg et eget hus til han om en ti års tid skulle gå av som oppsitter. Og han ville bygge i Skuvvanvárri, her ville han bo resten av levetiden. Men ikke på Fjellstuenesset! Her var aldri ro å få lenger. Sommer som vinter, og natt som dag kom det folk og ville overnatte.

Men på andre siden av sundet var det stilt. Så gikk Anders dit og lette etter tomt.

Der på andre siden var også hytta til Lars. Den var i dårlig forfatning. Den var gissen og utett. Selv om ovnen var rød som en glo, var det kaldt i krokene. Anders Opdahl hadde hjulpet Lars med materialer, så han fikk hytta varmere.

Hytta stod ikke langt fra eiendommen til Pikku-Jussa. Nå gikk Anders der og keik. Og han syntes at tomta som hytta til Lars stod på var ualminnelig vakker. Der ville han bygge! Lars hadde ikke noe skjøte på tomta, han hadde bare bygd hytta si der fordi det var en høvelig plass. Anders visste at det ikke ville være vanskelig for ham å få kjøpt den eiendommen, men han kviet seg for å gjøre det. Han ville ikke jage Lars vekk.

Så gikk han til Lars og snakket med ham. Om ikke Lars kunne flytte litt nærmere Heikki-Jussa i stedet? Anders lovet å hjelpe med flyttingen. Jo, Lars var villig, og de satte hytta opp i bakken på øver-siden av gården til Heikki-Jussa.

Det gikk en tid. Men Anders Opdahl var likevel ikke fornøyd. Nå syntes han at der hvor Lars nå hadde hytta, var beste plassen! Så måtte han snakke med Lars på nytt. Om ikke Lars like så godt kunne flytte over til Fjellstuenesset? Han skulle få betaling av Anders om han ville gjøre det. Lars sa ikke nei nå heller.

Da det ble sommer, laget de en flåte og satte hytta til Lars oppå. Alle i Skuvvanvárri var med og hjalp den dagen de fløtet hytta over sundet og reiste den i nærheten av fjellstuen. Det var liv og røre den dagen.

Noe ble ødelagt under flyttingen, det var ikke annet å vente. Men Anders skaffet Lars nye planker og bord, så han fikk reparert kåken sin.

Så kjøpte Anders eiendommen som grenset til Heikki-Jussas gård av staten.