Den Siste Bjønn I Tydala

Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

Den siste bjønn i Tydala

 

Ved Th. Stokke

 

Jeg som skriver dette, var gjetergutt i Hilmoåm sommeren 1880, og da levde den siste bjønn i Tydala. Den hadde om våren tømt flere store, nye tuver for maur. Når bjørnen kommer ut av hiet om våren, går den laus på maurtuvene, graver et hull i toppen for å samle mauren, stikker tunga nedi og slurper mauren i seg. Sommeren 1882 ble denne 4-fota skapningen lei av å gå og pusle alene der i Tydala. Den tok seg en tur over fjellet åt Haltdala, antakelig for å finne seg en make. Den slo seg da ned noen uker i setertrakta øst for Aunegrenda til skrekk og advarsel for gjetere og budeier.

Men denne bjørnen var en godmodig vegetarianer og drepte ingen dyr. Den skjulte seg godt om dagen og fant sin føde om natten. Det var få som fikk se den. Ho Skreddar-Eli sprang tidlig en morgen nesten borti den i vegsvingen ved Storbekken, der den gikk og åt blåbær. En engelskmann, Gorden, gikk på jakt etter den. En dag så han noe svart inni en tjukk bjørkkrull, og han var straks ferdig til å skyte. Men så fikk han se ei rompe som visket. Det var ei svart ku, som hadde gjømt seg for kleggen.

4-fotingen fann ikke det den søkte. Og det ble visst for urolig for den, for mye lokking, sang og bjelleklang. Den var vant til større vidder og bedre trakter. Den strauk over fjellet att.

En tydaling fortalte meg senere at bjørnen straks etterpå fikk en tragisk og pinefull død i ei glekse.