Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3

Det ble trangt om plassen


Intervjuobjekt:
Jenny Kosbergløkk (1911)

Intervjuer:
Anita Solberg

Vi bodde like ved stasjonen på Berkåk. Den 9. april kom Gunnhild Nyberg gråtende inn døra vår. «Nå er det krig,» krig sa hun, «tyskerne har tatt Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim.»

Første uke

Lange tog fra Trondheim med folk som evakuerte til Berkåk. (Vinduene var blendet.) De som evakuerte ante ikke at på Berkåk var det full mobilisering. Norske militære tok inn på skolen og de hadde kantine på dei ene garden som lå på Skamferhaugen. Første uke var vi hjemme Det var fullt hus hver natt. Søndag kom det en bil med fullt av sivile mannfolk som kunne fortelle om sammenstøtet mellom nordmenn og tyskere ved Hagebrua som lå nedenfor Støren. De var veldig «oppskaka».

Kamphandlinger

Mandag 15. april:

Da evakuerte vi til Skjerve. Mormor og morfar bodde i lag med oss, forteller Jenny. Mormor låg med lårhalsbrudd. Morfar brukte å hente og selge Arbeideravisa som kom om kvelden med oppdalstoget.

Både morfar og mormor ment vi måtte bruke fornuft og holde oss i ro, da Onkel Erling kom med Samlagsbilen forsto de at det var alvor. Vi måtte ha pass som vi fikk av det Norske Politi som oppholdt seg på hotellet som lå ved sentrum på Berkåk. Norske militære hadde satt opp maskingevær på Berkåk.

Tre store bomber ble sluppet: ei ved Mosan og to nede i Sørgardslia. En dag var det urolig, det sies at det falt ca. 200 bomber over Berkåk.

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde.

Ei natt var det et stort smell Det var Skjepphaugbrua som ble sprengt, for å hindre tyskerne i å komme. Stavabrua var sprengt før. De første tyskerne som kom til bygda hadde tatt bussen som var på tur nedover. Sjåfør Kåre Gennes måtte snu for å kjøre tyskerne oppover. Vi sto i garden og så bussen dra oppover med maskingevær og gevær på taket. Sivert Hansen som var 11 år den gangen, sprang inn og la seg på divanen og storskreik. Han syntes at det var ikke flere enn at nordmennene kunne ha tatt dem. Han skreik hele dagen. Det var mange tyskere som tok inn på Berkåk. De kom og overnattet på Berkåk og dro videre etterpå.

Hjem igjen

Vi hadde vært en måned på Skjerve da lensmannen sa vi kunne komme tidlig på morgenen, så vi kunne få komme hjem. Det så ikke ut i huset vårt. De hadde gått igjennom vegger, dører og det lå splinter over alt. Mange av våre eiendeler var bortkommet, så det var så vidt vi greide oss da vi kom hjem. Tidlig en morgen dro morfar, Ingebrikt og noen vaskere for å vaske huset, så vi kunne flytte inn. Vi flytta hjem. Lensmannen satte opp en plakat der det stod at det var en syk dame der, så ingen tyskere kom så lenge mormor levde.

Tyskerne tok nystuggu

I juli – august bodde det to ingeniører, en av dem arbeidet med å få bygd ei ny Stavåbru. Da mormor døde i september kom tyskerne og tok nystuggu vår som et befal skulle ha. Han sendte bud på lensmannen Myre at han måtte komme og være tolk for han ville snakke med vertsfolket. Han kunne fortelle at moren hans brukte å fortelle at krig ikke er noe god ting, men det er vel fordi vi mennesker ikke er så bra mot hverandre.

Moren hans ble enke under første verdenskrig og satt igjen med 7 gutter. Han bodde der bare tre uker. Han hadde med seg oppasser og en hund. De reiste til Lillehammer etter de 3 ukene. Befalet kom ikke igjen, men oppasseren og hunden kom igjen. Oppasseren fortalte at befalet tok livet sitt, for han klarte ikke å leve med krig.

Så kom et nytt befal. «Oberleutnant» stod det på døra. Også han hadde med seg en oppasser og hund. Bildet av Hitler kom på veggen da han kom. Lensmannsbetjenten kom med ei helsning fra oberleutnant. Han venta at vi skulle helse på’n, om vi ikke sympatiserte med han, så forventa han at vi var så høflige at vi helsa. John Gisnås (Lensmannsbetjenten) sa at han ville ikke ha helsa på’n.

Det var ganske trangt

De siste krigsåra var vi tre familier i huset så det var ganske trangt. (Min, Anita’s oldemor, oldefar, gammelonkel og min bestefar bodde i samme hus som Jenny og Ingebrikt). Vi var «toene» og hadde to små rom i annen etasje.

En vinterdag i februar 1945 kom fem tyskere og tok leiligheta vår. Årsaken til at de tok akkurat vår leilighet var nok at vi hadde telefon. De satte opp ei radiomast på gardsplassen, sikkert for å ta inn meldinger. Etter fem dager tok de sekken med alt utstyret, geværa og dro sin vei. De sa til meg at jeg ikke fikk ut den dagen. Jeg hadde stått og hørt på en telefonsamtale. Jeg sa jeg ikke forstod
noe av det de hadde snakka om.

7. mai 1945 gikk det rykter om fred. Tyske soldater sprang ned stasjonsveien og sang.

8. mai 1945 var vi tidlig opp. Alle i huset var ute da vi heiste flagget og sang «Gud signe vårt dyre fedreland».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *