Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

DET LANGE FELTTOGET. Minner fra krigsvåren 1940
Av Bjarne Østrem

 

Som en av de mange soldatene som ble innrullert i IR 14 og opplevde det tyske angrepet på Norge i aprildagene 1940, skal jeg forsøke å gjengi det meste av mine opplevelser under felttoget disse uvirkelige vårdagene for over 50 år siden. Etter såvidt lang tid kan det være enkelte ting som er gått i glemmeboken eller som er litt vanskelig å huske eksakt, men jeg vil her gjøre et hederlig forsøk.

Nøytralitetsvakt i Øst-Finmark.
Jeg kom hjem den 20. mars 1940 etter å ha vært på grensevakt i Finmark, mens det foregikk krigshandlinger mellom Finland og Sovjetunionen. Vårt vakthold foregikk på Pasvikelva som var grenseelv mot Finland. Denne var delvis «hærtatt» av russerne. Turen nordover gikk fra Mosjøen til Vadsø, og vi reiste i desember 1939. Gjennom vinteren drev vi med mye fysisk trening, helst lange turer på ski med påfølgende bygging av mitraljøsestillinger. Etter hvert blev vi i god fysisk form og da vi kom hjem i april påfølgende år vil jeg si at vi var topp trenet. Det skulle snart komme oss grensevakter til gode, idet vi umiddelbart etter hjemkomsten fikk mobiliseringsordre. Enkelte avisartikler den senere tid har gitt inntrykk av at soldatene som deltok i felttoget våren 1940 var dårlig trenet fysisk, noe som jeg på det sterkeste til dementere når det gjelder de deler av IR 14 som hadde vært på grensevakt.

Moblisering og krigstjeneste.
Da mobiliseringen ble kjent over radio 9. april, reiste jeg og flere fra kommunen med en av Helgelandskes lokalbåter, via Kvarøy, Lurøy, Sleneset, Lovund o.a. inn til Mosjøen. Vel fremkommet dit ble vi geleidet til forsyningsdepoet, hvor det bare var en sersjant til stede. Vi fant imidlertid snart det meste av det vi trengte av utstyr. Våpen og ammunisjon var det heller lite med, da det meste av dette var sendt til Finmark i forbindelse med grensevaktoppdraget. Noen håndvåpen fikk vi tross alt og enkelte mitraljøser. Deretter bar det til bort til jernbanestasjonen hvor vi foreløpig skulle innkvarteres.

En natt gikk alarmen og vi stormet ut i fullt personlig utstyr medbringende håndvåpen og mitraljøser. Vi ble beordret om å gå i stilling oppe i åsen med skuddsektor mot kaien og veien opp fra dette. Kort tid etter kom det melding om at «tyskerne var gått i land». I grålysningen fikk vi så se at det kom en flokk mennesker oppover, og vi fryktet umiddelbart det verste. Vi sendte en av våre folk nedover for å observere og undersøke dette nærmere. Stor var lettelsen da han kom tilbake og gav beskjed om at det bare var sivile som ville melde seg til tjeneste. Imidlertid kunne denne lille episode lett ha endt galt, da vi alle lå med fingeren klar på avtrekkeren og ventet på ordren om å åpne ild. Noen og enhver av oss har mange ganger i ettertid tenkt på denne meldingen «om at tyskere hadde gått i land»!? Hvorfor ble denne melding sendt opp til oss i stillingene slik at vi skulle forvente det verste?

Etter noen dager kom det plutselig beskjed om at vi nå skulle forflyttes til Trøndelag. Utstyr og personell ble opplastet opp på lastebiler og hver bil ble «sikret» med en mitraljøse. Mange slitsomme timer senere kom vi frem til Snåsa, hvor vi ble innkvartert på landbruksskolen. Herfra ble vi sendt frem til fronten hvor vi la etablerte de nødvendige stillinger. Det var nokså mørkt, vi hørte spredt skyting, så enhver kan tenke seg hvor anspente vi var der vi lå og ventet. Men, etter en heller kort stund, – kanskje bare et par timer senere, fikk vi beskjed om å trekke oss tilbake. Den oppgitte grunnen for dette var at det var kommet beskjed om at franskmennene ved Namsos hadde forlatt området. Dette var styrker som skulle trygge vår posisjon og ikke minst styrke våre muligheter til å stoppe tyskernes fremrykning.

Tilbaketrekning med komplikasjoner.
Vi forflyttet oss nå med alt vårt utstyr nordover igjen og denne gang gikk reisen med et tog som var kjørt frem i denne anledning. Soldatene ble plassert på åpne vogner og så bar det bort fra fronten. Imidlertid hadde vi ikke kjørt lange biten før det ble meldt om flyangrep. Toget stoppet, vi hoppet av og slengte oss ned rundt om i terrenget til det ble meldt «faren over». Så bar det videre nordover med oss, lokomotivet bak og vognene foran. Kort tid senere fikk vi til vår forferdelse se et lokomotiv med påfølgende vognsett komme mot oss fra nord. Det var tross alt bare en skinnegang ! Selv satt jeg i vogn nr. 4 med mitraljøsen montert i stilling på trefoten, hvilket vil si at den rakk godt over karmene på den åpne jernbanevogna. Togsettene tørnet umiddelbart sammen med et voldsomt brak og vognene ble skjøvet hardt sammen. Vogna foran min vogn ble presset opp og langt innover vår vogn. Til alt hell holdt mitraljøsen stand for trykket av denne vogna, slik at den ble hengende «i lufta» over vår vogn. Dette gjorde sitt til at langt færre ble skadet eller drept her.

Mange av de som først ble klar over faren for sammenstøt, klarte å hoppe av før     det smalt, og dette berget også flere. En av de som hoppet i tide var Hagbart Kristiansen fra Onøy, som bare ble noe «kvestet» i møtet med bakken. Imidlertid var det mange av soldatene som det ikke gikk like godt med. Mange ble påført skader, noen til dels store skader og en del ble også sittende fastklemt i virvaret av bjelker og vogndeler. Andre ble drept momentant i det voldsomme sammenstøtet. Soldatene som kom uskadd fra ulykken, gjorde en god innsats for å hjelpe sine sårede kamerater. Etter en tid kom det ambulanser og andre kjøretøyer til for å frakte bort skadde og døde. Det viste seg senere at av de 200 soldatene som ble fraktet med toget ble 7 soldater drept i sammenstøtet. Nok en soldat døde halv annet år senere av de skadene han fikk. Tallet på sårede og skadde var i tillegg meget høyt, – noen har antydet at tallet var minst 30. Lasaretter og sykehus i området ble tatt i bruk i behandlingen av soldatene og de drepte ble gravlagt på Grong kirkegård.

På nytt i stilling.
Etter en tid kom det et annet tog for å hente oss. Vi lastet opp og så bar det videre nordover med soldathæren. I området ved Majavatnet ble vi satt av toget og nå måtte vi ta skiene fatt frem til midt mellom Trofors og Mosjøen. Her ble vi foreløpig innkvartert i et ungdomshus hvor vi skulle ligge i beredskap. Imidlertid ble vi ikke lenge her heller. Kort tid etter ankomst kom det beskjed om at vi skulle rykke sørover igjen for å forsterke de norske styrkene som var i direkte trefning med en tysk avdeling.

Disse norske styrkene møtte vi mens de var på retrett. I området bygde vi så en meget solid mitraljøsestilling med skytefelt mot brua ved Fellingfors. Resten av den norske styrken her var utgruppert i nærområdet rundt om, i hovedsak geværlag. Etter hvert ble det noe skyting fra tyske bombekastere og noe spredt geværild på flankene våre. Presset på våre styrker ble etter hvert stort, både p.g.a. tyskernes overlegne styrke og ikke minst som følge av deres større ildkraft med moderne våpen. Dermed begynte geværlagene rundt oss å trekke seg tilbake. Selv lå vi ennå en stund i vår gode mitraljøsestilling i håp om at tyskerne skulle komme over broen. Vi regnet med at vi da skulle kunne stanse dem en tid. Dette skjedde imidlertid ikke. Det var på flankene de rykket nærmere og nærmere, og alene som vi var, et mitraljøselag på 10 mann, ble vi snart nødt til å trekke oss tilbake og følge etter geværlagene våre.

Det ble senere etablert en ny front ved Ravatnet hvor vi ble beordret opp på fjellet med mitraljøsen og alt personlig utstyr. Dette ble en nokså stri tørn da det var meget bratt her. Ikke lenge etter at vi var kommet i stilling ble vi beordret ned igjen, uten at vi hadde vært i kontakt med fienden. Nå gav vi oss til fots nedover mot Mosjøen, hvor vi snart traff på en avdeling med engelske soldater. De marsjerte sammen med oss og sang høylydt «av full hals».

Oppløsning i Mosjøen
I utkanten av Mosjøen samlet det seg snart et stort antall militære, – også en hel del engelskmenn. Her ble det en del rådslagninger, først og fremst med vår kompanisjef Arne Pedersen. Det ble bestemt at vi skulle fortsette nordover. Snart snodde det seg en stor bilkolonne i retning Ømmervatnet, mest busser og lastebiler, men også noen personbiler. Veiene var helt i oppløsning på grunn av vårløsningen, og de var snart mer eller mindre ufremkommelige for biltrafikk. Vi måtte skyve både bussene og lastebilene, visst de i det hele tatt skulle komme fremover i gjørmehavet. Ut på kvelden hadde vi slitt oss frem til Hatten, hvor vi skulle hvile for natten.

Hjemturen.
En tid etter at jeg hadde sovnet, ble jeg vekket av noen som hadde hørt at tyske tropper allerede var kommet til Finneidfjord. Våre planer videre syntes nå helt umulige å gjennomføre, og en hel del av oss bestemte å dra direkte mot Bardal. Vi la i vei på ski mot Tovenfjellet. Det var bratt og ulendt terreng, men vi slet oss nå sakte men sikkert oppover mot høyfjellet. Våre pakninger var på ca. 25 kg med geværer og ammunisjon, og de tok vi naturlig nok med oss. Klokken 5 om morgenen var vi nede på andre siden og nådde Bardalsbygda, etter en marsj på hele 19 timer fra vi forlot kjøretøyene. Hemnesberget sto da i brann og det var mye kanonade mot tyske fly i lufta.

Først ut på natta ble det stilt med skytinga. Vi fikk da låne oss en robåt og dristet oss til å legge ut Ranfjorden mot Nesna. Roturen førte oss uten dramatiske hendelser til Lurøy og vi kom hjem pinsedagen.

Nye krigshandlinger i nord.
Kort tid etter pinse tok jeg kontakt med lensmannen i Lurøy. Jeg fikk her vite at vi skulle melde oss i Bodø på et nærmere bestemt kontor for videre beskjed. Dermed så bar det nordover med meg med den lokale rutebåten til bestemmelsesstedet Bodø. Jeg var den eneste fra Lurøy blant de som reiste. Umiddelbart etter at lokalbåten kom innenfor moloen i Bodø ble vi beskutt med mitraljøseild. Det var redningsskøyta som her lå som vaktbåt ved innseilinga. Den var betjent av engelske soldater og de trodde at lokalbåten hadde tyske soldater ombord. Som ved et under ble ingen truffet av mitraljøseilden, men det ble gjort skade på livbåten ombord. Overbygget på båten ble helt gjennomhullet av kuleregnet og det «fløy» også kuler gjennom lugaren der jeg oppholdt meg. Situasjonen var kort og godt lite hyggelig en stund.

Jeg ble innkvartert på en forsøksgård der det var flere soldater. Påfølgende dag kom det en hel del tyske fly inn over området og begynte å bombe byen. Det ble et voldsomt bombardement med både brann- og sprengbomber. Snart var store deler av byen lagt i ruiner og røyken steg opp fra de mange branntomtene. Flere bomber gjorde anslag i nærheten av der vi bodde, men vi fikk ingen direkte treff eller skader på personer som følge av disse angrepene.

Etter nok en dag bare det nordover med oss i busser til Mistfjorden hvor vi overnatter på en låve. Påfølgende morgen ble vi hentet her av en frakteskute, og denne tok oss med ut til Svolvær. Her traff jeg resten av mitt kompani, deriblant vår kjære kompanisjef Arne Pedersen. Så bar det videre nordover, nå med en fiskeskøyte, hvorpå vi noen timer senere ble satt i land i Sjøvegan i Troms. Etter et kort opphold her ble vi sendt videre til Gratangen hvor vi mønstret for general Ruge, sjefen for hærens overkommando. Her bar det tydelig preg av de voldsomme krigshandlinger som tydeligvis hadde foregått. Flere tyske falne lå spredt omkring der de hadde falt, og ingen av dem var ennå blitt begravet.

Nå skulle vi opp i Bjørnefjell hvor norske styrker hadde drevet tyskerne på flukt helt inn mot svenskegrensen. Snart     bar det oppover mot fjellet og flere kløvhester bar mye av utstyret og provianten vi hadde. Da vi kom opp mot de norske styrkene her oppe, ble vi utplassert i stillinger. Det var noe spredt skyting, men overveiende fra geværer og maskingeværer. Jeg har litt vanskelig for å huske hvor lenge vi var oppe på Bjørnefjell, men jeg tror vi var der i ca. 2 døgn.

Kapitulasjon
Beskjeden om at kamphandlingene skulle opphøre kom også inn til de norske styrkene her på fjellet. Kongen og hans familie samt regjeringen hadde nå forlatt landet og Norge hadde kapitulert. Vi tok fatt på nedturen fra fjellet og ble etter hvert beordret til Bogen i Ofoten hvor vi skulle innlevere våpen og utstyr. Dette ble foretatt av norske offiserer og vi fikk beholde feltuniform og ryggsekk. Snart ble vi hentet av en troppebåt, det var en norsk rutebåt, og kursen ble satt sørover mot Helgeland igjen. Selv ble jeg satt av på Indre Kvarøy og kom hjem omkring den 20. juni. En lang og begivenhetsrik vår var slutt for for denne unge soldaten fra Tonnes. Nå skulle hverdagen igjen få mer normale former, selv om landet p.t. var under tysk okkupasjon.