Kilde:

Theodor Dahl

HUMOR FRA HAV TIL HEI

Tegninger av Henry Imsland
Forlagt av Stabenfeldt

Aktietrykkeriet i Stavanger 1944

DET RELIGIØSE LYNNET –

FREDSFYRSTEN

FØR I tida – som nå – var det folk på Jæren som holdt religiøs oppbyggelse. Det var helst eldre og gamle folk som talte. De stod attmed bordet ved vinduet med stort, grått skjegg som ei visdomsfane og holdt en svær Bibel i hardføre arbeidsnever. Og på forsetene satt lyer-flokken, mens lampa brende og skugget skikkelsene av på veggene. Det var et helt skuggeliv. En kunde kjenne både Kornelia og Hans att i skuggesjået. De var ikke stortalere. Hadde ikke gitar og harpeleik. Bare stille og enfoldig frambæring av det de mente ordene bar inne. Ikke kollekt. Det var Guds ord helt gratis. Flere av de gamle talerne hadde særpreg, noen personlige i sitt syn. De snakket klokt med lys i ordet, som min morfar pleide å si.

Han fortalte om en Jær-taler fra sin ungdom – som må ha vært en merkelig mann. Kanskje det lå en stripe av dikter i ham. En fantasi som skapte. Slik lyes det. Han hadde nemlig laget et «Judæakart» på bygda si. Og han flyttet den bibelske fortellingen inn på Jæren. Han så Figgjo som Jordans flod og Frøylandsvatne som Genesarets sjø. Kleppe som Jerusalem og Bryne som Jeriko. For å nevne noe.
Slik så han det i sitt syn, men han nyttet ikke de lokale navn. Så laget han også små bibelske fortellinger sjøl. Med en kjerne fra Bibelen. Kvardagslig og folkelig var det han diktet ihop. Og han sa det jærsk og likefram. Folk totte det var merkelig og lydde vel etter.

"Fredsfyrsten" – (Illustrasjonstegning av Henry Imsland)

Det er lenge nå siden han levele. Ingen minnes ham mer. Jeg har bevart en «tale» som morfar min gjenga etter ham. Den lyder slik:

Dæ va ei gong Meisteren og kameratane hans kom austante og følde langs åno vestøve. Kor dei kom ifrå tore eg inkje seia, men dei sko nok vestigjøno te Jerusalem. (Dette er Figgjo og Kleppe). Antagelig for te halla oppbyggelse der. Peder kom darrande noge itte dei andre. Han var fiskar veit de. Og dæ æ så løye mæ dæ! Dei he alltid et aua itte fiskjen. Dæ ligge i dei dæ. Peder jekk nok og spende i landbråde for å sjå om dæ monne renne ud en fisk. Den pla jaurt stå å lura innunna landbreddo. På dæ vise vart han hindra og kom drilande et godt stykkje itte dei andre.

Mens han jekk sållest og trødde, la han merkje te en mann som kom fartande på høgdo noranom. Han nøyte på for å nå Peder atte. Peder støvda og bidde på 'an.

Han kjende inkje den fremmanne. Men han tok fort te å verte ordvonne med Peder. Sa'e vondt både om han og om dej han va i lag mæ. Nå va Peder fiskar og en sterke kar, så han hadde snart gjort dæ av mæ den fremmanne, om han hadde vilt. Men sjå dæ gjore Peder inkje!

Den fremmanne åt seg meir og meir inn på Peder og va temmele uvyren, ja, grove mæ både han og dei som føre jekk.

Peder sto der på åbakkjen og tok dæ mæ tål. Og tenkte seg om. Slå te an vilde han inkje. Han kunne lagt an øveenna som inkjevetta – for Peder va armsterke. Han hadde rodd fiskje på Genesaretsjøen. Og den kunne væra åleiden nok. Dæ veid me vel om. Det jekk grove storma der. Så dæ va nok tungt sled for Peder meir helle ei gong. Kæ gjore så Peder? Jau, han hotta bort te meistaren og kameratane og ba dei koma. Dei haure dæ og snudde veg. Og kom te Peder og den andre ma'en.

– «Her æ en her så bruga vonnord både på deg og osse andre,» sa'e Peder då. «Eg kjenne inkje ma'en, men han heve ede seg inn på meg. Og kæ vondt han bære for innom tore eg inkje seia. Ka ska eg gjera mæ an?» spure då Peder.

Meistaren svarte mæ ei gong:
– «Inkje rør an! Dæ verte tiara leielse av det!»

Hadde han sagt noge anna veit du Peder hadde toge han mæ ei einaste gong. For Peder va fiskar og armasterke kar.

Og så rusla meistaren og kameratene vestøve i hoba og følde langs åno.
Kæ syne dette? Jau, at meistaren va en frea mann – han va fredsfyrsten.»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *