DET RELIGIØSE LYNNET – GAMLE TRØSKJE-ANDERS (Illustrert Med 2 Tegninger Av Henry Imsland)

Kilde:

Theodor Dahl

HUMOR FRA HAV TIL HEI

Tegninger av Henry Imsland
Forlagt av Stabenfeldt

Aktietrykkeriet i Stavanger 1944

DET RELIGIØSE LYNNET –

GAMLE TRØSKJE-ANDERS

GAMLE TRØSKJE-ANDERS var i arbeid hos en troende mann på Frøyland. Når de kom til bords la husbonden hendene i hop og leste noge lågt, nesten inni seg – for maten. Anders la ikke hendene i hop. Han satt ferdig til å gå Laus på komlefate. .
– «Pla du allre lesa for maden, Anders?» spurte husbonden.  
– «Nei eg pla alltid arbeia for 'an eg.»

JEG VAR i en likferd for noe siden. Der satt folk og talte om bønn-helbredelse. En eldre troende mann i laget hadde en svær mjødnafeil (hofteskade) så det var besværlig for ham å gå. Han trodde sterkt på helbredelse ved bønn.

Så var der en i laget som opponerte. Han trodde ikke stort på den formen for lægning. Og han spurte ma'en med mjødna-skaden om han ikke hadde bedt om å verta go'e.
– «Jau, han hadde då dæ.»
– «Men dæ he 'kje hjelpt deg dæ ringaste itte så dæ ser ut,» sa den andre. «Eg tikkje du bara vessna te meir du ber.»
Mannen med hoften:
– «Der æ noge så heide troens bøn. Den må en bea.»
Den andre :
– «Ja noge må en finna på å kadle det – når en ser det inkje nytta.»
Og han holdt fram:
– «Eg vil 'kje seia att dæ inkje hjelpe mæ bøn. Men då må dæ helste vera håvda-verk og småsjukdom så vare to-tri dae helle sollest. Men nå en he fingje sauren mjødna-feil så han Bendiks der, så kan en be te en døyr, dæ verte 'kje a'ensles. Ingjen lure meg på mjødnane. Og eg æ helle inkje uvidan'e om Gud.»

DET VAR en annen som i en manns-alder hadde vært krank i det ene beinet. Han kalte det «den vonne foden». Men så ble han klein i det andre beinet også. I den gode foden altså. Dette vonde ga seg heller ikke.
Når mannen talte om sin elendighet brukte han uttrykket:
«Den vonne foden og den go'e foden eg he vonnt i.»

Så var han engang på et helbredelsesmøte. Der skulde en be for ham.
– «Hvad er det vi skal be om for dig,» spurte bønneannen.
– «Atta eg må verta go'e i den go'e foden, så eg he vonnt i,» svarte han.
Det vart et helt problem for mannen som skulde be.

JEG FINNER stadig interesse ved å dvele ved de rare symboler som trer fram. Som når en eldre kone sa:
– «Når eg ber må eg ligasom altid kjenna Vårherre i den andre ennen av bønno. Helle æ eg inkje trygge.»

Bønnen var for henne en livsvirkelighet. Og hennes måte å si det på er original – og fantasifull. Den andre enden av bønnen.