Kilde:

Theodor Dahl

HUMOR FRA HAV TIL HEI

Tegninger av Henry Imsland
Forlagt av Stabenfeldt

Aktietrykkeriet i Stavanger 1944

DET RELIGIØSE LYNNET –

GAMLE TRØSKJE-ANDERS

GAMLE TRØSKJE-ANDERS var i arbeid hos en troende mann på Frøyland. Når de kom til bords la husbonden hendene i hop og leste noge lågt, nesten inni seg – for maten. Anders la ikke hendene i hop. Han satt ferdig til å gå Laus på komlefate. .
– «Pla du allre lesa for maden, Anders?» spurte husbonden.  
– «Nei eg pla alltid arbeia for 'an eg.»

"Pla du allre lesa for maden, Anders?" (Illustrasjon av Henry Imsland)

JEG VAR i en likferd for noe siden. Der satt folk og talte om bønn-helbredelse. En eldre troende mann i laget hadde en svær mjødnafeil (hofteskade) så det var besværlig for ham å gå. Han trodde sterkt på helbredelse ved bønn.

Så var der en i laget som opponerte. Han trodde ikke stort på den formen for lægning. Og han spurte ma'en med mjødna-skaden om han ikke hadde bedt om å verta go'e.
– «Jau, han hadde då dæ.»
– «Men dæ he 'kje hjelpt deg dæ ringaste itte så dæ ser ut,» sa den andre. «Eg tikkje du bara vessna te meir du ber.»
Mannen med hoften:
– «Der æ noge så heide troens bøn. Den må en bea.»
Den andre :
– «Ja noge må en finna på å kadle det – når en ser det inkje nytta.»
Og han holdt fram:
– «Eg vil 'kje seia att dæ inkje hjelpe mæ bøn. Men då må dæ helste vera håvda-verk og småsjukdom så vare to-tri dae helle sollest. Men nå en he fingje sauren mjødna-feil så han Bendiks der, så kan en be te en døyr, dæ verte 'kje a'ensles. Ingjen lure meg på mjødnane. Og eg æ helle inkje uvidan'e om Gud.»

DET VAR en annen som i en manns-alder hadde vært krank i det ene beinet. Han kalte det «den vonne foden». Men så ble han klein i det andre beinet også. I den gode foden altså. Dette vonde ga seg heller ikke.
Når mannen talte om sin elendighet brukte han uttrykket:
«Den vonne foden og den go'e foden eg he vonnt i.»

"Den vonde foden og den go'e foden eg he vonnt i." (Illustrert av Henry Imsland)

Så var han engang på et helbredelsesmøte. Der skulde en be for ham.
– «Hvad er det vi skal be om for dig,» spurte bønneannen.
– «Atta eg må verta go'e i den go'e foden, så eg he vonnt i,» svarte han.
Det vart et helt problem for mannen som skulde be.

JEG FINNER stadig interesse ved å dvele ved de rare symboler som trer fram. Som når en eldre kone sa:
– «Når eg ber må eg ligasom altid kjenna Vårherre i den andre ennen av bønno. Helle æ eg inkje trygge.»

Bønnen var for henne en livsvirkelighet. Og hennes måte å si det på er original – og fantasifull. Den andre enden av bønnen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *