Kilde:

Theodor Dahl

HUMOR FRA HAV TIL HEI

Tegninger av Henry Imsland
Forlagt av Stabenfeldt

Aktietrykkeriet i Stavanger 1944

DET RELIGIØSE LYNNET –

LARS OFTEDAL

EN TIDSEPOKE på Jæren var presten Lars Oftedal. Enda kan en høre gamle si:

– «Dæ va i Oftedalstio.» Eller:
– «Me bygde løo i Oftedalstio» – «og me vart gjipte i Oftedalstio.»

Oftedalstio var tidsbestemmelse.

Han var forkynner med veldig makt over menneskene. Og han eide utvilsomt et kunstnersinn med dramatisk islett. Han kunde undertiden tale drama. Effektens virkning kjente han – og nyttet den. I sine prekener og taler var han folkelig i beste forstand. Han nyttet ofte meget Av folkets eget mål og kom dem derfor hjertenær – ved beinfram ord og gloser fra dagliglivet.

Det var veldig tilstrømning til Timekirken. Alle skulde høre den unge merkelige presten. Han dro dem til seg. Folk fra alle bygder for på kirkeveg så det var tjukt , av øyk og kjerrer rundtomkirken.

Ofte var kirken fylt. Folk stod i skarer utenfor. – Det hendte en tok ut kirkevinduene for at alle de som stod på kirkegården skulde få høre prekenen.

Så var det Oftedal sanger. Og en prektig messer. «Allre hadde folk haurt en prest hadde mysst sålles så Lars Oftedal.» Han fylte kirken med sin noe skurrende stemme, det var høgtid uten like.

Det var en Timebu som støtt var i kirken sammen med kona si. De satt på treve skråss over prekestolen. Hun var alltid årvåken, men mannen hadde det med å komme i blund. Han var ikke så hardt opptatt av gudstjenesten. Han var liksom bare med til kirken, han.

Så var det en søndag han sovnet så godt inn at det kom lyd fra ham. Oftedal sanset det. Han stanset preka og stirret på soveren. Det var nå stilt i kirken. Alle øyer stod på Oftedal.

Så slo han i prekestolen så det donte og ropte mannen på navnet og sa:

– «Vakna opp – – – – det er bære du vakna her, helle du vakna i Helvede.»

Det hadde en veldig dramatisk virkning. Og den arme soveren stokk så han var forfjamset da han glodde ut på menneskemassen i Herrens hus. Han sov aldri mer i Timekirken. Han sad seinare stram som en korperal.

Noe liknende hendte en annen gang. Det var trengsel i kirken. Kirkegolvet var tettsatt av folk. Så fikk en ung kvinne uvetet. Og seg ihop og skrek.

Folk vilde hjelpe henne. Da ropte Oftedal:
– «La hu skriga! Det er bære hu skrige i Timekjerkå helle hu ska skriga i fortabelsen.»

Slikt sokk i folk. Det var av dramatisk natur og boret seg inn i sinnene.
Han var vekkelsestaler. Og det ble stor religiøs rørsle. Mange ble vakte i Oftedalstio – og det satte dype spor i folkelivet.

Så var han sanger. Han skrev sanger sjøl og han oversatte fra svensk og engelsk til sangboka si.

Han sang meget på møtene i de jærske ståvene. Og fikk folk med seg i sangen. Høy og bærende var stemmen hans, varm og følelsesfull. Med et svakt skurr på r’en. Det tok i hjertene når han sang. En av sangene sine skrev han til messetone:

Ei nogen glede var på jord hvis den ei havde hørt de ord:
«Et barn er født i Davids stad.»
Vor Gud blev Jesus — jeg er glad.
Han født — min fryd! Han født — min fryd! 0 store stund,
Hallelet lød fra engles mund.
Siste verset er meget karakteristisk for hans lynne, hans dramatisk religiøse sinn.

Triumf, Triumf, vår seiershelt
nu ei mer i gravens telt.
Jeg freidig nu kan synge ud:
«Han er opstanden — store bud!»
Triumf, Triumf,
Triumf, Triumf,
Han seired, ja.
Halleluja. Halleluja.

Ja, han var en epoke i Jærens religiøse liv. Utvilsomt dypt religiøs i sin livskjensle, lyrisk og stemningsbåren, en varm sjel. Det synte hans liv. Og en sterk og villende personlighet. Han bølget med sin tilhørerskare som stormen med havet, eller suste blidt som solvind i lauv. Fra gråt til fest. Levende, skiftende, temperamentsfull.

Runnen av heimlig jord hadde han folkets eget lynne. Og den folkelighet som tok dem. Med sitt kunstnersinn kunde han skape billeder og symboler som var dem nær og dagligdags, levende og liketil. De gikk på hjertene og i samvittighetene – han brøt seg inn over hjertenes murer.

MAREN ØKSNEVAD døde for et par år siden i Sandes. I sin tid hadde hun spiskvarter i Egersund. Eller spiskorter som jærbuen sa.

Hun fortalte meg at en dag kom Lars Oftedal til henne. Han var på reis til Stortinget. Den dagen hadde hun bare fleskepannekaker til middag. Mens Oftedal satt og spiste gløttet en Varhaugsbu i døra.

– «He du middag idag, Maren?» spurte han.
– «Idag æ dæ bare fleskepannekaga,» svarte hun.
Han glodde på den mannen som åt på fleskepannek akene og sa:
– «Eg vil ha ordentele middag!» Og så gikk han.
Senere på dagen kom han att.
– «Kenn va dæ som sad og :id så matligt då eg va innom førr i dag?» spurte han.
– «Lars Oftedal!»
– «Ja visst ja, eg anslo han nettopp te dæ!»

En tid etter reiste Maren til Vaisenhusbasaren i Stavanger.- Da hun kom inn i Bethania stod Lars Oftedal der. Det var meget folk. Da han fikk se Maren ropte han så alle hørte det:
– «Der komme sandelig hu Maren, hu med de i herlige fleskepannekagene!»

GEORG BRANDES kjørte en gang med toget sammen med Kielland over Jæren. De kom fra København og skulde til. Stavanger.

Kielland satt og fortalte Brandes om Jæren. Dette var i Oftedalstida. Brandes så på det rare, tunge Jærlandet som han har skildret som et symbol på kulissene til Dantes helvete.

Så peker Brandes gjennom kupevinduet bortunder en lynghol der det står en folkehop og lyer på en mann som fra en stein taler og fekter med armene.
– «Hva foregår der?» spurte Brandes.
Kielland kikket ut. Han kjente mannen.
– «Det er presten Lars Oftedal som vokter sine får,» sa Kielland.
– «Kan vi stanse toget?» spurte Brandes spøkefullt.
– «Nei,» svarte Kielland smilende.

Men Brandes stirret gjennom kupevinduet så lenge han så den svarte folkedotten og mannen som talte fra steinen under lyngholen.