Kilde:

Theodor Dahl

HUMOR FRA HAV TIL HEI

Tegninger av Henry Imsland
Forlagt av Stabenfeldt

Aktietrykkeriet i Stavanger 1944

DET RELIGIØSE LYNNET –

LEGPREDIKANTER

DET JÆRSKE sinnet gjemmer på kjenslene. Det har ærbødighet for det hellige. Det har vært mange religiøse rørsler på Jæren – somme tider har det strømmet utover fra Stavanger. Men lettlivet kristendom ligger ikke for jærbuen – ja, den hører i det hele i virkeligheten ikke smed til norsk lynne. Det norske lynne er alvorsbestemt i kristendom. Ikke halleluja-betont.

Og den store almenhet på Jæren reagerer mot religiøs variete.

I SIN tid hadde en Nævlands-virksomheten med gjendåp. Den fikk nokså mange tilhengere. Hans Nævland holdt møter rundt omkring og meget hos Orresme'en på Bryne. Det var mange som ble med i hans religiøse arbeid. Nævland var en bra mann med et fromt, barnslig sinn. Ærlig og velment.

En kone på Friestad var blitt med ham og vilde døpes. Mannen var svært imot det. Likevel kledde hun seg til dåp i Friestadvatne. Da mannen vilde hindre henne, tok Nævland kona i armen og leidde henne avsted med de ordene:

– «En skal adlyde Gud mer enn mennesker.»

Nævlandsvirksomheten varte mange år, men ebbet ut etter hvert. Skjønt det like til den senere tida har vært «Nævlandske» på Jæren. Hans Nævland virket på sine alderdomsdagen i Stavanger og forkynte alles frelse.

I BLANT kom det til Jærs religiøse spekulanter, men de ble ofte avsløret og måtte fare sin vei. Mormonen prøvde seg også, men det var nytteløst. Jærbuen hadde ingen interesse for Joseph Smith og mormons bok.

DET KOM en legpredikant til en jærbygd. Han prøvde kveld etter kveld med fela og sentimentale grep, men han bøyde ingen på golvet. Folk satt.

Så en kveld sa han:

– «Når dere nå kommer igjen skal dere bli sittende om dere får både bleigsott og gulsott – for da tar jeg benk for benk!»

Gamle Retsius på Leide satt der med Kingoskjegg og ferdestav og lydde.
Da predikanten hadde sagt dette, la Retsius den store svarte hatten sin på hodet, reiste seg og sa:

-«Ja, nå går iallfall eg! Du ska sleppa sedja bleigsotte på meg, for eg kjeme nemmelegen inkje atte .»

Så steg han ut og ferdestaven målte stegene hans.

DET VAR flere av de gamle jærbuene som holdt oppbyggelse kringom i heimene. Det kom også religiøse talere annet steds fra. En av dem var Tollei Hytland fra Dalane. Han var nok en original mann som brukte pussige uttrykksmåter og kom fram med det som for ham i tanken. Meget løye har han sagt. – Og folk kunde og kan enda herminger etter ham.

Noe av det rareste eg har hørt etter Hytland er dette:

”Han støtte sin stav i Josva dal og kvilte sin mage på Sinai bjerg – og kimet med himmelens klokker…”

En gang han stod og talte i en oppbyggelse, skraåte det på døra.

En mann på et av forsetene gikk til døra og lukket opp. Og inn kom en hund. Da sa Hytland:

– «Ja, for honnane kan dei lokka opp når dei skraba på døro, men når Han skraba på hjertedøro, så helle dei na atte.»

Han skremte ellers med helvede og snakket om ovnen som stod i kroka full av eld. Det var nok en temmelig primitiv forkynner, men folk hørte ham.

PÅ SØR-JÆREN var det en gammel mann som talte. Han brukte et slags Vårherre-dansk, men når han ble ivrig og nidkjær slo han over i bredt, saftig jærsk. Engang talte han om syndefallet og sa:

– «Henved aftenen kom Herren, råbede på Adam, kaldede på ham og sagde: «Adam, hvor ere du?» Men Adam svarede Herren ikke.»

Dette gjentok han tre ganger, brått slo han helt over og sa:

– «Men då vart Gud idle og ropte: «Kor helle du deg Adam, din slog og epletjuv?» Men se da svarede Adam Herren!»

EN SÆRPREGET skikkelse var Ole Gabriel Lea fra Høyland. En mann med meislet ansikt og brunt skjegg. Ole Gabriel hadde et løye mål. Det var slik underlig ljo i det. Og han halv-kvein somme ganger når han var ivrig og sa:

– «Folk – folk! Pass dokke folk! Pass dokke for fortabelsen! Dæ kan snart verta for seint.»

Han nyttet undertiden personlige naive billeder.

Engang sa han:

– «Dæ æ 'kje sållest at meneskjo æ bara vonne. Der æ noge godt i kvart menesk. Men Vårherre he dæ sållest at dæ go'a me gjere hive han på rygjen vår, så me inkje ser dæ. Hellest kunde me verta hoffærdige. Og dæ tore Vårherre inkje. Me må inkje sjå dæ goa me gjere. Men dæ vonne me gjere hengje han som ei store bør på bryste vårt, framføre osse. Så me ser dæ jamt. For at me inkje ska verta hoffærdige.»

DEN KJENTE predikanten Knut Spødervold kom engang gående på en veg i Sola. En jente kom imot ham, hun gikk og spøtte på en hose og var i egne og dype tanker. Og sanste ikke mannen som hun gikk tilmøtes med.

Spødervold var alltid lik seg sjøl.

– «Ken æ dæ som eige hjarta ditt?» spurte han henne.
– «En gutt ifrå Sola,» svarte jenten.
– «Å du trur du æ på rette veien då?»
– «Ja,» svarte jenten, «dette æ veien te Sola!»

Hun avsporte ham helt.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *