DET RELIGIØSE LYNNET – MAURITZ KARTEVOLD (Illustrert Med 2 Tegninger)

Kilde:

Theodor Dahl

HUMOR FRA HAV TIL HEI

Tegninger av Henry Imsland
Forlagt av Stabenfeldt

Aktietrykkeriet i Stavanger 1944

DET RELIGIØSE LYNNET –

MAURITZ KARTEVOLD

EN INTERESSANT skikkelse var Mauritz Kartevold – av Kydlandsætten, den samme som Arne Garborg stammer fra. Mauritz vokste opp på en ensom gard, gjette sauer i utmarka, leste og tenkte. Han var dypt religiøs. Men radikal i livsanskuelse. Et ærlig og sant sinn.

Han ble kjøpmann i Sandnes og ordfører der. Senere urmaker.

Alt dette er uvesentlig.

Men at han for over et halvt hundre år siden satt på Sandnes og arbeidet for en enhet mellom verdensreligionene, et fellesskap, det er bemerkelsesverdig. Noe av de samme tanker som tidsskriftet «Fritt ord» har ført fram, stred gamle Kartevold med. Han var vel kjent i de  
gamle religioner. Men han satte kristendommen høyest. Kartevold konstruerte et ur som viser «tidens gang» når det går. Det er et slags religionsur. Han hadde det på Parisutstillingen. Det ble omtalt i hele den europeiske pressen.

Ja, han var allsidig. Han var også skjerper. Han startet Vignesgruben på Karmøy. Det minne som lyser etter ham er fra hans opplysningsarbeid, hans iver for fritenkte tanker og hans kamp mot helveteslæren. Hans utrettelige kamp for å rettleie folk den vegen han mente var sann og rett. Lys og god.

Hans valgspråk var: Gjør det gode. Sky det onde!

Det satte han på alle sine brev. Han stod i brevveksling med mange europeiske vitenskapsmenn.

Han var en frigjort og sterk mann. Et åndsmenneske. Når presten Lars Oftedal tordnet i ett lokale i Sandnes stod gjerne Kartevold i et annet og talte mot ham. Han var stillfarende, ingen ordsløser. Han slapp ikke ordene før han hadde snudd og vendt dem i tankene for å se om de var brukbare – og holdt. Han talte ofte symbolsk. Han likte det. Han var en slags
Jær-Sokrates – en naturfilosof, en særpreget autodidakt. En mann med visdomssinn og visdomsord. Han lever i folkeminnet som en merkelig skikkelse, nesten legendarisk. Han er en protest mot det mørke fastland.

Jeg minnes en episode. Det var på den krambua i Sandnes jeg var i mine yngste år.

Vi hadde som kunde gamle aristokratiske prost I. Ottesen. En mann med langpipe, eventyrkonge-hår, skuespilleransikt, svart kalott og kvit sløyfe. Og et strålende smil over hele det fine ansiktet. Han minnet om en skuespiller i den første teatertiden. I greverolle. Han var Herrens tjener i Høyland og Sandnes – da. Så møttes de en dag på krambua, han og Kartevold.

– «Hva har du stellet med i vinter, Mauritz?» spurte prosten blidt og klappet ham på akslen.
– «Å, eg heve hatt en del bråg med jævelen,» svarte Mauritz.
– « Ja-s-sååh!» smilte Ottesen.
– «Jau, ser du, eg sette meg føre i vinter at eg vilde prøva å jaga han vekk frå nora Sandnes og så tog eg hus for hus, i somme hus sad jævelen så fast at eg fekk han 'kje med meg ud – men mange plasse va han lausare.»

Jeg ventet spent på hva den gamle konservative Herrens prost vilde si – men han tok det med humør:
– «Utmerket, Mauritz. Utmerket! Det er sannelig ikke noe å holde på -.»
– «Nei, eg sko meina,» sa Mauritz. Og tilføyde: «Til vinteren vil eg prøva å driva han frå søra Sandnes au – då må presten hjelpast åd – så æ me beggje to om å jaga 'an f rå Sandnes. For det æ vel nogenlunde dæ sama du au helle på mæ, bara på en noge annen måde.»

– «Jo-o,» svarte Ottesen. «Jo da! Bare heng i Mauritz, og vi skal hjelpe hverandre så godt vi kan.»
– «Ja, eg visste prosten vilde nok støtta meg imode den vonne,» sa Mauritz. Og det gikk noe tilfreds over det jet-ske Sokratesansiktet.

Så hendte det at i samme stunden kom Bjerkreimsfilosof en og forfatteren Villien Nedrebø inn på krambua. Liten og lys i øynene, alvorlig om munnen og tankefurer i pannen. Han var likesom Bjerkreims store og lyse tanke an. Religiøs, men antiortodoks. Han stred med mange grublinger og gav ut en bok som handlet om mål og makt over døden. Han hadde også skrevet «Evige kloder» og «Nutid og fremtid». Den siste om mål og makt over døden var Garborg interessert i. Han gav den anerkjennelse for originalitet. Det var det Villien var. Han var original. Og så kunde han tenke. Og systematisere. Nå er han død.

Ja, så kom altså Villien inn på krambua. Der var presten og Mauritz. Tre merkelige karer.
Og Ottesen spurte spøkefullt om Villien hadde gjort nye vitenskapelige oppdagelser i det siste.

– «Eg he avslørt Moses,» sa Villien.
– «Nei har du det, vennen min. Det var da morsomt!»
– «Moses va en fæle spekulant,» sier Villien. «Han kunde drilla Israel, den karen. Og den tid Israel va i den fæla vass-nauo så det inkje fantes ei vassbøtta i heile Israel, då drilde Moses dei. Han sveiv ude om nettene, Moses, ja, han va en spekulant. Og der fant han et vass-seg i et berg. Då hadde Moses dæ mæ ei gong! For Moses va dreven. Han døtta te vass-stiget mæ mose. Så gjekk han te Israel og sa: – Kom nå ska dæ få vatten kara. Og heile Israel drakk seg utøste. For Moses va en spekulant . ..»