Kilde:

Theodor Dahl

HUMOR FRA HAV TIL HEI

Tegninger av Henry Imsland
Forlagt av Stabenfeldt

Aktietrykkeriet i Stavanger 1944

DET RELIGIØSE LYNNET –

PRESTENE

I HØYLAND
VAR folket i lang tid vant med en gammel seig prest. Han ble nesten
aldri ferdig med de kirkelige handlinger. Så kom der en yngre, rapp
mann som gjorde alt brå-snart fra seg. Det var I. Ottesen, den senere
navngjetne prosten.

Det var meget folk i kirken første søndagen.
Noen begeistring over prekenen hans var der nettopp ikke. For han hadde
slik rar måre å tale på. Han bøyde seg framover og ropte med høgt mål
utover kirken, for så igjen å dukke ned i prekestolen og halvt kviskre
resten av en setning som var begynt med dramatisk kraft.

På heimvegen talte folk om den nye presten. En sa:
«Eg tore inkje seia noge bestemt om prekkjo. Men en ting tore eg seia: Han va en speiedel te døiba bådn.»

På dette punktet hadde han imponert sokne-barna.


var det to gamlinger som hver søndag fulgtes til kirken. Men noe stort
om presten sa ingen av dem. Den ene sluttet å gå til preknene.

De møttes en dag. Han som holdt på å gå til kirken spurte den andre:

– «Kæ føre æ du allre mæ kjørkjo nå?»

Han svarte:


«Eg he kje noge imode presten. Dæ 'kje dæ. Men eg he fingje et låg for
dæ eina øyra så eg høyre inkje grant lenger. Ja, eg høyre endå godt dæ
presten seie høgt. Men inkje dæ han seie lågt. Og dæ ska merkverdegt
nokk vera dæ besta.»

Samme presten var en gang på Sør-Jæren og
vikarierte en søndag. Det hadde vært stygt vær hele sommeren så masse
høy lå ute og får vondt.

Folket ved havet er usedvanlig dyktige
i å forutsi været. De har trygge merker og med å gå etter. Sjelden tar
de feil. De gamle ba Vårherre om alle ting, men ikke om godt vær. Det
visste de var håpløst. De var liksom selv med og styrte det. De visste
like så godt om været som Vårherre.

Da presten var ferdig på stolen, sa han:

– «Ja så vil vi da bede om godt vær for bøndene.»

Men
en gammel ulk nede i kirke-stolen, en med havkrage-skjegg og fast
sjø-blikk, tenkte så høst at alle i herrens hus hørte det:

– «Dæ nytta 'kje be'a mens 'an æ så tjokke i sø – å så låge vinn.»

BISKOP
HEUCH var i Klepp på visitasjon. Jeg spurte Johanes med Vatne hvor
bispen bodde. Det hadde han snautt nok greie på. Men svaret lå ferdig
på leppene:

– «Han bur en plass austmed Gud, han.»

I
mitt barnesinn lydde dette så forunderlig, men på samme tid så rimelig.
Bispen bodde Øst med Gud. For på landet bor en jo med den, eller vest
med den. Og bispen bodde Øst med Gud, han.

DER KOM en mann til
presten en dag. Han hadde drevet meget med krettur-handel, og drukket,
og ordene hans var ikke alltid rene for usannheter.

Han vilde ha sakramentet. – Hvorfor han kom til prestegården, spurte presten.


«Jau, viss-som-ti-atta han la'e seg ned mæ bleio i kjørkjo kunne folk
tru han hadde gjort noge fælt gale. Å, dæ skjelde 'kje folkje at han
jekk te altars.»

Da presten hadde satt fram vinen og brødet, spurte han forsiktig:

– «Er det noe spesielt bud du har syndet mot?»

Presten hadde mistanke om at det lå ham noe særlig på hjertet.

Men synderen kom fint fra det. Han svarte:

– «Nå eg ska vera erlege må eg seia at eg he vore borti adle budo, så du får slå druse i.»

Se hvor lempelig han kom fra det. «Bort i adle budo.»

Det
virker på sett og vis syndserkjennende, men gir ingen egentlig
tilståelse. Han tar det hele generelt for ikke å bli sittende fast i
noe enkelt bud. Og han mener vel: Hva raker det nå egentlig presten!
Han vil i stillhet ha sakramentet. Og resten blir hans sak.

Det er forøvrig en typisk jærsk form dette: «å ha vore bort i dæ.»

For eks.: He du Ola drukke noge større i di tid?» Svar: «Å eg he sakta vore bort i dæ.»

DET VAR kommet ny prest i en av jær-bygdene. En som var i kirken og hørte ham, ble spurt hva han totte om presten. Han svarte:

– «Jau ma'en æ feide og vislige nokk mæ gullbrille å sollest – men dæ va fælt tynnt dæ som kom av 'an.»

I
EN annen bygd var der også kommet ny prest. En troende mann fra de øvre
gårdene som var med i kirken, kom i drøs om den nye presten i tunet på
grannegarden.

Gamle Per:
– «Kæ snakkte den nye presten om?»

Ola:
– «Dæ va helste ifra 'vanjelio (evangeliet) for idag.»

Gamle Per:
– «Kæ går den helst ud på da?»

Ola:
– «Å det æ møgje å møgje om Helvede.»

Gamle Per:
– «Kæ sa'e den nye presten om Helvede, Ola?»

Ola:
– «Å han led fælt idla (ilde).»

Gamle Per:
– «Kæ sa'e han då?»

Ola:
– «Han sa'e dæ 'kje så reint tydele', men itte så eg forstod 'an, vilde lian ha dæ så te at der sko 'kje stort vera in koman'e.»

Det
siste svaret er temmelig typisk. Det er vart og forsiktig i ordene,
litt flytende, men når hensikten. Og likevel med god plass for retrett.

«Itte
så eg forstod 'an,» «itte så han vilde ha dæ te» er uttrykk en jevnt
hører hos jærbuen. «Han sa'e dæ 'kje tydele, men der låg dæ onna» osv.

Dette
syner også hvor redde folk er for å si noe de ikke er viss på. Eller
uttale seg i det hele tatt. Selv om de sitter inne med vissheten. «Ja,
bara snakk de, eg kan tia eg. Eg veid bere,»

DA JEG skrev meg
til konfirmasjonen hos presten Frette i Klepp, var der en av guttene
som ble holdt for å være nokså tungnem. Presten som var en snill mann
vilde behandle ham lett og spurte: «Kan du si meg hvem som var jordens
viseste mann?»

Gutten tenkte seg om et grann — og svarte:
– «Han va 'kje tåbele' Salomon ….»

Da lo presten, klapte gutten på hodet og sa:
– «Nei men var ikke Salomon tåbelig du!»

Det er den skarpe kontrasten som udøser humoren her. Det overdrevne i karakteriseringen.

EN MANN som var kjent for å være prestfiendtlig kom en dag på prestekontoret for å få utført en kirkelig handling.

– «Kæ verte eg skjyllau'e presten?» spurte han.
Presten sa beløpet.
– «Va du kje vel stive i prisen nå!» sa mannen.
– «Nei, jeg pleier ta det,» svarte presten.
– «Eg spørre 'kje kæ du pleie ta, men kæ du kan ta.»
– «Jeg tar det som har vært gammel skikk og bruk i bygden.»
– «Du tege alså for møje.»

Presten ble forferdet og tagde.

Så sa mannen i sinne:
– «Nå æ det bara spørsmålet om presten vil visa fram loven, helle eg ska gjera dæ. For loven he eg i rau-lommen.»

DA
DET skulde stemmes over innføringen av Landstad salmebok (i bytte med
Kingo) fikk Endre Egeland i Høyland en bok til ettersyn. Han leste i
den og likte den ikke. Så kom klokkeren for å hente boken og få en
uttalelse. Men den kom i underforståtte ord. For han sa:

– «Eg seie, eg seie. Bogjo va 'jille på bræ'e.»
Der var gullkors og gullbeger på omslaget.

DER SATT noen og snakket om presten i soknet.

– «Går dæ møgje folk i kørkjo sjå dokke?» spurte en.
– «Der æ follt kver søndag!»
– «Æ presten dokka så go'e te tala?»
– «Langt ifrå. Han kan 'kje tala. Men nogen tikkje synd om 'an og andre at han æ så gjille te sjå på.»

GAMLE SVEND Øksnevad som var ironiker og ikke presteelsker, fortalte:

«Den
Høylandspresten eg jekk og les føre va en tjokke, feide mann mæ druso
vom og ringe aue. Et aua va surt og et va kvidaktig. Der va dei så
trudde han va troanne. Men lesarane meinte han såg mæ dx kvidaktiga
aua. Men trur du kje han såg mæ dæ sura.
Ligavel!

Somme
gongje tok han oss ud på kjørkjegaren, led osse sid ja ronnt på
gravene, mens han sjøl sette seg på ei grav for te kattegasera osse.

Attemæ seg hadde han ho'en sin. Et stort, fælt beist. Når presten sad og ho'en sad va dei jamhøge.

Å
merkele så møgje lighed der var i ansigtene på dei! Hoen hadde nettopp
same idle, nedsegne unnekjepten som presten mæ kromde munnvigje og
surøygde va han au.

Presten haure inkje godt, men dæ gjore visst
ho'en. Somme gongje ga ho'en lyd ifrå seg, mest så han sa'e noge. Me
var slettes inkje alttid så visse på kenn så spure, enten dæ va presten
helle dæ va ho'en. Dei morka noge kver.

Men me va'kje verre helle me svarte – og me slapp fram.»

I
TIME bodde en gang en tjukk, og feit prest. Han var så drusen at han
vabde når han gikk. Han drev prestega’ren. En dag var ulukka ute. Han
datt i landbrønnen. Det kom folk til og fikk ham på tørr jord att. Der
lå han. Han trengte hjelp, så vondt faren var presten. De rullet ham på
marka. Og basket med ham så godt de kunde.

En av dem som var med, fant hendelsen så betydelig at han noterte ned noe om den og sluttet:

– «Da vi tøvede ham, fløt der lann og lort og lyng fra hans mund ….»

DEN
SAMME Time-presten nyttet myra og skar torv. Blant torvskurfolket var
en eldre kar som var vant å bære torv under skuren. Han var kropplett
og fotsnøgg og rente rapt avsted med torva på greipa. Det hendte av og
til at ei nyskåren torva brast på marka, når han la den fra seg.


korn den velfødde presten i myra for å se på arbeidet. Han var helt
uvitende om torvskur. Og totte visst Ola var altfor brå i vendinga.
Presten så at flere av hans torver brast sonnt. Så sier presten til
ham:

– «Lad mig få ditt grep, Mandius!»

Mandius flidde
presten greipa og glåpte forveten på ham. Presten gikk bort på
grovkanten, tok forsiktig ei torva på den og vabde avsted som en
senbeint gås – og la torva varsomt fra seg. Alle så på ham. Så sa
presten med altermål:

– «Således skulde I gange børn!»

Mandius,
som totte presten var en tosk i torvmyra, fikk sinne. Han fpr borttil
ham, rev greipa fra ham og sa med arghet i målet:

–    «Nei,
slettes inkje! Eg går mi sama, gamla lonso gonga eg. Nå veit du dæ!» Og
så rente han greipa i torva og lonset kroppslett avsted.

PRESTEN OTTO Ottesen i Høyland, farfar til den kjente prosten I. Ottesen, var en mann med meget temperament.

Det
het i den gamle regelen at en prest ei haver lov at tøve mer end en
time på predikestolen – men Otto Ottesen brøt denne loven av og til når
han var kommet i riktig prekelag.

Så var det en søndag han hadde
tøvet en time. Timeglasset på prekestolen var runnet ut. Han hadde ennå
meget igjen for å ro seg til ende i prekenen.

Da lettet han timeglasset for sine tilhørere og sa:
– «Kjenner jeg min menighet rett står den for et glass til» – og så snudde han det og lot sanden ta nytt renne.

PROST
I. Ottesen i Høyland var i likhet med sin farfar en geistlig herre med
temperament. Og like så rakrygget som kroppen hans var han åndelig. Han
hadde mannsmot til å si folk sannheten rett i øynene. Det gjorde han
titt. Og spøken levde på munnen hans. Den gode, menneskelige spøken.

I
den tida da den navngjetne doktoren Schumacher var distriktslæge i
Sandnes, heimsøktes Høle av en slem epidemi. Schumacher var der inne
flere ganger. Og han slo opp advarende kunngjøringer på kirke- og
skolehusveggen.

På en heimferd fra Høle møtte Schumacher prost Ottesen på vegen. De kom kjørende i hver sin trille.

– «Hjelper de reglementene du slår opp på veggene for folket der inne ?» spurte Ottesen.

Han satt med langpipa i munnen og svepa i hånden. Distriktslægen synte prosten humorgloen i øynene sine og svarte:

– «Å, nej da! Ikke mer enn de du slår opp på prekestolen!»

Og så lo de begge to, både medisinens og ordets tjener.

DET KOM en dag en Høylandskone fartende inn på prost Ottesens kontor.

Hun var oppskaket.

– «Hvad er tiss, vennen min?» spurte Ottesen, og rejste seg opp mot henne.
– «Dæ æ en predikant så he sagt noge fælt te meg. – Eg vart uklare me' han og så sae han dæ.»
– «Ja så da!» kom det fra Otte-sen, «hvad sa så den mannen da ? »
– «Han ba meg reisa te helvede. »
– «Ja, men kjære deg vennen min — du behøver aldeles ikke å gå dit for det! Bare vær hjemme du!»

JEG K JØRTE en dag med en jær-prest innover øvre Jæren. Attved et hus stod en gam
mel livstørket mann, tynnhåret og øyendimd og glåpte på alt og inkjevetta.    

Han så ellers morsom ut og vi stanste bilen for å slå en drøs med ham.

Ettersom det var presten varte det ikke lenge før den gamle kom inn på det religiøse.


«Å ja,» sa han, «Vårherre heve adla da'e vore go'e imode meg, og jamt
hjelpt meg frå den eina mø'o i den andra …» Han mente det nok vel,
men sa det noe galt.

DET VAR tale om å bevilge mer lønn til en
klokker. Tillegget gjaldt seks spann korn. Nå var denne klokkeren
nesten uten sangstemme. Og falsk sang han også. I møtet der saken ble
drøftet tok en gammel mann ordet og sa:

– «Me kunne nokk gje
klokkaren seks spann meir – men dæ vil vel nytta lide. For om han får
dæ kodne, urur eg han vil rægta sitt sama – rægta sitt sama …»
DET VAR en mann som hadde snudd om i livet for å finne fred. Han kom fra kirken en søndag. Naboen spurte ham:
– «Fant du fram i dag?»

Han svarte:
– «Nei, eg gjorde inkje dæ, men eg skimta grinno mæ veien in te han.»
– «Dæ kan nokk verta møgje mørkna te gå i førr du fram når,» mælte naboen.
– «Ja, men lykto eg ska bruga brenne heima,» svarte han att.

Naboen forstod ham. Lykten var Bibelen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *