DET RELIGIØSE LYNNET – RELIGIØSE MØTER (Illustrert Med 2 Tegninger)

Kilde:

Theodor Dahl

HUMOR FRA HAV TIL HEI

Tegninger av Henry Imsland
Forlagt av Stabenfeldt

Aktietrykkeriet i Stavanger 1944

I MINE guttedager var jeg en kveld i oppbyggelsesmøte sammen med en noe
eldre kar som hadde vært til sjøs. I måned etter måned lå skipet i
vind-stille på Ostindiahavet. Det var som en evighet å komme til land.
Han syntes jorden var uendelig.

Predikanten var en typisk iammerdalsmann. Han klynkte og klagte over
denne svarte, trange, elendige jorden. Alt va' så putle å trangt her.

Kameraten min mislikte predikanten. Og på heimvegen sa han:
– «Der kan seiast møgje te fordel om himmedel. Dæ æ sandt. Men nå dei
Lege på mæ å skjella ud jor'o må egta parti for jor'o. Dei så seie
jor'o æ lido å tronge, må vera folk som inkje he seilt ….»
For det hadde han.

HANS GIKK somme tider på diskusjonsmøter. Og deltok i samtalene.
Sentenkt som han var, lå han alltid tilbake. Møtte en ham dagen
etterpå, sa han:
– «Hadde eg på diskusjonsmøde igår kome på dæ eg kom på itte heimveien
og helst itte eg hadde lagt meg, sko eg bunne kjepten på heila bøle.»

Ja, dette er riktig psykologi. Det er nok mange som har den bitre
røynslen at de kom til kort i diskusjonen. Men etterpå tok de
debattantene for seg, en for en, og tettet tuten på dem. På heimvegen
og etter en har lagt seg, stiger svarene sterke og blanke fram. Men da
er det jo i seneste laget!

I MINE guttedager var der på Midt-jæren titt diskusjonsmøter om
religiøse emner. Prester og legfolk deltok. Møtene varte somme ganger
til langt på kvelden og diskusjonen var jevnt nokså hissig. Så var det
en kveld på Bryne. Striden stod om barnedåpen. Presten Frost i Time
hadde forsvart den sterkt.

Så sa en av debattantene:
– «Æ dæ så atte folk kan kristnas utto tru så kan me bara ta en del
jær-øygje og vass-tønne å senna te hedninge-la'ene og la misjonærane
kjøra krøngom og skvetta vatten på kver hedningjen dei høve og seia eg
døybe deg osv. Og så sko dei væra kristna mæ dæ. Å nei der må nok tru
te,» sa han.

Presten fant dette snakket formastelig. Og ble synlig sint. Han sa noen skarpe ord til Tønnes. Det hette mannen.

Men Tønnes tok til gjenmæle:
– «Eg såg presten vart sinte. Å dæ æ 'kje kristele!»

Presten svarte:
– «Jeg var ikke sint. Jeg ble nidkjær!»
Men Tønnes gav ham det rapt igjen:
– «Nå laug presten og dæ æ endå ringare.»

BESTEFAR MIN var en skriftsted-trell. Han brukte likesom høvel på
skriftstedene. Høvlet dem fra alle kanter for å komme inn til mergen.
Trædde ord fra ord for å henge dem fram i dagen og få fullt lys på dem.

Et av de skriftstedene han slet med var:
Vokter Eder for at I ikke besværer Eders hjerter med frådseri og drukkenskap.

Hva var fråtseri? Var det å ete meget. Ete seg overmett. Eller var det
å ete meget og svært god mat. Var det vellysten og nytelsen av måltidet
det siktet til? Det å leve med begjærlig nytende sanser ved matfatet.
Hvis så var kunde en fråtse like meget med en havrekake som med en gåsestek.
Bestefar snakte med presten om saken. Det var nesten en salighetssak det gjaldt. Presten sa sitt. Bestefar sitt.
Samtalen sluttet med at bestefar sa:
– «Eg ska eda møgla havrakage adle mi tid, kan eg bara vinna himmerig.»

EN ADVENTISTPREST holdt i Sandnes foredrag om alle verdens ting og Bibelen. Han visste alt mellom himmel og jord.

En kveld møtte gamle ordbeiske Per Skretting opp. Folk spurte og spurte
og presten svarte. Så lettet gamle Per neven i været. Folk totte det
var gildt. De visste Per hadde noe kvasst og løye å si. Og han spurte
taleren:

– «Du veid så møgje. Du veid nok au at Kong Salomo engong lagte ei
svære, kostbare seng. Gromme og fodle av gull og glinsande steina te
adle dei fine dronningane sine i jødeland. Du kan då vel allre seia kor
dæ vart av denne tengjo? Jekk hu på auksjon itte Salomo?»

Men folk lo og den allvitende presten stod rådløs.

UNDER EN diskusjonskveld i Saron på Bryne i mine guttedager hendte noe
som la en underlig dramatisk stemning over diskusjons-lyden. Der levde
en ilter ordstrid i bedehuset. Folk sloss med skriftsteder og rev
Bibelen i filler.

Så steg en gammel mann med lykt i hånden inn.

En låg stillfarende husmann som bodde ved Frøylandsvatnet. Jeg minnes
så godt den svartblå spøteluen på hodet, krakeskjegget og den alvorlige
munnen med litt opptrukne lepper som likesom alltid lå og holdt på et
ihoptenkt sannhetsord. Ferdig til å levere det fra seg.

Han satte seg på torvkassen ved ovnen og holdt den brennende
talgljos-lykten på knærne. Og lydde på debattantene. Det varte en liten
stund. I en pause reiste han seg og steg frampå golvet. Lettet den ene
armen i været, mens den brennende lykten lyste i den andre hånden. Han
ba presten om ordet. Så sa han:

– «Eg heve fare heimante den lange svarte veien i kveld for å seia
folkje bara to-tri ord. Og dæ æ: Der sede ingjen kvidstredde og helga i
Himmeriges rigje og kan 'seia: Sjå på meg folk? Eg diskuterte meg inn.»

Disse enkle fattige ordene slo ned i sinnene som en dom. Alle kjente
tyngden av ordene. Det ble ikke kjempet mer med hellige ord den kvelden.

Og husmannen vandret hjem over golende holer langs det kveldsvarte
vatnet i lysflakket av lykten. Han gikk med fred i hjertet. Han gikk
Guds veger.

Den gamle husmannen visste ikke så meget om denne verden. Han levde på
sin einbølte plass. Men den hellige skriften kjente han. Og med bønner
og gudsord hadde han lagt gang-steiner til Himmerik. Han var et
tenkende sinn, fåmælt, men eide en egen evne til å gi sine ord tyngde.