DET RELIGIØSE LYNNET – SYKDOM OG DØD (Med 3 Illustrasjonstegninger Av Henry Imsland)

Kilde:

Theodor Dahl

HUMOR FRA HAV TIL HEI

Tegninger av Henry Imsland
Forlagt av Stabenfeldt

Aktietrykkeriet i Stavanger 1944

EN
GAMMEL mann lå sjuk. En ba presten komme til ham. Presten kom, hilste
på den gamle, satte seg ved sengen, sang og snakket alvorlig og
inntrengende til ham. Om døden. Da presten mente at han hadde tint ham
opp, tagde han for å høre det den gamle vilde si.

– «Ja, så va me færige mæ dæ,» sa den gamle. «Segg meg, kæ veg kom du, kjørte du markveien te gards? Dæ he eg leie å tenkt på.»
– «Det er ikke markveien det står om i dag,» svarte presten. «Det er din veg!»
– «Ja, markveien he adle dae vore min veg og gjillare veg veid inkje eg te fara …»

EN ANNEN gammel mann lå for døden. Han skikket bud etter presten.

–
«Du,» sa han, «eg he lese og grubla for møgje, trur eg. Men sjøl om
synna ikkje hadde ført døden mæ seg, måtte her væra dø ligagale. For
elles hadde det inkje vore plass på jor'o te alt folkje. Kolst sko dæ
då gje'e te? Å nei, der må nok en omveg te!»

– «Ja, ja,» sa presten, han tenkte seg om, «men da kunde kanskje Gud ha tatt folk mer direkte. Se nå på Enok -»
Og den gamle ramste:
– «Han vandrede med Herren og døde ikke og Herren tok ham til seg og han var ikke mere. Ja, eg veid vel om dæ.
Men
me kan 'kje væra Enok'er adle. Å nei, eg veid bare om to eg så gjekk
beinveges. Dæ æ Enok og Elias mæ eldhesten. Hellest he adle mått omveg
– og dæ ska cg au snart –»

EN BONDE var blitt klein. Han lå
helst i senga og hadde vondt for å snakke. Tunga sviktet ham. Og
vanskelig var det å forstå ordene hans. Det ble sagt at han hadde fått
det av slit på garen.

Men da kom det fra en ordfrisk kar:
– «Sko dei få sligt av sled, vilde du inkje konne forstanne eit einaste mennesk på heile Jæren.»

DET
VAR en mann som var mer enn vanlig skåren for tungebande. Skjetørt og
utsiende var han. Støtt hadde han noe mindre godt å si om hittfolket.
Var det et lag eller en folkedott samlet og han var der, kunde en høre
tunga hans i arbeid. Og slett ikke i det godes tjeneste.
Han var mislikt av folk. Så døde han og ble gravlagt. Det var mange på kirkegården.

Da kisten senktes, kviskret en nabo til sidemannen:
– «Du! Eg trur altre før eg he haurt han så tålige i hob mæ så møje folk . . .»

DER LÅ et barn sykt i et hus. Doktoren kom. Han satt ved sengen og så alvorlig ut.
– «Nå gir jeg den lille de siste dråpene jeg vet om,» sa doktoren. «De skal skille mellom livet og døden.»
Barnet døde. En nabo fortalte det slik:
–
«Doktoren ga 'na Anna dei siste dråbane han visste om. Dei sko skilja
mjødlo live og dø'en. Men dei skjilde sollest at dæ vart dø'en».
Se
den fine ironien der ligger i den siste setningen. Ingen brodd til
lægen, ingen bitterhet. Bare fortellende. Og dog med en kvass sarkasme.
«Dei skjilde sollest at dæ vart dø'en.»

Den samme mannen stod over et barnelik. Så sa han:
– ”Somme får døy når dei æ småe, andre må leva adle si tid”

Konen
hans døde. Iikferdsdagen satt folk kring kisten og snakte om henne. De
gav uttrykk for hvor vondt det var hun var gått bort. De prøvde likesom
å gi ham trøst. Han syntes han måtte noe og han sa:
– «Ja, ja, dæ æ nå så! Men hu fekk då ialfall sjå bilane førr hu dø'e.»

AV
EN gammel mann hørte jeg en ytring om døden som er av eiendommelig
billedkarakter, enestående i sin symbolikk. Jeg har ikke hørt denne
formlen av andre enn han. Men den var meget gammel, fortalte mannen.

Grannen hans var meget syk og jeg spurte hvordan det stod til med ham.
– «Fælt ringt. Vårherre hadde dikt på (nær på) fingje fremman'e i nott.» Slik svarte han meg.

Det er vart og vakkert sagt. Og det er noe klassisk i bade form og tanke.

BESTEFAR
MIN Torkel Braut Engelsvold var en relisiøs drøymer – og
gudsord-grubler. Han fortalte om en konsultasjon hos en stavangerlæge:

–
«Eg sad sjå 'an en klokketime og fortalde alt om meg frå fystom av. Dæ
va nervene mine så va galne. Doktoren var en eldre vislige mann med
godt ved og gullbrille.
Då han hadde haurt meg te ennes sa'e dokteren:
– «Jeg tror ikke det nytter med dråper for deg, mannen min. Du bør holde deg på det åndelige apoteket.»
Bestefar stusset et grand, drygde før han ytret:
– «Skjønna eg dokteren rektegt meina han Vårherre.»
Doktoren bøyde bejaende det grå hodet sitt.
Så tilføyde bestefar:
– «Ja då kann eg seia at på dæ abetikke he eg helle meg adla da'e.»

Tross jeg var ung-gutt da bestefar fortalte denne replikkføringen mellom ham og lægen, har ordene sittet fast i minnet mitt.

Det
er noe hemmelig levende i setningene. De gir meg synet av den
forstandige bonden og den kloke sjelslægen. Det er som dikting fra
livet sjøl.

EN MANN lå og stridde med døden. Grannen stod på
eple-åkeren og arbeidet og så presten kjørte inn i tunet til den syke.
Han hadde bedt om nadverden. Grannen og den syke var gode venner, de
hadde faret meget i lag til byen med krettur. Og Mons som den syke het
var namnkjend for å være en bra mann og svært flink å drive kyr på
byveien.

Prestebesøket varte og varte. Og grannen ante der var hendt noe og gikk til Mons.

I
kjøkkenet fikk han høre at Mons var sloknet. Da han steg inn i stova,
så han Mons ligge med dødsdrag over ansiktet. Og sakramentstaupet stod
på en stol ved sengen. Grannen vart stående ved døren med lutende hode
og arbeidshatten i nevene. Han så med sorg på sin døde venn og nabo.

Presten
stod attved vinduet med ihoplagte hender, stirde utover lyngholene,
rullet tommene om hverandre og sa med døds-stove-mål:
– «Ja nå har Mons kjempet og stridd den gode strid. Vi får i guds navn håpe han har det godt. Og er faret den rette veien.»

Grannen likte ikke disse presteordene. Og han svarte:
–
«Eg trur 'kje du ska leggja han Mons så møje på deg. Han klara seg
nokk. Dei kan seia om han Mons kæ dei vil. Men en ting ska eg seia: Han
va magalause te gå, magalause te ferdast byveien om notto va allre så
svarte – enten han jekk eintome helle hadde krettur mæ seg. Så eg trur
han Mons finne fram kæ veg dæ sko vera .»

Se disse fint lagte
setninger. Det fine forsvaret for grannen og byveg-kameraten. Det
skinner så vel igjennom: Mons er i himmelen. Han fant fram kæ veg dæ
sko vera.

DET
VAR en eldgammel mann. Han bodde i et lite hus. Alene. Alle var døde
fra ham. Slektningene, ungdomsvenner, kjenningene fra manndomstiden.
Alle. Han var likesom alene igjen på jorden – levde som en fortid i en
verden som rullet videre. Og han plagtes av en voldsom
ensomhets-kjensle. Ingen mintes ham lenger, ingen spurte etter ham. Han
satt og stirde gjennom rutene til kirken — og lengtet så svært etter
muld og kvile.

En søndag jeg gikk til bestefar min sin grav ved
Kleppkirken, kom jeg framom denne gamlingen. Han stod i bislaget, holdt
de høg-årete nevene i karmen, for han småskalv i kroppen.

Jeg bar en bukett av blomer og lyng i hånden.
– «Kor ska du av gutte?» spurte han. Og målet hans var trøtt og piptende.
– «Eg skal te bestefar si grav med desse blomane!»
Så sa gamlingen:
–
«Ja, han kan vera gla'e bestefar din som he deg å sjå om seg. For når
eg æ døe og vel unna låg, æ der ingjen som spøre itte meg førr på
domadagjen – og snaut nokk då …»

Her svartner det store
tunglynnet fram – men der bor humor i setningen hans. Så glemt og
forlatt er han, så uvant med at noen bryr seg om ham at det kunde
slumpe til at selv Vårherre ikke kom ham ihug på den store dagen.

DET SATT en annen gamling på en trapp og røykte pipe. Åreforkalkningen grodde hodet hans til.
– «Kæ tenkje du på Tobias?» spurte en ham.
Han svarte:
– «Allre på noge nytt. Bara på gammalt. Og dæ minka fælt på dæ au nå.»

DET
SATT en umåtelig gammel mann i en stol. Eller rettere: Han hang i
stolen som et skinn. Der var nesten ikke mål i ham. Og øynene var dimde
hinner. Han mjaude mest som en katt når han svarte på spørsmål.
– «Kor gammadle æ du?»
– «Hæ – kenn – eg?»
– «Ja!»
– «Dæ veid eg inkje noge om, men spør han litle Jonas, sonen min.»
– «Kor gammadle æ far din, Jonas?»
Svar:
– «Dæ æ der ingjen så veid, men når du ser på 'an, kan du sjå han sko vore døe for langsamele lange tid si'an.»

En ELDRE mann som var svært plagt av gikt fortalte om sin lidelse:
– «Dæ æ ei merkelege jikt eg heve. Hu begjønte for væl tredeve år si'an i den høgra storatåno.
Åt
seg opp øve legjen å låre, opp i hofto og magjen, vidare te bryste og
håve – og ajerte og dominerte og spelte galen av dæ fæla. Hu tok meste
ved og forstand. Då jikto så vart trøtte av å riva sondt håve, tok hu
nedøve den andre parten av kroppen og heldt dæ gåanne på same viset der
au.
Då hu så endeleg hadde re'e seg nedøve til tedne i den vinstre
foden, kraub hu ud i vinstra storatåno og så hopte svine lokst øve til
høgra storatåno og heldt dæ gåanne sollest. Dæ va så fælt at eg heldt
dæ 'kje ud.

Så reiste eg te dokteren. Han sae:
– «Det er en
både slem og farlig gigt du har, min mann. Men på samme tid lar det sig
gjøre å bli den kvitt. Nu skal du bare passe på å trekke foden tilbake
med det samme gigten skal hoppe over fra tå til tå – så hopper den i
løse luften. Og dermed er du fri den.»

Etter at mannen hadde hermet lægen sine ord tilføyde han:
– «Ja, for dette tok dokteren tri krone. Nå he eg prøvt i vel tredeve år å trekkja foden tilbage – men he altid vore for seine.»

EN
MANN som bodde i et ynkelig lite hus vart syk og lå til sengs. Doktoren
kom. Stova var så trang at lægen bemerket det. Men mannen svarte i
humor:
– «Den tid eg va friske å va oppe, jekk eg alltid utanfor nå eg sko snu meg.»

EN GAMMEL i nærheten av Frøylandsvatnet lå på det siste. Presten kom. Men det hadde den gamle ikke bedt om.
Alvorlig og stille kom presten inn og tenkte på et Gudsord.
De snakket noen ord, så sa gamlingen i senga:
– «Vil presten vera gjille og gå bort åd vinnøye.»
Presten gjorde det.
Den gamle sa mens han glodde trøttøyd mot rutene:
–
«Alt det presten ser av grønt og mold frå huse her ned te vatne heve eg
dyrka. Kver bidige målen med dei nevane her.» Han lettet de
fingrekrøkte nevene i været.
– «Det var storartet!» svarte presten.
– «Å adle dei lange tvilødde steingarane heve eg au lødd mæ dei same nevane.»
På nytt rettet han hendene i været.
– «Ja, det er enestående godt gjort!» sa presten.
– «Trur presten atte Vårherre kan venta meir av en mann?»
– «Nei, det tror jeg ikke,» svarte sjelehyrden.
– «Dæ sama trur eg au!» sa den gamla i senga.
Så ble ikke sagt stort mer.

ER FANTES så mange vakre former til mest alle livshøver. Og der var en ven og høgtidsam ord-form for lik ferds-bedning.
I
min bygd, Klepp, kom mannen som bad til likferds helgekledd og
alvorstemt til gards. Han stanste ikke med noen i tunet. Men gikk rett
på stova — og sa:
– «Eg sko helsa frå han Ola på Vodl å kåno å
adle bodno te deg å kåno og adle bodno og sporja om de vil vera så
gjille å følja 'na gamla Martha te gravane tosdag koman'e.»

Likferds-bederen
har lagt staven sin ned. Der kommer ikke lenger noen helgekledd granne
til gards og ber til likferd. Dagspressen som har så mange kall, klarer
også å samla folket til likferdene. Men det var noe intimt og gildt som
svant når likferds-bederen hengte vekk den svarte helgehatten.

Ja
slik detter mosaikk-bit etter mosaikk-bit ut fra bygdelivs-bildet. Det
som engang var så mange-rutet og hadde vene farger i alle slags avleter.