Kilde:
JÆRSK HUMOR
Av Theodor Dahl
I utvalg ved Knut Stahl
Stabenfeldt Forlag
Stavanger 1970

Det var en eldgammel mann. Han bodde i et lite hus. Alene. Alle var døde fra ham. Slektningene, ungdomsvenner, kjenningene fra manndomstiden. Alle. Han var likesom alene igjen på jorden — levde som en fortid i en verden som rullet videre. Og han plagtes av en voldsom ensomhets-kjensle. Ingen mintes ham lenger, ingen spurte etter ham. Han satt og stirde gjennom rutene til kirken — og lengtet så svært etter muld og kvile.

En søndag jeg gikk til bestefar min sin grav ved Kleppkirken , kom jeg framom denne gamlingen. Han stod i bislaget, holdt de høg-årete nevene i karmen, for han småskals i kroppen. Jeg bar en bukett av blomer og lyng i hånden.

«Kor ska du av gutte?» spurte han. Og målet hans var trøtt og piptende.

«Eg skal te bestefar si grav med desse blomane! »

Så sa gamlingen:

«Ja, han kan vera gla'e bestefar din som he deg å sjå om seg. For når eg æ døe og vel unna låg, æ der ingjen som spøre itte meg før på domadagjen — og snaut nokk då . . .»