Kilde:
Løgnøm lekt
Midtre Gauldal kommune
Fortellinger fra Midtre Gauldal med illustrasjoner
ISBN:82-91371-10-5
Redaktør: Helge Løkås
Illustrasjoner:Tore Wolden/John Steffen Gjersvold

Even Dragset forteller:

I det siste århundre har det skjedd en rivende utvikling på alle områder. Spesielt på det tekniske området har det skjedd revolusjonerende framskritt. Dette har ført til at folks levevaner har endret seg totalt. Ja, så fort at vi som i dag er eldre, har hatt og har store problemer med å følge med i omstillingen.

Går vi 80 – 100 år tilbake, levde folk på tradisjoner. Alt skulle gjøres slik som forfedrene hadde levd.

Det var således liten eller ingen utvikling i måten de livberget seg på. Det var arbeid og atter arbeid, så å si døgnet rundt uten at de ofret en tanke på lønnsomheten, eller at noe kunne gjøres annerledes. Målet var å berge liv.

Så kom de tunge 30-åra som gjorde at folk forsto at den måten de levde på ikke førte fram. Trangen til å gå på skoler for å lære mer, våknet i folk, og det var vel opptakten og begynnelsen til den nye tid.

Undertegnede har en liten episode som utspant seg under markaslåtten på heimgarden i begynnelsen av 30-åra.

Tradisjonen tro gikk vi 4 karer og 2 kvinner og slo markaslått hver sommer. Ingen til da hadde tenkt over hva det kostet, og hva man fikk igjen for arbeidet. De høystråene man høstet var sannelig ikke mye verdt. Min eldre bror gikk landbruksskole i 1932/33 og hadde selvsagt lært noe om lønnsomhet i jordbruket. Han innså snart at markaslått ga lite ingen for arbeidet.
En dag vi gikk og slo, kunne han fortelle at han hadde regnet ut at vi knapt hadde til "grøtsaltet" for markaslåttarbeidet. (Rene sveltihjel.) Han foreslo derfor at vi la bort ljåen og brukte tiden til å dyrke nyland. Da fikk man i hvert fall noe igj en for arbeidet, og som hadde verdi i fremtiden.

Bestefar, dengang midt i 70-åra, hørte min brors forslag og utbrøt:

–    "Ta ljån og slå gutt! Stå itj der å heft bort tida me slekt tullprat. E ska sej de en ting. De her høytappan kan bi go å finn te våra."

Det var ikke så uvanlig på den tiden at det ble formangel om våren, "å da så!"

Jeg synes at denne episoden er et godt eksempel på et møte mellom gammel og ny måte å tenke på. "Den gamle og nye tid møttes." Det kan opplyses at dette var siste året vi slo markaslått (skrinnenget) på heimgarden. Det som var slåtteng den gang, er blitt dyrkajord for mange år siden (ca 40 mål).