Internt referansenummer: 23.11.09 – A
Kilde:
Kampen for tilværelsen – Fra min barndoms gate
Av:
AUDUN HETLAND
Illustrert av Audun Hetland
Gyldendal Norsk Forlag – Oslo – 1982
ISBN 82-05-14162-2
Klikk her for å lese mer om Audun Hetland
Klikk her for å lese ”Fortale”


Død og pine på Eidemarken

Kampen_for_tilverelsen-Side0081– Vi var redd for døden.

Det var ingenting vi fryktet mer enn døden når vi fikk den inn på livet av oss.

Sverren skulle dø. Han hadde bestandig vært en spjæling, så det var ingen som syntes det kom uventet. Sverren var aldri helt med på leiken når det stod hardt på. Hvis han ble trengt opp i et hjørne kastet han seg flat og skrek — hjerte!!

Og da var det ingen som turde gjøre noe ved ham.

Sverren hadde lenge hanglet og vart borte fra skolen. Det var tæring og nu var det slutten med ham. Så bestemte læreren vår at vi skulle besøke Sverren. Det var fem og tredve gutter inn på kjøkkenet — for det var der han lå. Det var mange i leiligheten og så var man vel kommet til at Sverren lå best på kjøkkenet med gassmåleren over hodet og en dryppende spring som talte alle sekundene som var igjen.

Vi var fem og tredve forskremte gutter som hadde ingenting vi skulle ha sagt, og en mimrende Sverren så bebreidende på oss og vi hadde det vondt. Så bestemte læreren vår at vi skulle synge skolesangen, det var det nærmeste vi kunne komme en salme. «Fredlyst vår skole står på bakkehellet – ta da- dam – tadida.»

Det syntes jeg i mitt stille sinn vi skulle spart Sverren for, det var sanneliKampen_for_tilverelsen-Side0080g trist nok som det var.

Vi gikk alle rundt sengen og tok ham i hånden og så gikk vi. Da jeg kom hjem til mitt eget kjøkken syntes jeg uretten tok overhånd. Jeg bestemte meg for å ta et oppgjør med vår Herre.

Jeg knyttet hendene mot taket og sa fan’!

Dette med tæring var noe jævelskap. Kristine som bodde ovenpå hos oss lå på samme måte som Sverren. Når det var seint på kvelden og vi hadde slukket lyset og det var stille i huset kunne vi hørehen Kampen_for_tilverelsen-Side0082ne, hun gråt og jamret seg. Da trakk jeg puten ned over ørene. Hun var så ung Kristine og ville så gjerne leve.

Omsider sluknet hun og døden flyttet inn ovenpå hos oss. Alle måtte se liket, det var ingen som spurte om en liten gutt hadde godt av det, det var bare slik.Kampen_for_tilverelsen-Side0083

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi gikk i prosesjon bak kisten også, det var en halv mils vei t il graven, og langs ruten kunne vi passere eldre folk som tok hatten av seg og deltok.

Det var en vakker skikk.

Og utenfor huset vårt stod det en mann fra begravelsesbyrået og strødde einer. Han var i flosshatt og var visst ikke edru.

Da jeg kom hjem fra begravelsen fant jeg en brødpose og laget en tegning av følget med døden som kjørekar. Under skrev jeg med store bokstaver, død og pine på Eidemarken.

Kampen_for_tilverelsen-Side0084-85

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *