Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

E dem strømplaus derre hirdungan


Intervjuobjekt:    
Ellen Johanne Rande (1928) f Bragstad

Intervjuer:    
Elin Terese Hansen

Johanne var 12 år da krigen startet. Hun bodde da i Hommelvik sammen med sine foreldre og storesøsteren Anne Made.

Kan du fortelle litt om rasjoneringen?

– Alle fikk utdelt kort for smør, brød, melk, sukker, kaffe, tobakk, alkohol, sko, skosåler og tekstilkort. Sko var det veldig vanskelig å fa tak i. Butikken fikk 12 par sko som skulle fordeles på hele kommunen Jeg husker ikke helt hva tekstilrasjonering betydde. Folket hamstret jo stoff for å fa nok til å sy klær. Derfor kom alt stoffet bort. Da måtte vi begynne å sy om klær. Vi rekte opp gamle gensere som vi strikket sokker av. Undertøy og sokker sluttet de å selge. Også godter og sjokolade kom bort. Vi pleide å dra på apoteket. Der kjøpte vi earoxin som vi brukte som tyggegummi og vi kjøpte anislakris som godter. Det var veldig populært. Alle de som var over 21 år fikk brennevins- og tobakkskort. De som ikke drakk eller røykte pleide å bytte mot mat. Kjøttet kom jo bort, så folk gikk eller syklet til bygdene for å bytte. Foreldrene mine hadde butikk i Hommelvik og jeg husker godt at de grudde seg til hver smørdag. Da måtte de dele hver smørpakke i fire deler, og hver familie fikk bare en bit, uansett hvor mange rasjoneringsbrikker de hadde. Det var bestandig lange køer på disse dagene, og det var bare nok til de som kom først. Brødmelet var så dårlig at man brukte å steke vafler i stedet for brød. Gravide og de som hadde dårlig mage fikk ekstra mel hvis de hadde legeattest. Og så var det svensksuppa da. Den stod svenske røde kors for. På skolen fikk vi annenhver dag havresuppe, og de andre dagene ei nydelig, populær kjøttsuppe. Alle elevene hadde med seg aluminiumsbokser og ei skje som lå under pulten.

Hvordan opplevde du invasjonen av Norge?

– Jeg brukte å sove på sofaen i stua, og 9. april våknet jeg av at mamma stod og lyttet på radioen mens hun gråt. Dette var veldig uvanlig fordi hun brukte aldri å høre på radioen om morgenen. Det hadde hun ikke tid til, og hun brukte aldri å gråte. Da jeg spurte hva som var galt, fortalte hun at nå var det blitt krig i Norge. Jeg var på skolen den dagen, men vi ble evakuert til Eggen. Der var vi i noen dager før vi reiste til Namsos Der fikk vi ikke være p.g.a. at Namsos også ble evakuert. Vi reiste videre til Jøa, og åtte dager senere ble Namsos bombet. Bare fem hus stod igjen. Folket hadde sprunget til skogs, så det var bare en mann som omkom.

Hvordan ble det med skolegangen under krigen?

– Jeg var jo på skolen 9. april 1940, men da ble det ikke mere skole før rundt 1. september. Da hadde tyskerne overtatt den, så vi måtte gå på skole spredt rundt i Hommelvik. Jeg gikk på bedehuset, mens andre gikk på frelsesarmeen, aldersheimen, losjen og i noen rom over butikken vår. Nå er det bare bedehuset som står igjen. I 7. klasse begynte jeg på realskolen i Trondheim. Jeg måtte ta toget hver dag. Alle kupeene var mørklagte. I noen kupeer var det blå pære. Vi elever som tok toget til skolen pleide bestandig å ta plassene før tyskerne kom. Det gjorde vi bare for å være ekle. Fra februar 1942 ble lærerne tatt og sendt til Falstad og Kirkenes. Da mistet vi 1 1/2 års skolegang. Så da vi begynte på skolen fikk vi et nytt pensum. Vi gikk glipp av mye. Det var en underlig skolegang.

Hvordan feiret dere jul?

– Vi feiret jul som vanlig. Vi fikk mat fra Fakstad på Jøa. Gavene bestod av bøker. Husker at jeg fikk hauger av bøker.

Kunne du stole på de samme menneskene som du stolte på før krigen?

– Vi torde aldri å fortelle noe som kunne gå på sikkerhet, ikke engang til de beste vennene. Det kunne være livsfarlig å snakke. Jeg husker 8. mai 1945. Jeg og en del ungdommer skulle dra opp til ei hytte ved Oppsjøen. Jeg holdt på pakke da pappa kom inn til meg og sa: Det er noe jeg vil fortelle deg. Noe du bør vite før du drar. Du skjønner at det kan bli fred i morgen, og jeg vil at du skal vite det før du drar, i tilfelle du heller ville være hjemme. Da jeg hørte dette, fikk jeg selvfølgelig lyst til å bli hjemme, men jeg hadde lovt å komme, og på den tiden var et løfte et løfte, så jeg dro. Den kvelden var det en spesiell stemning på hytta. Alle gikk rundt og så hemmelighetsfulle ut. Til slutt var det en som sprakk, og sa at i morgen kan det bil fred. Da visste det seg at det var dette alle viste men ikke torde si.

Hvordan opplevde du de plutselige forandringene?

– Jeg visste veldig lite, så jeg tok det rolig. Jeg var usikker, men forberedt.

Hvordan opplevde du flyalarmen?

– Hver lørdag, vinteren igjennom gikk flyalarmen kl 13.00. Den gikk så presis at man kunne stille klokken etter den. Alle sprang selvfølgelig ned i tilfluktsrommet, men ingen visste hvorfor alarmen gikk. Senere fikk vi vite at det var da tyskerne kjørte fangene til Falstad. Gatene var jo tomme siden alle var i tilfluktsrommet og i kjellerne.

Var det spesielle hendinger som gav deg spesielle inntrykk?

-Ja, søstera mi hadde vært i Oslo og ankom Trondheim sent om kvelden. Det var mørkt, og et vennepar av oss forbød henne sykle hjem til Hommelvik alene. Det kunne være veldig farlig for en jente å vært ute alene etter at det var blitt mørkt. Anne Marie var sta, og syklet allikevel alene. Da hun var kommet et stykke, møtte hun en full tysk soldat som overfalt henne. Han ville voldta henne, men hun kjempet i mot. Plutselig kommer det en bil med tyske soldater. De går ut av bilen, hjelper Anne Marie med å pakke klærne ned i kofferten igjen og forteller henne at mannen, som nå hadde sprunget, aldri ville nærme seg henne igjen. Gjør han det vil han bli skutt. Det vet han. Dette gjorde inntrykk på meg fordi det viste at det var folk blant tyskerne også. Jeg ble også klar over hvor modig storesøstera mi var.

Var du med i noen form for demonstrasjon/motstandskamp?

– Siden tyskerne hadde tatt halve skolen våres, måtte vi være på gata i friminuttene. Vi brukte Munkegata og torvet som skoleplass Slik begynte vi av elevene som gikk på «Katta» vår egen motstandskamp. Vi begynte å gå med røde toppluer. Det betydde motstand mot nazistene- i friminuttene laget vi en lang rekke med 7-10 personer i bredden, alle med røde toppluer. Slik gikk vi ned Munkegata. Folk som vi møtte ropte og vinket til oss. Dette vakte oppstyr og i en skoletime kom to nazister inn i klasserommet og forlangte alle toppluene. Da de gikk var jeg så sint at jeg ropte etter dem: «E dem strømplaus derre hirdungan dokkers?». Da snudde de i døra men ingen hadde sett hvem det var som ropte. Senere angret jeg på at jeg ikke hadde kastet lua i ovnen, fordi den var kald, da kunne jeg bare ha tatt den ut igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.