Internt referansenummer: 13.10.09 – A

Kilde:
Hva jeg minnes…
(Erindringer II)
JOHAN STEENBERG d.e.
Jubileumsskrift
Steenberg Grafisk a.s – Drammen 1994
Klikk her for å lese ”Foreordet”.

Elvetrafikken i gamle dager

DRAMMENSSANGEN dekker vel mye av det vi føler og tenker med navnet Drammen. Noe så selvfølgelig og hverdagslig som elvebåtene er sogar tatt med, og slik blir det ganske enkelt sagt hva vi mener om trafikken på elven og fjorden.

Og hus og gård seg speiler
i den blanke elv og fjord
Og hver damper, båt og seiler
har en hitsen med ombord

Vi som går i byen hver dag, bor litt oppe i åskanten eller passerer broen av og til, har ikke undlatt å legge merke til de små båtene med en lang hale av svart røyk etter seg og fra en til ti prammer på slep. Disse prammene som vi kaldte lørjer.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0012

Lørjetrafikk på elva. Fotograf ukjent.

Elvetrafikken var et trekk i bybilledet som vi var helt fortrolige med og som vi av den grund nesten ikke la merke til. Jeg syntes den hadde sin spesielle sjarm selv om den ikke var enestående for Drammens vedkommende.

Drammenselven, eller «ÆLVA» som vi gutta kalte den i dagligtale, var ofte vårt tilholdssted og lekeplass i oppveksten. Efter at jeg er blitt voksen, har jeg forstått at elven og fjorden alltid har vært det naturlige grundlaget for byen vår. Drammen, som jo oppstod av de små bysamfund Strørnsø og Bragernes. Uten skogen og trelasthandelen hadde det vel kanskje heller ikke vært noen by her for 145 år siden. Nede ved trelasthavnen var det plass for mange ledige hender. Like naturlig var det at det samlet seg håndverkere her, og det ble også behov for toldere, prest og myndigheter. Her var det også plass – eller skal vi si rom – for nysgjerrige guttunger som sugde alle indtrykk til seg med begjærlighet. Livet på elven var spennende for oss. Vi var imponert av de fantastiske og artistiske tømmerfløterne som vi beundret nesten som idrettshelter. Vi møtte storøyde opp ved dampbåtenes ankomst. Den vesentligste kommunikasjon med nabobyene foregikk pr. dampbåt den gangen. Det gikk fast rutebåt mellom Drammen og Holme-strand med anløp ved mange mellemstasjoner, Videre var det forbindelse direkte med hovedstaden og også med Hurumlandet, ja det var vel den eneste forbindelsen med denne landsdelen på den tiden. Jeg husker ennu den kraftige fløyten til ”Drammensjuno” hver gang den la til ved kaien i Strandgaten.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0014a

Rutebåten «Snap» ved Bragernes kai. «Snap» gikk i rutefart oppover Drammenselven og hadde anløp både ved Landfaldøya, Kjøsterud, Mjøndalen og Hokksund. Båten fraktet både folk og fe. Fotograf ukjent.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0014b

«Holmestrands-Juno» ved kai. Det var alltid travel virksomhet når båtene lå ved kai i Strandgaten. Fotograf ukjent.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0016a

Isbryteren «Thor» av 1886 som fikk så stor betydning for livet på Drammen havn. Fotograf ukjent.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0016b

Slepebåten «Stærk». Fotograf ukjent.

Mine gutteår, dvs. 1870-80, var tunge kriseår for byen, da det ble en kraftig nedgang i byens trelasthandel. Flere av de store landene hadde gått over til gullmyntfot, og dette førte til stigning i gullprisen, og vareprisene måtte ned. Det ble flere år med arbeidsløshet og nød i begyndelsen av 1880-åra. Livet og trafikken på elven ble ikke den samme, og tømmerfløtingen døde nesten hen. Men så kom tremasse inn i billedet, og selv om Drammen hadde mistet sin gamle lederplass i trelastverdenen, så kom det fart i trafikken på elven igjen, fordi tremasse- og celluloseindustrien vokste fram noe tidligere i Drammensvassdraget enn ved den største konkurrenten Glomma. I1885 var utførselen av tremasse fra Drammen blitt så betydelig at den opphevet nedgangen i trelastutskipningen. Det var blitt en ny tid for næringslivet både for Drammen og byess oppland — med nye muligheter for sysselsetting og for bønder og skogeiere til å bli kvitt tømmer til fordelaktige priser. Ikke minst hadde det betydning at tremasseindustrien kunde nytte mindre dimensjoner. Livet og trafikken på elven og fjorden florerte som aldri før. Senere kom også den kjemisk framstilte tremassen, cellulosen, og dertil også framestil¬lingen av papir og eksporten av dette. Papirfabrikkene ble bygd langs elven og eksporten vokste enda mer. Om vinteren var fjorden frosset til, og det vanskeliggjorde ankomst og utfart for damperne. Men vi hadde myndigheter som forsto situasjonen, og for handel og industri i Drammen og distriktet fikk det stor betydning at kommunen skaffet en isbryter til å holde fjorden åpen også i vintermånedene. Men for gutter var vel råken der ute på isflaten en stor fare når vi var på tokt på fjorden med våre farkoster, enten det var isseilere eller sparkstøttinger. Skøyter var det ikke så mange av på den tiden.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0017

En av slepebåtene passerer den gamle bybrua. Slepebåtene betydde mer liv på elva. Hver dag dro de tunge lass opp til fabrikkene. Fotograf ukjent.

En ting jeg har lyst til å komme tilbake til og som er nevnt i innledningen, er «lørjene», disse flate doningene som ble brukt til å frakte både tremassen og cellulosen. Det var mange kilo som kunne lastes på disse, men en ting som har brendt seg inn i minnet mitt, er hvordan disse «lørjene» ble brukt ved St. Hans-tider. De ble pyntet med flagg og bjerketrær og brukt som flytende festlokaler i det fri ute på elv og fjord. Den gangen ble midtsommers virkelig feiret og markert.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0018

«Drammens-Juno» for full fart ut fjorden. Fotograf ukjent.

Stort sett må en si at elven var et mer naturlig midtpunkt den gangen og mer brukt av borgerne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *