En Bjørnehistorie Fra Mostadmarka

Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

En bjørnehistorie fra Mostadmarka

Ved Peder Sæther

 

Sommeren og høsten 1875 skulle være ualminnelig varm og god. Det var bar marrk og godt vær helt innpå jul. I slutten av oktober denne høsten gikk tre karer fra Venn i Mostadmark på sauleiting innover Vennafjellet. Vennagrenda grenser mot Selbu der inne. De hadde gått hele dagen, men ingen sau ble funnet. Det begynte å lakke mot kvelden, og nå skulle de rusle heim. Det var Ole Andersen Venn, hans bror, Petter Venn, og deres svoger, Petter Jøssås, — store og kraftige karer alle tre.

Et stykke ovafor Vennavollen satte de seg og kvilte litt. Tett ved hvor de satt, var et gammelt bjørnehi, men bjørn hadde de ikke sett der på mange år. Da de skulle til å gå, sa Petter Venn: «Æ vill sjå atti kolles hain har det heim hos seg, æ.» Så krøp han inn gjennom åpningen til bjørnehiet. Det var bare så vidt han var borte, så hørte de han si: «Han e no heim sjøl å.» Så kom Petter trillende som et nøste utgjennom åpningen, med en stor bjørn etter seg. Petter kom seg på beina i en fart, men bjørnen var ennå snarere. Den reiste seg opp på to, og så grep den tak omkring Petter. Petter grep tak omkring bjørnen, og så begynte en runddans, akkurat som når to sterke karer tar ryggtak. Petters kamerater visste ikke hva de skulle gjøre. Petter Jøsås hadde en munnladnings fuglerifle med, Men han torde ikke skyte av frykt for å treffe kameraten. Etter en stund langet Petter Jøsås ut og ga bjørnen en dask over skallen med geværløpet, som ble kroket som en bue. Bjørnen slapp sin kampfelle straks. Den ga fra seg et fryktelig brøl og satte avgårde bortover skogen og forsvant. Men Petter Venn, som hadde vært i kast med bjørnen, var det ikke rart bevendt med. Han lå på magen mellom noen lyngtuver, og ynket og bar seg så det var vondt å høre på. Hans kamerater tok og reiste ham opp ‘og satte ham slik at han fikk stø ryggen mot ei gran. Senere tok de ham ned til en liten bekk, som rant et stykke nedafor. Der henta de vatn, så han fikk drikke, og så øste de vatn på panna hans. Da en times tid var gått, var lian såpass at da hans kamerater støttet ham, en på hver side, rusla de alle tre nedi Venna om kvelden.

Petter Venn kjøpte senere gården Rolstad i Mostadmark. Der bodde han til sin død høsten 1909.