Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1966 side 83
Skriftstyrar: P.Jæger-Leirvik
Skrevet av ”H.R.”

Det var kommet litt snø en natt i oktober 1869 da Georg Berre, som hadde vært en tur bortom Bergssaga i Sandåa, oppdaget spor etter to bjørner, som hadde tatt veien i retning av Andsjøen. Det var dårlig bevendt med bjørnebørser i Bangdalen, men på Romstad var det en med tre rundkuler pr. mark. Det vil si at en kule veidde omtrent 80 gram. Georg visste at Halvdan Romstad, som da var vel 17 år, var ivrig jeger og god skytter og gikk raskt til ham for å høre om han hadde lyst til å se etter disse bjørnene. Jo, Halvdan var svært lysten på det, ladet bjørnebørsa med to mål krutt og ble med.

Den minste bjørnen hadde snart skilt lag og de fulgte sporet etter den største. Flere ganger hadde den bøyet ned mindre rognetrær og slafset i seg bær. De hadde fulgt sporet ca. 1 km og kom opp i et gryteformet terreng som kalles Lunden straks ovenfor Andsjøvatnet. Der fikk de øye på bjørnen nesten 300 alen unda med bredsiden til iferd med å spise av en rogn, den hadde bøyet ned. Halvdan tok anlegg og brente løs, men rekylen var så kraftig at han datt bakover og hadde ondt i skulderen mange dager etterpå. Fra bjørnen kom et stygt vræl, og så ble alt stille.

–    ”Skynd deg å ladd, fer no kjem’n”, sa Georg.

Men det ble stilt, og etter en stund gikk de forsiktig dit bjørnen hadde stått, da han skjøt. Den hadde ”tatt av” så mose, kvist og og rask hadde sprutet omkring, og de fikk syn for at uttrykket ”skitraid” har realistisk grunnlag, for etter sporet lå som en stripe av mer eller mindre fordøyet rognebær. Bare etpar hundre alen lenger fram fikk de se bjørnrn midt oppi en hengebratt kleiv. Det så ut som om den holdt på å skulle kravle seg opp, og Georg sa:

–    ”Du må skjøt.”

Men bjørnen rørte seg ikke, og de gikk forsiktig nærmere. Det viste seg at den hang etter de nesten to tommer lange hoggtennene i et lite tre og var steindau. Kula hadde gått tvers igjennom den bak bøgerne.

Fra gården Andsjøen, som ligger bare 7 – 8 hundre meter fra stedet der bjørnen falt, fikk de med seg 6 karer for å frakte den til gårds. De bandt sammen labbene og tredde en tørrgran gjennom, og med fire mann på hver sin ende av av tørgrana gikk fraktningen radig.

Det var en meget stor bjørn, som veidde 11 våger (ca. 200 kg)