Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

En bjørnejakt i Selbu

Nedskrevet av lærer M. Emstad

 

Anton Tørum, som var handelsbestyrer i Selbu, forteller denne historie fra si heimbygd:

På Tørumgardene i Bjugn holdt de i 1876 på å ta opp poteter. Oppe i fjellet ovafor gardene gikk en sauehop, og noen gjetere gjette dem. Plutselig hørte onnefolka at der ropte: «Bjørn, bjørn!» og de så et stort dyr borti fjellet. Alle som var i åkeren, la i vei det forteste de kunne med grev og økser. Andre som hørte ropet, fikk tak i noen haglgeværer og kom etter. Bjørnen steg opp på bakbeina da han så så mange folk, snudde og rusla oppover fjellet. Men så gikk han seg fast og kom ikke lenger. Fjellet var for bratt, og han satte seg på en avsats oppe i fjellveggen. Mye folk kom nå etter, og de gav seg god tid og stengte veien nedafor med noen torskegarn. Så gikk de på han og skaut, men de traff ikke. Bjørnen kom nå nedover att. Da han kom til garna, løfta han framlabbene og sopte stengsla ned som det var «kongrovev». Nå satte han rett oppover fjellet. En mann sprang etter med et grev og dengte han, men falt, og bjørnen holdt i kneet hans. En annen kar kom med ei øks og hogg bjørnen i ryggen. Da vart bjørnen sint, og slapp mannen og tok tak i en stor stein, som var flere hestelass tung. Steinen løsna, og bjørnen og steinen rulla rundt mange ganger nedover. Da ranga han seg rundt og velta steinen bort som ingen ting. Så halta bjørnen dit han først hadde gått seg fast og satte seg til å skrike. De skaut nå mange skott på han, og for hvert skott skrek han så det hørtes langt utover havet. Til slutt seg han sammen og var død, og de kara han ned med et grev.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.